Redningsfrø

Frø fra disse seks artene skal reparere norsk natur
Etter inngrep i naturen som veibygging og kraftlinjer, må den settes tilbake til sin opprinnelige form. Før ble det brukt frø fra utlandet til dette, men det har Naturmangfoldloven satt en stopper for.

Loven krever bruk av frøblandinger med genetisk sammensetning som er naturlig hjemmehørende, men det har så langt ikke vært tilgang på frø av ville planter. Det har vi gjort noe med! Vi har forsket på fjellrapp, sauesvingel, smyle, fjellkvein, føllblom og stivstarr. Frø av disse utgjør nå få frøblandinger til fire frøsoner i norsk natur.
Alle utbyggere i norsk natur må ha en plan for hvordan forstyrrede naturområder skal restaureres. Dette er en forutsetning for å få konsesjon. Det er flere måter å restaurere natur på. Man kan la områder vokse til av seg selv, eller man kan legge til side jordmasser som legges tilbake etter endt arbeid. I noen tilfeller kan det være nødvendig å så med frø, for eksempel hvis man ønsker rask vekst eller hvis området er truet av erosjon. De aller mest utsatte områdene vi har er områder i fjellet. På grunn av lave temperaturer går gjengroing veldig sakte og mange områder er sterkt erosjonsutsatt.

Frøimport ikke lenger lov
Markedet for kommersiell produksjon av frøblandinger til restaurering av forstyrrede fjellområder er smalt, derfor har frømateriale som lupiner, rødsvingel og andre arter som ikke hører hjemme i norsk flora blitt importert. Dette er nå forbudt etter Naturmangfoldloven. Men loven går lenger enn å forby innførsel. Den krever også tillatelse til å sette ut planter som finnes naturlig i et område «dersom det er grunn til å anta at individene av arten man ønsker å sette ut kan ha en annen genetisk sammensetning enn de som finnes på stedet fra før». Dette har skapt hodebry for utbyggere. Det betyr i praksis at man ikke kan ta fjellrapp fra Finse til restaurering på Saltfjellet uten inngående genetiske studier av arten.

Utbyggere er opptatt av å bruke riktig frømateriale, men kan vanskelig vite hva det er. Derfor ble det igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom NMBU, NIBIO, NINA, Miljødirektoratet og aktører i næringen som Statens veivesen, Norges vassdrags- og energiverk, Jernbaneverket og Forsvarsbygg.

På jakt etter de rette plantene
Vi ønsket å lage en løsning som ivaretar Naturmangfoldloven og som samtidig er mulig å håndtere for utbyggere. Målet var å lage et lite utvalg frøblandinger som kunne brukes innenfor store geografiske områder. Vi valgte ut seks arter som er vanlige i alle fjellområder i Norge. Vi testet så om artene ville være mulig å bruke til frøproduksjon. De måtte også ha god etableringsevne og høy vekstrate slik at de raskt kunne danne vegetasjonsdekke.
Vi samlet vi inn individer fra populasjoner av hver av de seks artene fra hele Norge. Vi brukte DNA-analyser for å undersøke genetiske forskjeller i alle artene og populasjonene. På denne måten kunne vi avsløre hvor like eller ulike populasjoner er.

Genetisk materiale sprer seg raskt
Vi rekonstruerte hvordan genetisk materiale beveger seg mellom populasjoner og vi fant at genetisk materiale for artene våre sprer seg veldig langt. Populasjoner innenfor veldig store områder var praktisk talt helt identiske genetisk. Genetisk materiale kan spres både gjennom frø og pollenspredning. Alle artene vi jobbet med er utkryssende arter som har enten vindpollinering eller frøspredning med vind. Potensialet for genflyt er derfor veldig stort og dette kan forklare at populasjonene er så like.
Fire frøsoner av ville planter i Norge

Men vi fant også noen forskjeller. To av artene hadde et genetisk skille over Hardangervidda. En av artene hadde et sterkt skille ved Saltfjellet og en av artene hadde et skille over Finnmarksvidda. Vi endte derfor med å dele Norge inn i fire frøsoner etter disse skillene. Innen hver av de fire frøsonene har vi nå frøblandinger som kan brukes hvor som helst innen sonen, men ikke i andre frøsoner.
Forskningen har ført til at du nå kan få kjøpt frøblandinger basert på frø av norske arter, som er i tråd med Naturmangfoldlovens intensjon og som gjør restaureringsarbeidet vesentlig enklere for utbygger.

Studien er publisert i Evolutionary Applications

Av professor Siri Fjellheim, NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *