De er små, mange og vanskelige å fange. Nei, jeg snakker ikke om pokémoner. Jeg snakker om bananfluer – disse dorske dingsene som lager en hel liten sky når de letter fra frukten din – bare for å dukke opp igjen fra intet, straks du snur ryggen til. Hils på de irriterende innehaverne av ikke mindre enn fire Nobelpriser…
Vi kaller dem bananflue, fruktflue, eddikflue eller pubflue. På latin lyder de slektsnavnet Drosophila, ‘en som elsker morgenduggen’ – det har jo en langt mer poetisk klang, og vitner om at disse fluene opprinnelig holdt til i varme og fuktige tropestrøk. I dag er mange av artene i fruktfluefamilien spredt over hele verden (med unntak av Antarktis). Felles for de syv artene som kan dukke opp ubedt på kjøkkenet ditt i kalde Norge er at de trives i råtnende, gjærende organiske saker, som en slant i bunnen av en ølboks, kompost eller overmoden frukt. Der legger de egg og utvikler seg i racerfart.
Selvsagt er de ganske irriterende. Vi vil jo helst ha maten vår i fred, og synes småkryp kan nøye seg med å være utendørs. Samtidig vil jeg be om en smule respekt for bananflua. Den er faktisk viktigere enn du tror.
Bananflua Drosophila melanogaster er nemlig labens ukronede konge. Den har vært viktig i forskning og laboratorieforsøk i mer enn 100 år, og er delaktig i ikke mindre enn fire Nobelpriser.
Bananflua har nemlig en rekke kjekke egenskaper som gjør den egnet for forskning: Den er lette og billige å holde i laben, den lever i hurtigtogtempo og får en haug med avkom. Dessuten har forskerne gjennom mer enn hundre år fått godt grep om artens arvestoff eller DNA. I 2000 var hele genomet ferdig kartlagt. Og uten å fornærme noen, kan jeg røpe at dine gener ligner mer på en bananflues gener enn du kanskje liker. For eksempel: Et studie som så på et utvalg sykdomsrelaterte gensekvenser hos mennesker, gjenfant 77% av disse i bananflua. Nettopp denne likheten gjør at forskning på bananfluer er svært nyttig for å forstå ulike fenomener, også hos mennesker.
Flua har lært oss mye om kromosomer og hvordan egenskaper nedarves – det ble det Nobelpris av i 1933, til Thomas Hunt Morgan. Drøyt ti år senere, etter å har blitt grillet med massive doser stråling, fikk flua og forskeren Hermann Müller nok en Nobelpris (i 1946), for å vise at stråling gir mutasjoner og er skadelig for arvestoffet.
I 1995 gikk Nobelprisen i medisin/fysiologi nok en gang til vår lille bevingede venn og et team på tre forskere, for et omfattende arbeid som viste hvordan gener styrer utviklingen i tidlig fosterliv. Og sist, men ikke minst, i 2011 fikk flua sin foreløpig siste Nobelpris, og denne gangen gjaldt det immunforsvar. Begge disse siste prisene var eksempler på flueforskning med høy grad av overførbarhet til oss mennesker.
Også det som irriterer oss mest med flua, dens tiltrekning til gjærende, gjerne alkoholholdige saker, har vist seg å være nyttig. Forskningen på alkoholisme hos bananfluer er seriøs og viktig, men inneholder også plenty med menneskelige paralleller som kan sprite opp (no pun intended…) samtalen på oktoberfesten. Som at hannfluer som har fått i seg mye alkohol blir innpåslitne og sexgale, samtidig som sjansen for en vellykket parring faktisk går ned. Eller at hannfluer som mislykkes på sjekkemarkedet ‘trøster seg’ med å drikke mer enn hannfluer som har gjennomført en vellykket parring.
Som om ikke dette var nok, fortsetter bananflua å gi oss ny kunnskap om sykdommer som kreft og Parkinsons, og fenomener som søvnløshet og jetlag. Så altså: En smule respekt kan være på sin plass neste gang du banner over småfluer på kjøkkenet. Mens du rigger en passende bananfluefelle (du finner mange gode råd her og her) kan du i det minste hviske et lite ‘takk’ – til et av de aller viktigste dyra i biomedisinsk forskning.
Vil du lese mer om bananfluer i forskning, anbefaler jeg denne bloggen, i sin helhet dedikert til bananflueforskning 🙂 http://blogs.brandeis.edu/flyonthewall/list-of-posts/
Her finner du mye om hvorfor og hvordan du kan bruke bananfluer i undervisning: https://poppi62.wordpress.com/2015/08/28/school-flies/ https://poppi62.wordpress.com/
Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson,
hjemmeside: https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson
