Selv om flesteparten av alle dyr på jorda er insekter, får de som regel lite plass i naturdokumentarer. Den ellers så fantastiske nye BBC-dokumentaren med David Attenborough, Planet Earth II, er intet unntak. Men de få insektene som får lov til å vise seg fram byr til gjengjeld på noen veldig spesielle og geniale tilpasninger. Et eksempel er namibørkenbillen, som er tilpasset til å leve i Namibørkenen der det gjennomsnittlig regner 14 mm i året. Til sammenligning regner det i gjennomsnitt 763 mm i Oslo i året, og 2250 mm i Bergen.
Alt liv trenger vann, og som regel er det nødvendig med rennende vann – altså ikke frosset og ikke som damp. Men ørkenbillen klarer faktisk å drikke vann fra tåke. Fuktig tåke blåser inn over Namibørkenen, som ligger i Namibia på Afrikas vestkyst. Om dagen blir det så varmt at tåken forsvinner, mens om natten er det frost. Så den gylne muligheten for å få tak i vann fra tåken er akkurat ved morgengry, da det ikke lenger er minusgrader, men før det blir for varmt. Tåken blåser da over sanddynene, og dyr som vil få tak i litt av fuktigheten må klatre opp i vinden. Det er nettopp det ørkenbillene gjør, hver morgen. Og i forhold til kroppsstørrelsen er sanddynene formidable fjell for dem.
Men belønningen er verdt det. Når de kommer opp på sanddynene, så stiller de seg mot vinden og løfter på baken så tåken blåser over ryggen deres. Hodet peker merkelig nok ned mot sanden. Etter hvert legger det seg dråper med vann på kroppen til ørkenbillene. De klarer å få fuktigheten i tåken til å kondensere på seg selv, til og med i ganske sterk vind. Lenge visste man ikke hvordan ørkenbillen fikk til dette, men i 2001 ble det publisert en artikkel i Nature der et par forskere forklarte hva som gjør overflaten av ørkenbillens rygg til en tåkefanger.
Den kjemiske og strukturelle oppbygningen av skallet til billene er perfekt utformet til å høste vann fra tåken i Namibørkenen. Skallet har et mønster av små humper og dumper, og det viser seg at humpene er hydrofile – de binder vann. Vannet på en hump vil vokse inntil det blir en liten dråpe på 5 mm i diameter. Da vil dråpen være for stor til å holde seg på en hump, og den vil slippe taket og sige ned i en dump ved siden av. Dumpene på ørkenbillens skall er hydrofobe, de frastøter vann, så når dråpen havner i en dump vil den skli videre. Hadde dråpen vært mindre enn 5 mm så ville den bli tatt av vinden igjen når den skled av den hydrofile humpen, istedenfor å skli videre på billen. Men humpene er lagd slik at de holder på vannet helt til dråpene er 5 mm store. Og dumpene er lagd slik at når billen står med rumpa opp, så vil dråpene skli nedover billen sin rygg og helt ned til billen sin munn. Dermed lager ørkenbillen sin egen lille bekk med vann som renner rett til munnen, så lenge det er tåke.
Namibørkenen har eksistert i millioner av år og er kanskje verdens eldste ørken. Millioner av år med naturlig utvalg og påfølgende evolusjon har resultert i Namibørkenbillen, som er perfekt tilpasset til sitt ekstreme levested. Nå som vi forstår hvordan ørkenbillens tilpasninger fungerer så kan vi dra nytte av dette systemet for å høste vann, som er perfeksjonert over millioner av år. Ingeniører har allerede utviklet selvfyllende vannflasker basert på Namibørkenbillens geniale skall. Og dermed har den fått sin velfortjente plass som en av få insekter blant snøleoparder, hyener og pingviner i Planet Earth II.
Ørkenbillens vannsamlende skall kort forklart:
