Hvorfor er det viktig å frede skog?

Tekst: Gjesteblogger Vidar Selås, NMBU

En av urskogenes kjempebiller, neshornbille, er en “solskinnshistorie”, for selv om den omtrent er borte fra skogene, overlever den i sagflishauger og gjødseldynger. Foto: Vidar Selås

En av mine tidlige guttedrømmer var å eie egen skog, der ingen trær skulle hogges. Lite visste jeg om betydningen for biologisk mangfold – ønsket skyldtes at skogsdrift stadig reduserte gammelskogene, som jeg tidlig utviklet et positivt forhold til. Likevel er det artsmangfoldet jeg først og fremst har frontet når jeg i voksen alder har argumentert for fredning av skog. For man behøver ikke være spesielt opptatt av skog for å innse at artene er en del av vår naturarv, som i likhet med kulturarven bør forvaltes for kommende generasjoner. Jeg får som regel også gehør for at arter som ikke har økonomisk betydning nå kan få det i framtida, og at arter som sliter kan ha viktige økologiske funksjoner, som vi ikke kjenner i dag.

Verdens naturvernunion anbefaler at 15 % av hver naturtype fredes. Norge har likevel bare fredet 3 % av den produktive skogen, ettersom fredning er kostbart og konfliktfylt. Selv om 48 % av rødlisteartene er knyttet til skog, kan man iblant også møte “faglige” motargumenter, som at det alltid vil finnes områder som ikke blir hogd, at det uansett ikke finnes urskog lenger, at mengde dødt trevirke har økt, og at man finner rødlistearter hvis man bare leter. Det blir også framholdt at det aldri har stått bedre til med skogene enn nå. Sant nok, dersom man med skog kun mener et areal der det produseres fiber. Hvis man derimot tenker på økosystemet skog, står det IKKE bra til. Det er umulig å gjøre slike inngrep vi har gjort i skogene i århundrer uten at det får store følger for artsmangfoldet.

I skogbruket hogges trærne når de er ferdige med ungdomsveksten, lenge før de når maksimal størrelse. Dermed fjernes livsgrunnlaget for de artene av lav, moser og insekter som bare kan leve på eller i store eller gamle trær. Det naturlige er videre at døde trær av alle dimensjoner forblir i skogen, og brytes ned av sopp og insekter. I Norge har vi minst 1500 vedlevende sopparter og tusenvis av vedlevende insektarter, som alle stiller sine krav til treslag, trestruktur, trestørrelse, del av treet, nedbrytningsgrad, temperatur og fuktighet. Særlig mangelvare er seine nedbrytningsfaser av grove trestammer, som holder lenger på fuktighet og dermed huser andre arter enn små trestammer.

Mengde dødt virke har økt, men nivået ligger likevel langt under det naturlige. Skog som “freder seg selv” er helst høytliggende og lavproduktiv. Dessuten er disse arealene gjerne så små at visse substrattyper i perioder vil mangle, samtidig som innbyrdes avstand er så stor at arter som forsvinner vanskelig kan gjeninnvandre. Vi har utvilsomt begrenset kunnskap om urskogsartene, men vi vet at flere store og iøynefallende vedlevende billearter, som gammelskogbukk, taigabukk, stor eikebukk, smedbukk, alpebukk, garver, furupraktbille, eremitt og eikehjort, er så godt som forsvunnet fra de skandinaviske skogene. Hva så med de mange små, som ikke i samme grad blir lagt merke til?

At det knapt finnes urskog i Norge betyr ikke at det er umulig å finne biologisk interessante områder. Det dreier seg om å frede det beste av det vi har igjen. Imidlertid er det nok usannsynlig at vi noen gang får så mange skogreservater i Norge at vi helt stopper tapet av biologisk mangfold. Nøkkelbiotoper på eiendomsnivå er derfor et nødvendig supplement. Positivt er det at kunnskapsnivået etter hvert har økt betraktelig, ikke minst innenfor skogbruksnæringen selv. I tillegg har det helt klart skjedd en holdningsendring, så trolig er viljen til å ta miljøhensyn større enn noen gang tidligere – noe også oppslutningen om frivillig vern vitner om. Men vi har likevel et stykke igjen!

Eremitten, en stor skarabide som lever i hule edelløvtrær og sjelden sprer seg lenger enn 200 m fra disse, var antatt utryddet i Norge, siden den ikke var påvist siden1800-tallet. I 2008 ble det imidlertid oppdaget at en liten bestand av arten har overlevd i de hule asketrærne på kirkegården i Tønsberg. Foto Anne Sverdrup-Thygeson

 

Teksten er tidligere er publisert i Eviggrønn nr. 2, 2016 (Organ for linjeforeningene ved INA).

Share on Facebook18Tweet about this on TwitterShare on Google+0

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *