I en verden som hele tiden leter etter nye teknologiske løsninger har det blitt mer og mer vanlig å hente inspirasjon fra planter og dyr. For i mylderet av arter som vi mennesker deler kloden med finnes det et utall av løsninger.  Og noen av disse kan være nyttige for oss.

Enkelte nysgjerrige forskere har tenkt akkurat disse tankene om sine forsøksdyr. Som professor Hans Petter Leinaas ved Universitetet i Oslo. Han er spretthalenes mann og har gjennom en årrekke studert disse små og tallrike dyrene som gnafser på sopp, alger og døde plantedeler i jorda.

Det er mye spennende å si om spretthaler. Og en av de tingene de er virkelig gode på er å unngå drukning. Vi vet at de kan drive i flere uker i saltvann og overleve helt fint. Helt fra Norskekysten til Svalbard kan de overleve. Duppende på vannoverflaten. Det var faktisk en slik art som var det første landdyret som koloniserte den islandske øya Surtsey etter at den ble dannet ved et vulkanutbrudd i 1963.

Her er det neppe snakk om innebygget redningsvest, men heller en slags super-regnfrakk av vannavstøtende materiale. Men hvordan i alle verden får de dette til? Hva er det i huden til disse dyra som gir denne egenskapen?

Arter av slekten Onychiurus har en overflate med mange knotter når vi zoomer inn 10 000 ganger. Fra Gundersen et al. 2014

Akkurat dette testet Leinaas sammen med professor Christian Thaulow og PhD-student Håkon Gundersen fra NTNU i Trondheim. De sammenlignet overflaten til hele 12 spretthalearter i elektronmikroskop. Og her var det mange ulike versjoner: noen var fulle av store knotter, andre hadde et finere, og flatt, mønster. Atter andre hadde vakre seks-kantede strukturer forsterket med lister. Forskerne gjettet på at «regntøy-egenskapene» hang sammen med knottene og hvordan de var utformet. Og dette forklarte faktisk noe av forskjellene i drukningssikring. Men vannet prellet av på mange av de ulike overflatene. Så kanskje har spretthalene kommet opp med flere gode løsninger?

Tilsvarende vannavstøtende overflater som vi finner hos spretthalene er kjent både fra planter og andre insekter. Hvordan disse har løst oppgaven varierer, men mange bruker tett behåring for å få vannet til å prelle av. Hårete overflater er ikke så lett å bruke i kommersiell produksjon fordi hårene fort slites av. Det er derfor ekstra spennende at spretthalene har løst oppgaven med langt enklere strukturer.

Overflaten til spretthaler kan variere mye. Her er det zoomet inn 10 000 ganger på Anurophorus laricis til venstre og Xenylla maritima til høyre. Fra Gundersen et al. 2014.

Om dette kan brukes videre er ikke godt å si. Men det letes stadig etter nye løsninger. Og overflater som får vann til å prelle av er gull. Det kan gi oss selvrensende flater (vanndråper tar med seg møkk idet de triller vekk) og bidra til å få væske til å strømme raskere i rør – om innsiden av røret lages av et vannavstøtende materiale. Jeg liker best å tenke på regntøy, for jeg blir fortsatt våt inni min regnjakke om jeg tilbringer en dag i pøsende regn. Toppen av lykke ville jo vært å hatt en spretthaleinspirert regnfrakk. Med gode muligheter for utluftning, men samtidig ugjennomtrengelig for regnvann. Akkurat slik huden til spretthalene faktisk fungerer i dag. Så kom igjen ingeniører! Spretthaler er mer enn supersøte 2 mm lange jordlevende soppspisere. De har vært på kloden siden lenge før dinosaurenes tid og er her fortsatt i dag. Deres løsninger har garantert noe å lære oss mennesker.

Kilder:

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0086783

https://www.jstor.org/stable/826589?seq=1#page_scan_tab_contents

https://www.beilstein-journals.org/bjnano/articles/8/172