Plenen – vår grønne ørken

Teskt: Anne Sverdrup-Thygeson

Foto: Anne S-T

Jeg elsker lukten av nyslått plengress. En søtlig, intens og umiskjennelig grønn lukt, som gir lykkelige assosiasjoner i retning av skolefri og sommerferie. Men i det siste har jeg begynt å lure. Hva er egentlig poenget med plen? Og hvor kommer den fra, denne trangen til å omgi oss med ensfargede, monotone og artsfattige arealer, der én eneste plantesort får dominere fullstendig?

Verden over tar vi mennesker plenen for gitt. Vi tenker på disse kortklipte monokulturene som en selvsagt del av våre bymiljø – våre rekkehushager, parker og grøntarealer. Vi stiller sjelden spørsmål ved plenens historikk, estetikk eller økologiske funksjon. Det bør vi, for det finnes alternativer som både er vakrere, smartere og har et langt rikere biologisk mangfold.

Gressplenen er et kulturfenomen, som først dukket opp som et dekorativt element i franske og engelske hageanlegg. Utover i renessansen ble det et statussymbol blant aristokrater og adelige å vise sin rikdom gjennom å la store gressarealer ligge der til pynt, uten beitedyr. En konform og nøye striglet gressplen ble et statussymbol. Kanskje kan det være med på å forklare gressplenens popularitet og totale dominans blant grøntarealer verden over? I dag utgjør plener størstedelen av grøntarealet i verdens byer, mange steder opp mot 70%.

I vår monomane iver etter å skape gressplener uten en eneste blomst, tas alle midler i bruk. I USA, der gressplener dekker et areal som i størrelse tilsvarer halve Norge, brukes årlig 34 000 tonn sprøytemidler på landets plenareal alene. Det reduserer og endrer den naturlige jordbunnsfaunaen, som normalt ville ta jobben med å resirkulere døde planter til ny næring. Dermed må amerikanerne spe på med 41 000 tonn syntetisk plengjødsel på toppen.

Plener er dessuten tørste, især i varme strøk. De legger beslag på enorme mengder vann – i USA er plengress den mest vanningskrevende ‘avlingen’ av alle.

For et par år siden reiste jeg gjennom California midt på sommeren. I forstedene lå de små plenene foran husene som visne, brunsvidde vitnesbyrd om alvoret bak tørken og vannrestriksjonene. På typisk amerikansk vis hadde noen sett business-muligheter også i dette, og reklamerte på store plakater: «Got dead grass? Got a brown lawn? Paint it!» fulgt av et telefonnummer. Det sier en hel del om vårt lite konstruktive forhold til gressplen at folk tviholder på den, selv i form av et stykke jord med visne, grønn-spraymalte gresstuster.

I Sverige har plenarealet har blitt fordoblet på femti år. Samtidig har arealet med blomsterrike naturlige enger gått dramatisk tilbake de siste 150 årene. Engene har blitt bygget ned eller grodd igjen. Det gjelder også her til lands. Bare i Oslofjord-området har opp mot halvparten av de blomsterrike arealene forsvunnet siden 1950-tallet.

Spør et hvilket som helst insekt du møter på din vei, hva det foretrekker – plen eller blomstereng – og svaret er gitt. En plen har lite å by på for insekter. En plen er en slags grønn asfalt, med et svært begrenset biologisk mangfold. Det betyr færre arter til å bistå med gratistjenester og goder som vi mennesker trenger, som pollinering av våre matplanter, eller vaktmestertjenester i form av nedbrytning og næringsomsetning. På Manhattan i New York viste en studie at ved å la plenarealet i midtrabattene vokse mer fritt, trivdes mange flere slag maur – og disse maurene ryddet til sammen opp i matsøppel i gatene tilsvarende 60 000 pølser i brød, hvert år.

Det er på tide å utfordre bildet av den velstelte kortklipte plenen som det ypperste innen hagestell og grøntarealforvaltning. Et svensk forskningsprosjekt har testet ut mer miljøvennlige og biomangfold-fremmende grønne flater, som samtidig er funksjonelle og vakre. Her finner du ‘den gressfrie plenen’ med naturlig lavtvoksende flerårige vekster, ‘humleparadis-plenen’ med nektarrike blomsterblandinger, og ‘kunstner-plenen’ med fargesterke valmuer og kornblomster à la Monet.

Fordelen med disse alternative plenene er mange. De krever mindre vedlikehold og har mindre behov for energi, gjødsel og vann. Selv om det går lenger mellom hver gang slike blomsterplener skal slås og dermed kan by på lukten av nyslått gress, bringer de til gjengjeld et vell av nye dufter, farger og teksturer inn i våre bymiljø. Og sist, men ikke minst: De byr på helt andre muligheter for et rikt artsmangfold, inkludert pollinerende insekter.

Regjeringen la nettopp fram en nasjonal pollinatorstrategi, for å sikre levedyktige bestander av villbier og andre insekter som bestøver våre matplanter og ville planter. Den er signert av åtte ministre og er full av fagre ord, men har få klare mål og knapt noen konkrete tiltak. En systematisk satsing på alternativer til gressplen på våre offentlige grøntarealer er et konkret forlag til et tiltak som ville være både ressursbesparende og insektvennlig.

Denne teksten er tidligere publisert i  Naturligvis-spalten i Klassekampen

Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *