Ved morgengry kan man av og til ense en kule av møkk som dukker opp bak de afrikanske sanddynene. En skarabide klatrer opp på kula og gjør en liten dans mens den titter opp mot himmelhvelvet. Hvem er det den danser for? Billa går ned igjen og begynner å trille kula baklengs, i en rett linje ut i det tomme ørkenlandskapet. Men hvor skal den?

Møkkbiller er en gruppe skarabider hvor hele livet, mer eller mindre, dreier seg rundt pattedyrlort. Mens denne livsstilen kan virke noe frastøtende for oss mennesker, er det snadder hvis du er koprofag, altså livnærer deg på avføring. Møkka byr da på alt du trenger i livet: rikelig med vann, karbohydrater og proteiner – ja, til og med husrom for hele familien.

Tordivler (Geotrupidae) graver ned møkk i tuneller med ulike kamre hvor de legger eggene sine. Denne prosessen forbedrer jordas pusteevne og vannopptak, lik gravinga til en meitemark. Ved å flytte avføring under jorda gjøres nitrogen og ulike mineraler tilgjengelig for planter. Tone har skrevet tidligere i Insektøkologene om hvor viktige møkkbillene er.

Møkkbillene kan utnytte tre strategier for å forsyne larvene sine med mat. I tillegg til tunnelgraverne (som tordivlene er), har vi leieboerne som ikke graver noe, men legger eggene sine rett i møkka uten å grave den ned. I denne gruppa finner vi gjødselbiller (Aphodiinae), som er de vanligste møkkbillene i Norge. I mer tropiske strøk er konkurransen om møkka svært hard og leieboerstrategien derfor noe risikabel. Afrikanske elefantruker kan fortæres på bare et par timer av opptil 16.000 møkkbiller! Det er i tropene vi finner den tredje, og mest fascinerende, strategien, nemlig den hos pilletrillerne.

Når pilletrilleren finner en fersk ruke, haster det å få kloa i en bit før en annen bille kommer og stjeler den. Den skjærer av en klump med møkk og triller den som en ball til et passende sted der den kan grave kula ned sammen med eggene sine.

Pilletrilleren har også noe guddommelig i seg fra det gamle Egypt. Khepri, som dyttet livshjulet rundt og lot en tidsalder veksle med en annen, bærer nemlig hodet av den hellige pilletriller (Scarabaeus sacer). Khepri skaper seg selv hver dag og løfter frem den grynende sol. Og møkkula er sola som Khepri triller over himmelen.

Trillinga gjør pilletrilleren baklengs med hodet og forbena dyttende fra bakken, mens bakbena holder fast møkkula som fort kan veie femti ganger dens egen kroppsvekt. Verdensrekorden holder dog Onthophagus taurus som kan trille møkk 1 141 ganger tyngre enn den selv. Dette tilsvarer at jeg skulle løftet vekten av 150 elgokser!

Høyst merkverdig er det at pilletrillerne alltid triller møkkula i stø kurs rett framover, selv om de beveger seg baklengs. Og da mener jeg at de faktisk triller rett på samma hva de støter på, om det seg være en stein, en busk eller et stup!

Pilletrillere har nemlig et svært komplisert navigasjonssystem basert på lysmønstre fra himmelen. Her kan sola være til god hjelp, men selv hvis sola faller bak en sky leser møkkbilla det polariserte lyset i himmelhvelvet like godt. Men hvordan orienterer da de nattaktive pilletrillerne seg?

Et menneske som har gått seg bort i ørkenen om natta vil begynne å gå i sirkler. Nattaktive pilletrillere, derimot, triller alltid rett. Marie Dacke og hennes kollegaer testet dette under en kunstig natthimmel i Johannesburg planetarium. De satte skyggelapper over hodet på Scarabaeus satyrus for å se hva de navigerte etter. I tillegg til månelys, var de overraskende resultatene at billene kunne navigere etter Melkeveien! Dette er hittil ikke vist hos noen andre insekter.

Pilletrillerens kurs bestemmes før trillinga ved at billa klatrer opp på møkkula og danser. Under dansen tar pilletrilleren et mental fotografi av himmelen som den bruker som referansepunkt mens den triller.

Disse billene har nemlig en type nerveceller (CL1) som fungerer som et nevralt kompass for å holde stø kurs. Under trillinga mottar CL1-nervecellene signaler om lyset på himmelen fra to øyne på ryggsida av dyret. Dette bildet kobles opp mot referansebildet pilletrilleren tok under dansen og nevronene sender signaler videre til musklene om hvilken retning billa skal gå i.

En liten dans, litt stjernenavigasjon og en mengde hardt arbeid fra ei bille er altså det som skal til for at dyremøkk skal forsvinne fra jordas overflate og næringen sendes tilbake inn i kretsløpet. Likeledes som Khepri skaper seg selv og fornyer sola hver dag, sørger pilletrilleren for sin egen skapelse gjennom møkkulas rituale. Ordspillet er for fristende til å unngås: det er jammen dritbra vi har insektene.

For en kort, pedagogisk video, se her: https://www.youtube.com/watch?v=Q1zbgd6xpGQ

Eller les mer her:

Anderson, J. M., and M. J. Coe. “Decomposition of elephant dung in an arid, tropical environment.” Oecologia 14.1-2 (1974): 111-125.

Baird, Emily, et al. “The dung beetle dance: an orientation behaviour?.” PLoS One 7.1 (2012): e30211.

Dacke, Marie, et al. “Dung beetles use the Milky Way for orientation.” Current Biology 23.4 (2013): 298-300.

Roslin, Tomas, et al. Nordens dyngbaggar. Tibiale, 2014.

El Jundi, Basil, et al. “A snapshot-based mechanism for celestial orientation.” Current biology 26.11 (2016): 1456-1462.

Foster, James J., et al. “Stellar performance: mechanisms underlying Milky Way orientation in dung beetles.” Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences 372.1717 (2017): 20160079.

Dacke, Marie, and Basil el Jundi. “The dung beetle compass.” Current Biology 28.17 (2018): R993-R997.

 

Bilder:

S. satyrus-bilde publisert med tillatelse fra Marie Dacke.

https://www.telegraph.co.uk/news/science/science-news/9824285/African-beetle-navigates-by-stars.html

De øvrige bildene er fra Shutterstock.