Jeg står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner. Klart jeg skal kjempe videre!

I over hundre år har den internasjonale kvinnedagen vært en årlig markering av kampen for kvinners rettigheter verden over. Siden 1975 har 8. mars vært FN-dag. Og likestilling mellom kjønnene er nummer fem av FNs 17 bærekraftsmål.

I Norge liker vi å tro at vi langt på vei har oppfylt dette målet. Vi står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner. Innimellom er det til og med noen som spør: «Trenger vi egentlig kvinnedagen»? Mange synes det ser ganske bra ut. Og noe ser jo ganske bra ut.

Eller gjør det det? Ta lønn for eksempel. Statistikkene viser oss at forskjellene på norske kvinners og menns lønn vedvarer. Flere kvinner enn menn jobber deltid. Og kvinner er fortsatt i overtall i lavtlønnsyrker. Her er vi altså ikke i mål ennå.

La oss se på kjønnsbalansen blant ledere. 38 prosent av norske ledere er kvinner. Det er ganske bra. Men privat sektor er fortsatt mannsdominert. Der er sju av ti ledere menn. Og det er fortsatt mannstungt blant norske toppledere. En av seks norske selskaper har kvinnelig toppleder. Bare en av åtte har kvinnelig styreleder. Vi har med andre ord en vei å gå her også.

Men la oss se på den norske studentmassen, da. Der er jo kjønnsbalansen ganske god. 60 prosent av studentene er kvinner. Samtidig er det fortsatt mange studier som er kjønnsdelte. Og ved NMBU, hvor vi slår oss på brystet med at vi bidrar til FNs bærekraftsmål, er fattige 24 prosent av NMBUs professorer kvinner. Det er lavmål.

Lista over mål vi ennå ikke har nådd er med andre ord lang. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om Metoo.

I oktober i fjor sprakk bobla. Midt i det popkulturelle kjønnsrollestøperiet. Kvinner – og etter hvert også menn – i Hollywood og USA samlet seg. De gjorde opprør mot trakassering, maktmisbruk og overgrep. Nok var nok.

I Norge spredte opprøret seg sakte, men sikkert til flere sektorer. Fra kulturlivet til politikken. Til juristene. Til legestanden. Og ikke minst til akademia.

Som i flere andre deler av arbeidslivet, preges akademia av skjeve maktforhold og sårbare situasjoner. Og ikke minst av manglende åpenhet og bevissthet om seksuell trakassering.

I mange situasjoner kan det være vanskelig å si ifra. Dette gjelder kanskje særlig veilednings- og undervisningssituasjoner mellom professor og student. Men også mellom ansatte.

Nettavisa Khrono har foreløpig telt rundt 100 varslinger om seksuell trakassering fordelt på 21 utdanningsinstitusjoner. Ved NMBU har vi hittil fått tre slike varsler.

Mørketallene for seksuell trakassering i akademia er store. Akkurat nå pågår studentenes helse- og trivselsundersøkelse. 160 000 studenter invitert til å svare. Jeg kjenner jeg er spent på hvilken informasjon denne undersøkelsen vil gi oss om seksuell trakassering.

Metoo har vist oss effekten av å stå sammen og organisere arbeidet og de gode kreftene.

Men kampanjen har et par svakheter. For det første er det ikke nok å si Metoo. Som jeg skrev i et tidligere innlegg her på bloggen, så må vi også si «We Act». Hvis vi skal få slutt på trakassering, må vi handle.

Ved Norges- miljø og biovitenskapelige universitet, har vi selvsagt nulltoleranse for seksuell trakassering. Det betyr at vi arbeider konkret for å forebygge trakassering, ikke bare med å håndtere varsler. Vi har gjort det enklere å melde fra om seksuell trakassering, og følger opp det som blir meldt inn med stort alvor. Vi skal også fortsette å samarbeide med Studentsamfunnet, Studentdemokratiet og Studentsamskipnaden om dette.

Det er også viktig at grupperinger som Ås feministiske studenter og andre, tar initiativ og fortsetter å jobbe målrettet. For eksempel slik de har gjort med oppropet AldriOK, som jeg signerte på vegne av NMBU for et par uker siden. Og som med Metoo-debatten de var med og arrangerte på samfunnet 21. februar.

Universitets- og høyskolerådet, som jeg leder, har etablert en arbeidsgruppe som jobber mot alle former for trakassering. I tillegg har vi satt krav til konkrete tiltak. For eksempel har vi vedtatt at dette skal inn i all lederopplæring i sektoren. Denne uka møtte vi i UHR utdanningsminister Iselin Nybø. Hun sier regjeringen prioriterer arbeidet mot seksuell trakassering også i vår sektor. Det er et viktig signal.

Et annet viktig element i arbeidet for likestilling i akademia, er å øke antall kvinnelige ledere, særlig professorer. NMBUs målsetting er å ha 30 prosent kvinnelige professorer innen 2020. Vi hadde som sagt bare 24 prosent i fjor. Så hvis vi skal rekke vår egen frist, må vi jobbe målrettet. Derfor vurderer vi nå hvem som er i faglig posisjon til å rykke opp. Og så skal vi skreddersy tiltak for hver enkelt.

Jeg har tro på at vi skal klare å få til faktisk endring, både i Norge generelt og i akademia. Men det innebærer at vi fortsetter å jobbe målrettet. Og at vi utnytter momentumet i Metoo-kampanjen og gjør ord til handling.

Og ikke minst må vi fortsette å holde blikket løftet. Flere steder i verden, har ikke kvinner engang tilgang til utdanning. Mange steder er likestilling mellom mennesker fortsatt bare er et håp i det fjerne.

På verdensbasis nektes en av fem jenter rett til utdanning. Det er ikke alvorlig bare fordi utdanning er viktig i seg selv. Det viser seg faktisk at barn som har mødre med utdanning har 50 prosent større sjanse for å overleve de første fem årene.

Med utdanning, ville dessuten flere kvinner overlevd graviditet og fødsel. Færre ville blitt utsatt for barneekteskap. Og flere kvinner kunne løftet seg selv og familien ut av fattigdom.

Og her er vi inne på det andre problemet ved Metoo og arbeidet for kvinners rettigheter generelt. Det sprer seg ikke bredt nok og raskt nok. Og det er jo selvsagt ikke kampanjens problem. Dette ansvaret hviler på ledere for nasjoner, religioner og bevegelser og alle andre portvoktere for undertrykkende kultur og samfunnsorden.

Og ikke minst hviler det på alle oss andre. Vi må alltid huske å se forbi vår egen bakgård. Vi må aldri gi opp håpet. Og vi må ikke slutte å kjempe for rettferdighet og likestilling.

Så hvis noen tillater seg å spørre i dag om vi trenger den internasjonale kvinnedagen, så bør svaret være innlysende. Det er klart vi trenger kvinnedagen! Vi står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner! Det minste vi kan gjøre er å fortsette kampen, slik at vi en dag kan svare et ærlig og oppriktig «nei» på det spørsmålet.

Kjære alle sammen, uansett kjønn og legning: Gratulerer med dagen!

 

Share on Facebook192Tweet about this on Twitter0Share on Google+0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *