Bioøkonomi og ONE HEALTH må gå hånd i hånd når alt avfall blir en ressurs

Yngvild Wasteson, professor, NMBU Veterinærhøgskolen

 

Jeg er så heldig nok en gang å få være en kort periode ved veterinærfakultetet ved Sokoine University of Agriculture (SUA) i Morogoro i Tanzania. Denne gang for å være med på undervisningen i et masterkurs i ONE HEALTH, der studentene har bakgrunn som veterinærer, medisinere, fra annet folkehelsearbeid og ulike livsvitenskapsdisipliner, og kommer fra flere afrikanske land. Her setter vi fokus på hvordan det er nødvendig å arbeide sammen og på tvers av disse disiplinene i kampen mot alvorlige infeksjonssykdommer og for god folkehelse, god dyrehelse og trygg matproduksjon.

ONE HEALTH er en tilnærming, et konsept å arbeide etter, det bygger på de ulike disiplinenes ekspertiser, og samarbeidet mellom dem løfter arbeidet opp til et annet nivå. Sammen kan vi oppnå mye bedre resultater enn om vi jobber hver for oss i våre egne siloer. Til tross for at det pågående Ebolavirus-utbruddet i Vest-Afrika og kolerautbruddet i Sør-Sudan setter en dyster og realistisk ramme rundt det hele, både lærer jeg en hel del og henter en masse inspirasjon.

Bioøkonomien er lansert som motpolen til oljeøkonomien, og blir ansett som en mer bærekraftig erstatter av sistnevnte. Det finnes mange ulike definisjoner på begrepet, men et hovedpoeng er uansett en overgang til bruk av ikke-fornybare fossile hydrokarboner til produksjon og foredling av fornybare produkter og energi.

Forskning.no skriver: Bioøkonomi innebærer at biomasse blir utnyttet i bærekraftige kretsløp i produksjon av mat, produkter og energi. For Norge kan det bli en overgang fra oljeøkonomi mot en mer langsiktig og bærekraftig økonomi. Vi kan bli mer uavhengige av olje ved at vi erstatter produkter som blir laget av olje med produkter som er laget av biomasse.

Og på Wikipedia finnes blant annet følgende: I en bioøkonomi vil primærnæringenes betydning øke betydelig ved at råvaren blir utgangspunkt for langt flere produkter enn i dag. Utviklingen drives av to hovedtrender, dels fremveksten av ny muliggjørende teknologi og dels et markedsdrevet behov for å erstatte fossilt karbon med fornybare råvarer. Sentralt i bioøkonomien er derfor integrasjon av tradisjonelle produkter fra jordbruk, skogbruk og havbruk med parallell raffinering til et bredt spekter av ingredienser, helseprodukter, tekstiler, kjemikalier, komposittmaterialer og energi.

Renseanlegget i Morogoro (Foto: Yngvild Wasteson)

I bioøkonomien er det knapt nok stuerent å snakke om avfall. Avfall er en ressurs som kan utnyttes. Vi snakker heller ikke om nærings- eller verdikjeder, men om nærings- og verdisirkler. Slik vi egentlig har undervist temaet drikkevannshygiene for studentene ved veterinærhøgskolen i mange år, illustrert gjennom begrepet «Fra dass til glass»!

Og det er gjennom denne endringen fra avfall til ressurs at bioøkonomien og ONE HEALTH må møtes. Avfall er nemlig ingen helt uskyldig ressurs, men kan inneholde en rekke stoffer og agens som representerer en alvorlig helserisiko. Med kunnskap og bidrag fra ulike disipliner må vi adressere og håndtere denne helserisikoen. Tenk bare på hvor galt det gikk da britene på grunn av manglende kunnskap og manglende risikoforståelse, endret produksjonsrutinene for kjøttbeinmel fra slakteavfall før det gikk inn som ingrediens i dyrefôret på nytt. Kugalskapsskandalen var et faktum.

Her i Morogoro har studentene i ONE HEALTH fått demonstrert interaksjonsflater mellom mennesker, dyr, miljø og ressursutnyttelse i praksis. Vi besøkte renseanlegget i Morogoro, ikke så veldig mange år gammelt. Her samles byens avløpsvann fra det sentrale avløpssystemet, og her tømmer lastebiler lass på lass med det samme. En økende andel av befolkningens avløpsvann samles her, selv om fortsatt mye slippes rett ut i naturen. Renseanlegget består av et stort antall jorddammer som avløpsvannet beveger seg sakte gjennom, og der naturlig biologisk degradering er renseprinsippet. Til slutt slippes vannet ut i Morogoro river, som renner like forbi på sin vei ut fra byen.

Det er langt fra et perfekt system, men forskerne ved SUA har uansett vist at når det gjelder innhold av smittsomme bakterier og parasitter, blir nivået effektivt redusert gjennom prosessen, og utløpsvannet er betraktelig tryggere med tanke på denne type agens enn vannet i Morogoro River. Hvilke nivåer det finnes av kjemiske stoffer som pesticider, insekticider, hormonhermende stoffer osv, det jobber forskerne med nå. Uansett, her snakker man ikke lenger om avløpsvann, men om Low Grade Water!

Et annet eksempel på utnyttelse av Low Grade Water fikk vi da vi dro ut av byen, til et område der småbønder og landsbybeboere deler på bruken av en liten innsjø. Nå har det regnet usedvanlig mye den siste tiden, og det er god tilgang på vann. I tørketiden er imidlertid denne kilden, som da også blir ganske liten, eneste lokale vannkilde. De lokale bøndene har storfe, geiter og vannbøfler, og også den vanlige rikholdige blandingen av ender, gjess og høns. Alle må de hit for å drikke, vannbøflene også for å ta sitt daglige bad.

Hit kommer også landsbybefolkningen for å fiske, for å bade, for å hente vann til husholdningene; mat skal lages, tøy skal vaskes, grønnsaker skal vannes. Og om det kniper, vann til drikke. Vannkilden er uten tvil en viktig ressurs, den er en helt sentral del av livsgrunnlaget for både folk og dyr i dette området. På samme tid representerer den en helserisiko for de menneskene og dyra som utnytter vannet til ulike formål. Vi trenger både bioøkonomiske perspektiver og ONE HEALTH perspektiver som sammen kan bidra til gode løsninger.

Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0