Velkommen til bords i Niassa, Lichinga

Liv Røhnebæk Bjergene, masterstudent i Development Studies ved NMBU og kommunikasjonsrådgiver for NMBU Matsatsingen.

liv-mat

I solveggen foran ei karakteristisk hytte i en landsby i Malulu-distriktet i én av Mosambiks aller fattigste og minst utviklede provinser, Niassa, sitter ei kvinne og vasker frodig, grønn salat. Møysommelig tas ett og ett salatblad fra hverandre, vaskes grundig, og legges i et plastkar.

Jeg følger med på arbeidet fra øyekroken samtidig som jeg spør kvinnene ut om hva de mener om at landsbyen deres har leid ut arealer til ett av skogselskapene som investerer i distriktet. Flere selskaper er nylig blitt slått sammen, og det nye selskapet er norskeid. Norske investorer spiller dermed en avgjørende rolle i utviklingen av dette lutfattige distriktet.

Mens portugisk er det offisielle språket i Mosambik, er det de lokale språkene som råder ute i landsbyene. Og med svært lavt utdanningsnivå, ikke minst hos kvinner, er lokale språkkunnskaper en forutsetning for også å få deres meninger. Den kvinnelige tolken jeg har leid inn for jobben, Angelina, har både de nødvendige språk- og kulturkunnskapene. Idet hun setter seg ned for å snakke med kvinnene, dekkes buksen hun har på med det tradisjonelle klesplagget for mosambikiske kvinner – en capulana.

–        At jeg bruker den, er en måte å vise respekt for den lokale kulturen, forklarer hun.

Et annet og minst like viktig tegn på respekt er at alle besøk til landsbyene må avklares med den lokale høvdingen, régulo. Når jeg kan besøke landsby etter landsby å få tilgang til lokalbefolkningens synspunkter, skyldes det at gode medhjelpere har gjort et grundig forarbeid.

Kvinnene svarer ivrig på mine mange spørsmål, og Angelina oversetter. Kvinnen som vasker salatbladene er ferdig, og forsvinner inn i én av de andre hyttene – også den dekket med karakteristisk stråtak. Vi er ferdig med spørsmålene om hva de mener om at internasjonale investorer kommer og leier deler av landsbyjorda deres for å anlegge skogplantasjer. Vi takker høflig for at de tok seg tid – vel vitende om at kvinnene har hovedansvaret for gjøremål som henting av vann, matlaging, å passe barn og å dyrke jorda.

Idet vi er på vei ut av landsbyen, kommer landsbyens religiøse, muslimske leder bort til oss.

–        Vi har forberedt et måltid til dere. Velkommen.

Vi vises inn i hytta. Øynene bruker litt tid på å omstille seg fra det skarpe sollyset til mørket, men skuer snart et hjemmesnekret trebord og trestoler. På bordet er det fat med maisstappe, bønner, den grønne salaten og fisk. Vertskapet er ikke til stede. Vi skal få spise i fred. Et fat med vann er satt fram. Vi vasker hendene, fordeler fargerike tallerkener i plast mellom oss og forsyner oss av det rikholdige bordet.

liv-mat2

– Nå må du spise så mye du orker. Å ikke spise vil bli ansett som en grov fornærmelse, sier Angelina.

Det er slett ikke vanskelig. Maten er både god og sunn.

–        Hvor kommer fisken fra? spør jeg.

–        Fra Lago Niassa (kalles Lake Malawi i Malawi), et par timers kjøretur herfra.

Jeg skjønner at jeg har valgt et godt tidspunkt på året å besøke Niassa, vel vitende om at om få måneder, fra oktober til februar, er tilgangen til på mat langt mindre. I de siste månedene før småbøndene kan begynne å høste av avlingene, er forholdene for mange svært tøffe.

Hvor tøffe, er det vanskelig for en nordmann å fatte. Her ute på landsbygda i Niassa er fattigdommen grell og behovene store: Her mangles alt fra tilgang til rent vann, skoler, sykehus/helsestasjoner og infrastruktur som veier og elektrisitet. Og her er utbyttet av det lokalbefolkningen klarer å dyrke på sine små jordlapper, machamba, det som hovedsakelig avgjør om de vil sulte eller ei. På store arealer av denne jorda vokser det nå furu- og eukaluptustrær, som siden skal videreforedles.

–        Du må spise mer, sier Angelina.

Det ligger fortsatt et par fisker igjen på fatet. Maisstappen er det rikelige mengder igjen av. Jeg er mer enn mett, og tenker at det sikkert er noen som vil bli glad for at vi ikke har spist opp alt.

Vi reiser oss, går ut og takker høflig for maten og den enorme gjestfriheten vi er blitt vist.

På vei til bilen kommer én av kvinnene løpende. Snakker fort og smilende.

–        Hva sier hun? spør jeg Angelina.

–        Hun er oppgitt over hvor lite vi har spist og hadde forventet av vi ville spise opp alt.

Share on Facebook6Tweet about this on TwitterShare on Google+0

Comments are closed, but trackbacks and pingbacks are open.