Mat er ut

Written by Ola Tveitereid Westengen, Associate Professor, Noragric

Norge har ikke lenger en strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken.

Photo: Lillian Andersen
Photo: Lillian Andersen

 

Regjeringen har valgt noen hjertesaker som de ønsker Norge skal fokusere på i bistanden; utdanning, helse, likestilling, klima, næringsutvikling og menneskerettigheter. I tillegg har vi flyktningkrisen som regjeringen i størst mulig grad ønsker å finansiere over bistandsbudsjettet. Det er vanskelig for andre gode formål å nå opp i denne konkurransen. Et område som sliter er altså matsikkerhet – utviklingspolitikk for tilstrekkelig og ernæringsriktig mat til alle.

Nå står slaget om Norge skal fortsette med en politikk for mat og landbruk i utviklingspolitikken. Fagdirektoratet Norad arrangerer denne uken en seminarserie for å få opp den politiske interessen for feltet her til lands. Hvordan kom vi hit? For tre år siden lanserte fire rødgrønne ministere sin nye Matsikkerhetsstrategi. Ett år seinere hadde nye kluter inntatt regjeringskontorene og bare én minister signerte årsrapporten.

Jordbruk = næringsliv?

Utenriksminister Brende skrev i sitt forord «In our view agriculture is business». Det var tydelig for alle at det brant et blått lys for strategien. Og etter endt «prosjektperiode» i 2015 ser den ut til å leve videre bare som fotnote i menneskerettighetsmeldingen. Sånn er politikken. En ny regjering vil ikke fronte en strategi med fire smilende rivaler på side tre – selv om det handler om bekjempelse av sult.

Så la oss gå videre. Det er store muligheter for å finne opp en ny og bedre politikk for mat og landbruk i utviklingssamarbeidet. Jeg står side ved side med organisasjonene som nå roper for mer penger til formålet. En utviklingspolitikk uten mat- og landbruksfokus er som en skolepolitikk uten fokus på lærerutdanning. Men vi må videre fra det evinnelige fokuset på budsjettprosenter som er så typisk for norsk bistandsdebatt. Vi må snakke om innhold.

Mat er inn

Samtidig som matsikkerhet tilsynelatende er på vei ut av norsk utviklingspolitikk er norsk mat og matproduksjon et høyaktuelt tema i samfunnsdebatten. NRKs Brennpunkt sparket i gang siste runde som har handlet om hvordan dagens norske landbrukspolitikk favoriserer spesialisering og stordrift basert på store banklån og importert soya fra Brasil. Nettopp soyaens rolle i norsk matproduksjon (både i landbruk og havbruk) illustrerer at de to debattene om norsk utviklingspolitikk og norsk mat henger sammen. Norsk kjøtt- og melkekonsum har direkte følger for hva som skjer med den søramerikanske savannen. Er fokus på slike sammenhenger i det global matsystemet nøkkelen til større engasjement også for norsk utviklingspolitikk på feltet?

Vi behøver en ny ramme for debatten om mat og landbruk i utviklingsdebatten. Det høres ille ut, men jeg tror den gamle rammen som tar utgangspunkt i FNs tall på 800 millioner underernærte og fokuserer på hvordan disse kan få økt matsikkerhet blir for abstrakt. Innenfor denne rammen gjentas stadig de samme fortellingene. En slik fortelling er at verden vil behøve 60prosent mer mat i 2050.

Den fortellingen er problematisk fordi den ikke problematiserer premisset for dette tallet som er at hele verden vil/skal bevege seg mot et vestlig konsummønster. En annen fortelling, som ofte brukes til å kontre nettopp argumenter for at vi må øke matproduksjonen, er at det er nok mat i verden og at problemet bare er at den er skjevt fordelt. Den fortellingen er sann om vi teller global kaloriproduksjon, ser bort fra at mye «går i grisen» og ser bort fra at vi er enormt langt unna å ha på plass en slags global velferdsstat til å ta seg av omfordelingen. De to fortellingene slår hverandre i hjel.

Sammenhenger

Virkeligheten er mer kompleks. Matproduksjonen må opp i deler av verden og ned i andre for å øke tilgangen der mangelen finnes og hverken produksjonen eller fordelingen kan ses uavhengig av ressursgrunnlaget og miljøkonsekvensene. Dette er utfordringer som ikke har én eller noen få løsninger, men som behøver et mangfold av teknologiske og institusjonelle tilnærminger, alle helt avhengige av den sosiale og økologiske konteksten de inngår i.

Jeg er nettopp tilbake fra en konferanse med tittelen «Contested Agronomy» hvor vi diskuterte ulike agronomiske tilnærminger til landbruksutvikling. Aldri har det vært tydeligere for meg at når Norge driver mat- og landbruksbistand så driver vi landbrukspolitikk i andre land. Det norske landbruksoppgjøret er hvert år omgitt av kamper og det er all grunn til at det også skal være høy temperatur i debatten om norsk utviklingspolitikk på feltet. Både det politiske og vitenskapelige grunnlaget må stadig diskuteres for at ikke landbrukspolitikken, hjemme og ute, skal bli ensporet. Og ensporet politikk og vitenskap blir lett skakkjørt.

Also published in ‘Bistandsaktuelt’.

Ola Westengen and Dan Banik recently published a paper on food security and the Norwegian policy discourse in Forum for Development Studies 

Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0

Comments are closed, but trackbacks and pingbacks are open.