Jeg elsker en kald øl etter middag.
Ikke bare fordi øl smaker godt, men også på grunn av bieffekten en etanol-enhet gir – en subtil blandingen av å bli bittelitt sløv, avlsappet og glad. Dette kan jeg takke mine gener for – spesielt de genene som koder for enzymer som bryter ned etanol.
I et nytt studie i PNAS bruker forskere ‘uttdødde’ gensekvenser til å gi oss dypere innsikt i hvordan vår evne til etanolnedbrytning har utviklet seg over 70 millioner år. Jeg har skrevet om studier som ‘vekker opp utdødde gener fra de døde’ før (noenganger referert til som paleogenetics). Ideen med et slikt studie er å først å bruke statistiske modeller til å estimere hvordan gensekvenser så ut bakover i tid og så deretter produsere genproduktet (i dette tilfelle et enzym) og karakterisere funksjonene til disse ‘utdødde’ genene i laboratoriet.
Altså: forskerne bak denne studien klarte å lage 9 ulike enzym-varianter av ADH4, (alkohol dehydrogenase) ett av de viktige genene som bidrar til etanolnedbrytning. Disse 9 enzymene representerer ulike trinn i gen-evolusjonen fra 70 millioner år og frem til i dag. Ved å sammenligne enzymaktivitetene kunne forskerne tidfeste en stor endring i ADH4-effektiviteten til rundt 10 millioner år siden. Det vil si i en felles forfar til mennesker, sjimpanser og gorillaer.
En tolkning av disse resultatene er at evolusjonen av ADH4 enzymet reflekterer tilpasning til et kosthold med mer naturlig fermentert frukt.
Neste gang du tar en kald pils – ta en skål for ADH4.
