Lille Pia maur er en av mange arbeidere i en maurtue. Hver eneste dag og mye av natta går hun utrettelig frem og tilbake mellom et bjørketre og tua. På veien til treet følger hun luktspor som flere andre maurdamer har lagt ut. Det forteller om muligheter for mat i mengder. Bjørka som sporet går til er nemlig full av bladlus. De sitter tett i tett rett ved bladfestene med de tynne munndelene godt boret inn i kvisten. Opp gjennom sugerøret stiger plantesaft, en tynn, tynn sukkerblanding med litt ekstra næringsstoffer innimellom.
Når Pia maur treffer en bladlus hilser hun høflig. Hun legger antennen oppå ryggen til lusa, og vips avgir den en stor dråpe med sukkervann fra rompa. Pia slurper den i seg og finner en ny bladlus. Det samme gjentar seg. Ny hilsning, mere slurping. Da Pia gikk opp i treet hadde hun en liten rumpe, eller bakkropp, som bakerste delen av kroppen hennes kalles. Men all denne slurpinga av sukkervann gjør at hun vokser. Den ellers mørke bakkroppen får et lysere og mer stripete utseende i det den myke huden mellom leddene i bakkroppen strekkes ut. Plutselig har Pia fått nok, hun snur og vandrer tilbake til tua. Der treffer hun andre damer som venter på maten. Hun gulper opp og gir fra seg søtstoffet til en hjemmearbeidende søster som har sin fulle hyre med å fore barna, eller larvene, som ligger og vrir seg i larvekammerset.
På vei fram og tilbake til bjørketreet har Pia endret kroppsvekt betydelig. Og forskjellen er lett å se for alle som tar en titt. I stedet for handlenett eller ryggsekk bruker hun kroppen sin til å frakte maten tilbake til tue for å fore barna. Litt av godsakene spiser hun naturligvis selv på veien, men mest går til de voksne som arbeider hjemme – og til barna så klart.
Men hvordan klarer hun det? Hva er det som gjør at kroppen hennes takler å svulme opp og krympe så mye, mange ganger i løpet av et døgn? Pia har en kro, eller en stor fleksibel pose i den øvre delen av tarmsystemet. Sukkervannet som Pia henter går aldri ned i magen, men stanser i denne utbuktning som ligger ved siden av tarmsystemet og fyller opp bakkroppen. Et eget handlenett inni kroppen rett og slett.
Pia har også en mor som er dronning. Hun er stor og lat og ligger stille inne i tua. Der blir hun matet av døtre som arbeider for at maursamfunnet skal fungere. Dronningmoren har en annen type handlenett. Det har hun fylt opp med spermier. Hun har paret seg med en hannmaur en gang i livet. I vill flukt svirret de rundt høyt oppe i lufta i paringsakten. Når det hele var over, landet de på bakken. Hannmauren døde ganske raskt, den kommende dronninga klippet av seg vingene og tuslet avgårde for å finne et egnet sted der hun kunne etablere en ny tue. Som en av ytterst få, klarte hun å starte for seg selv. Å få et eget maursamfunn der hun regjerte. Så ble Pia og alle hennes søstre født. Alle med samme far. For spesialhandlenett med sperm går ikke tomt. Det brukes fram til dronningen dør, kanskje 10 år etter at hun paret seg. Rimelig bra uttelling for den hannen som fikk paret seg med henne. Og et utrolig slitesterkt handlenett da.
