Hit kom jeg mandag 15. august sammen med Monica som jeg møtte i Brasilia, Brasils hovedstad. Fra flyplassen i Manaus tok vi en taxi til det Nasjonale Instituttet for forskning i Amasonas, INPA, hvor vi møtte Rafael Leandro de Assis, en god venn av meg og en av mine veiledere, Torbjørn Haugaasens, tidligere PhD studenter. Fra INPA ble vi med Rafael hjem til hans kollektiv hvor Monica og jeg installerte oss i stuen. Å komme tilbake til Manaus føltes som å komme hjem og det var nydelig å våkne opp hver morgen til lydene av sikader, fuglesang, og iblant aper.
Manaus er hovedstad i staten Amazonas. Under gummiepoken ble Manaus kjent som «tropenes Paris». Det var en rik by hvor russisk kaviar og fransk champagne ble fløyet inn til gummibaronenes fester. Under sine storhetsdager var Manaus den første byen i Brasil til å få elektrisk lys, i gatene gikk franske trikker, og i kvartalet rundt Operahuset var gatene dekket av gummi for å dempe lyden av sene drosjer som ellers ville ha skramlet frem på brosteinsgatene og forstyrret operaens besøkende. Selv i dag er sporene fra Manaus glansdager tydelige i byens sentrum, hvor man møtes av så vel vakre torg, som imponerende bygninger. Samtidig trenger en ikke å gå langt fra sentrum før byens skjebne forandres og en må passe godt på ting hvor man går i byens sentrum, men det er for all del sant også for de fleste andre bydelene av Amazonas vakre og livfulle hovedstad.
På torget ved Amazonas Operahus kan du spise Tacacá, en matrett typisk for Indianerne i Brasilianske Amasonas. Tacacá er laget av tucupi (kokt maniok), tapiokastivelse, tørkede reker og jambu (sterke og litt anestetiske blader fra urten Acmella oleracea).
De tre første dagene i Manaus brukte jeg hos det føderale politiet for å registrere visumet mitt. For å komme til det føderale politiet måttet jeg reise inn til sentrum og bytte til buss ved den militære videregående skolen for å reise med buss 200 langt, langt ut til en helt annen bydel, forbi sykehuset tropikal og enda videre. Da jeg endelig hadde skjønt hvordan man reiste med bussene (noen må man gå på bak og gå av frem, andre må man gå på frem og gå av bak, gjør det feil og du blir etterlatt), så var heldigvis konduktøren på bussen snill nok til å gi et lite vink når det var på tide for meg å gå av. Da jeg endelig ankom politiet begynte prosessen med å fylle ut skjemaer, printe skjemaer, booke møte for registrering av visum, betale forskjellige avgifter og ta fingeravtrykk. Selv om dette var en kjedelig prosess, så gikk det forholdsvis greit og knirkefritt. På slutten av torsdagen 18. august fikk jeg en kvittering og med denne kan jeg hente registeret mitt i Manaus når jeg kommer tilbake fra felt i slutten av november.
Samtidig som jeg ordnet med visumet prøvde jeg også å forhandle med Seu Alex, botanikeren, om når og hvor lenge han skulle kunne bli med meg ut i felt. Jeg forsøkte også å koordinere flyturen til Carauarí og båtturen langs Juruá med et par andre kollegaer som også skal jobbe i Juruá samtidig som oss, Joseph E. Hawes, blant venner også kjent som Joe, og João Vitor Campos e Silva, alias JB. Kommunikasjon i Amasonas er ikke enkelt, særlig med tanke på tidsforskjeller og adgang til internett, men til slutt fikk vi det til. Monica og jeg flyr ut til Carauarí lørdag 27. august for å ordne med de siste forberedelsene der. I Carauarí skal vi møte JB og to andre PhD studenter, Andressa Skabin og Carol, som også jobber i Juruá med min veileder Carlos Peres. Joe og Seu Alex kommer til Juruá 20. september. Joe blir i Juruá i tre uker til 11. oktober da han og Monica flyr tilbake til Manaus. Seu Alex jobber videre med meg til 1. november for å fullføre jobben med artsidentifisering av trærne.
Med visumregistreringen og en røff plan for feltarbeidet i boks gjenstår bare å få de siste tingene på pakkelisten på plass, og så er vi klare til å sette i gang med feltarbeidet!
