”Land grab”, ”jordran” eller ”landran”. Disse overskriftene nådde nyhetsbildet i 2008/2009 i forbindelse med at matprisene steg raskt. Med ett var landbruksjord blitt en ettertraktet vare. En av de første beretningene som nådde nyhetsbildet, var hvordan et sørkoreansk selskap forsøkte å skaffe til veie 1,3 millioner hektar med jord på Madagaskar. Prosjektet kastet gasserne ut i en langvarig nasjonal krise, og medførte at den daværende presidenten Marc Ravalomanana i 2009 måtte gå av.

Siden har utallige hektar med jord skiftet eier i form av leieavtaler mellom småbønder og investorer på 100 år . Selv om det er avtalene som omhandler afrikanske land som vies størst oppmerksomhet, er dette et globalt fenomen som også inkluderer Latin-Amerika og Sørøst-Asia.

Kompleksiteten og nyansene i den omveltningen som skjer, har imidlertid ikke alltid kommet godt nok fram. Det har dannet seg ”sannheter” som at utgangspunktet for landinvesteringene er å brødfø egen befolkning. At Kina er en av hovedaktørene bak de langsiktige leiekontraktene. At investeringene skaper sårt tiltrengte arbeidsplasser i noen av verdens fattigste land.

Lorenzo Cotula er seniorforsker og teamleder ved International Institute for Environment and Development (IIED). I en årrekke har han fulgt landspørsmål og investeringer i naturressurser i lavinntektsland. I boken ”The Great African Land Grab? Agricultural Investments and the Global Food System” presenterer han et mer helhetlig og nyansert bilde av transaksjoner med jord.

Vestlige land på investeringstoppen
Cotula viser til at det er blitt fokusert mye på hvordan myndigheter og selskaper fra land som Kina, Sør-Korea, Libya og Gulfstatene jakter på Afrikas jord. Selv om det er en stor utfordring at mangelen på innsyn i mange av transaksjonene gjør at forskerne ikke har et helhetlig bilde, tyder forskning på at offentligheten kan ha overdrevet rollen til aktører fra Midtøsten, Nord-Afrika og eller Øst-Asia, og i for liten grad løftet fram europeiske og nordamerikanske aktører.

En studie viser for eksempel at av alle landtransaksjonene som ble foretatt i Afrika mellom 2005 og 2011, sto europeiske aktører for 40 prosent av transaksjonene og Nord-Amerika sto for 11 prosent. Med andre ord: Over halvparten av transaksjonene i denne perioden ble foretatt av vestlige selskaper. Og lurer du på hvilke land som troner på investeringstoppen? Ifølge den samme studien ligger Storbritannia på topp, USA som nummer to og Norge som nummer fire.

Ikke mat, men tømmer
Det er ikke produksjon av mat som er hoveddrivkraften bak majoriteten av de globale landinvesteringene. Det meste av jorda brukes for å dekke et stadig økende energibehov og forbruksvarer i den rikere delen av verden. Drivstoff, trevirke og fiber er ifølge Cotula blant de viktigste investeringsområdene. Han peker på hvordan den viktigste drivkraften bak disse investeringene ikke er ”grådige” investorer, men et kollektivt ønske i vår rike del av verden om stadig høyere levestandard. Det samme velferdsnivået ønsker også en økende middelklasse i fattigere land.

Få og kostbare arbeidsplasser
Behovet for å skape arbeidsplasser et ett av argumentene for at utenlandske selskaper skal investere i landbruksutvikling i utviklingsland. Coutula trekker fram forskning som viser at dette i liten grad er tilfelle.

Ifølge Verdensbanken generer langtidsleie av jord for dyrking av korn i snitt 0,01 arbeidsplass per hektar. Skogplantasjer gir 0,02 arbeidsplasser per hektar og produksjon av soyabønner 0,018 arbeidsplasser per hektar. Den samme studien viser også at prislappen for disse arbeidsplassene er høy: $45,000 per skapte arbeidsplass i kornproduksjon, $200,000 i soyabønneproduksjon og hele $360,000 i skogplantasjer.

Verdensbanken konkluderer med at de langsiktige leieavtalene ”skaper langt færre jobber enn det som ofte er forventet”. Cotula konkluderer med at småskalalandbruk sysselsetter langt flere enn de få arbeidsplassene som skapes gjennom storskala, mekanisert landbruk. Dessuten at de endringene som investeringene bringer med seg, er sammensatte:

”Jobber kan være en god ting, men å måle hvorvidt det skjer er langt mindre rett fram enn det kan se ut til ved første øyekast. De jordløse fattige kan tjene på de få nye arbeidsplassene som skapes for landbruksarbeidere, men avtalene rykker ved den eksisterende leveformen, ofte på en irreversibel måte”, skriver Cotula.

Trenger å vite mer
Han viser til hvordan det trengs langt mer forskning for å øke kunnskapsnivået om hvordan disse langsiktige investeringene virker inn på eksempelvis:

• Hverdagen for de som i svært mange afrikanske land har hovedansvar for småskalamatproduksjon: Kvinnene.
• Hvordan leieavtalene påvirker makroøkonomien i form av økonomisk vekst, budsjettbalanse og skatter, og i hvilken grad dette kommer den fattige delen av befolkningen til gode.
• Indirekte påvirkninger som følge av investeringene. Skapes det nye muligheter for lokal varehandel i kjølvannet av storskalainvesteringene? Eller fører storskalainvesteringene til at lokale produsenter utkonkurreres?

Som mange andre forskere er også Cotulas konklusjon at det er for tidlig å si hvordan investeringene vil virke inn på land, regioner og enkeltindivider. Men, advarer Cotula, ”hoped-for benefits do not necessarily materialize”.

The post ”Jordran” – myter og fakta appeared first on Mat for framtiden.

Arbeiderpartiet er et parti som er opptatt av mat og landbruk. Nå har partiet utarbeidet en landbrukspolitisk plattform. Hva er mer riktig enn å besøke NMBU for å vite mer om universitetet og hva vi jobber med, samt få noen faglige oppdateringer?

Torsdag 23. mai, årets første virkelige sommerdag, var det duket for møte på NMBU med stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet og representanter fra Matindustrialliansen og NMBU. Tema for møtet var mat, matproduksjon og landbruk.

Etter en dag på NMBU fikk politikere og representanter for norsk matindustri oppdatert kunnskap om matplanter, robotisering av landbruket, hvordan vi kan utnytte skog i fôrproduksjonen, mattrygghet og om hva det er som påvirker forbrukernes valg. Disse faglige innleggene viser noe av bredden til NMBU innen matområdet.

Et første møte med Ås-universitetet
Flere av dem som kom på møtet, har aldri vært på NLH, UMB, NVH eller NMBU. Det passet derfor bra at rektor Mari Sundli Tveit startet med en presentasjon av NMBU. Siden tema for dagen var mat og matproduksjon, ble Matsatsingen ved NMBU presentert. Matindustrialliansen er som nevnt en allianse mellom flere interesseorganisasjoner og bedrifter. Denne plattformen samarbeider om 7 hovedpunkter:

1. En effektiv og framtidsrettet verdikjede
2. Forutsigbart og robust importvern
3. RÅK-ordning som sikrer konkurransekraft
4. Viktigheten av markedsregulering
5. Reduserte særavgifter
6. Økt satsing på innovasjon og kompetanse
7. Strengere krav til mattrygghet

NMBUs utdanning og forskning: Viktig for matindustrien
Matindustrialliansen består av Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), NHO mat og drikke, NHO mat og landbruk, og de seks bedriftene Orkla, Nortura, Agrar (Mills), Kavli, Tine og Hansa/Borg. NMBU er en viktig samarbeidspartner for Matindustrialliansen, både gjennom forskning, utdanning og etter- og videreutdanning.

Matindustrialliansen løftet fram nytteverdien av NMBUs utdanning og forskning for matindustrien. Utfordringer for industrien framover er blant annet  å kunne møte høye forventninger hos forbrukerne og å sikre at stadig lengre verdikjeder er bærekraftige. For å få dette til er faktabasert kunnskap en forutsetning. I dette arbeidet er derfor NMBU veldig viktige. Matindustrialliansen trakk dessuten positivt fram at NMBU har styrket ernæringsforskningen, og dermed også utdanning innen ernæring.

Øystein Lie, som er dekan på fakultet for veterinærmedisin og biovitenskap, ga de frammøtte en god oversikt over hva NMBU jobber med innen matområdet. Deretter fulgte flere faglige innlegg fra instituttledere og forskere på NMBU.

Mitt inntrykk er at slike felles møteplasser mellom NMBU, industri og politikere er viktig for alle parter!

The post Kunnskapstørste AP-politikere fikk lære om mat og landbruk appeared first on Mat for framtiden.

24. oktober fylte FN 68 år – 68 år i tjenesten for en bedre verden. For noen uker siden, 16. oktober, ble FNs matvaredag markert over hele verden. Årets matvaredag rettet som vanlig oppmerksomheten mot matusikkerheten i verden – den knappe milliarden mennesker som fortsatt ikke har tilgang på nok mat til å spise seg mette. Men FN trakk også frem viktigheten av mat i forhold til ernæring, helse og bærekraft (www.fao.org). UMBs Mat satsing «Mat for en bærekraftig framtid» er svært relevant i så måte. Matsatsingen har tre plattformer: MatVerdi, MatSunn og MatGlobal og omfatter både matproduksjon, matsikkerhet, ernæring, helse og bærekraft.

Ifølge FAO var det 842 millioner underernærte mennesker i verden i 2010-12, dvs i gjennomsnitt hver åttende person. I Afrika Sør for Sahara hver fjerde person. Den globale matforsyningssituasjonen for 2013/14 ser lovende ut. Det ligger an til et rekordår med 8 % økning i verdens totale kornproduksjon. Det forventes dermed at produksjonen vil ligge godt over forbruket og at matlagrene vil øke. Matprisene på verdensmarkedet er også på vei nedover. Men selv om det produseres tilstrekkelig med mat totalt sett til å fø verdens befolkning, vil det nok dessverre fortsatt være over 800 millioner mennesker som ikke har tilgang på tilstrekkelig mat i 2013/14. Økt produksjon er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for å sikre alle mennesker tilgang på nok mat til å spise seg mette. Matsikkerhet handler om produksjon og tilgjengelighet, men også om at fattige mennesker må ha råd til å kjøpe maten som blir produsert. I tillegg handler matsikkerhet om ernæringskvalitet og mattrygghet. FN mener at politisk ustabilitet, feilslått politikk, ineffektiv styring, svake institusjoner og markeder som ikke fungerer, er underliggende årsakene til at så mange mennesker ikke har tilgang på tilstrekkelig mat i Afrika Sør for Sahara i dag (UNDP 2012: www.afhdr.org/the-report/; FAO 2013: www.fao.org/publications/sofi/en/).

Jeg får ofte spørsmål om det er nok mat i verden. Det er et viktig spørsmål, men et kanskje enda viktigere spørsmål er om folk har nok å spise. Det har de dessverre ikke. For å sikre at folk har nok å spise både på kort og lang sikt, er det viktig både å øke produksjon og gjøre noe med de underliggende årsakene som bidrar til at folk ikke har tilgang til den maten de trenger for å spise seg mette. Frem mot 2050 regner FAO med at matproduksjonen må øke med cirka 60 %. Den store utfordringen er å tilrettelegge både for en bærekraftig matproduksjonsøkning og samtidig et rettferdig matssystem som sikrer fattige menneskers tilgang på tilstrekkelig mat.

The post FN og mat appeared first on Mat for framtiden.