Små nyfødte griser må jobbe hardt for å overleve. Det hele starter ved fødselen.

Selve fødselen foregår oftest uten vanskeligheter, noe som betyr at hver gris fødes hver for seg. Fosterposen revner ofte under fødselen, hvis ikke må grisen selv komme seg ut av den for å få pustet. Fra fødsel starter ferden fra bak i bingen og bort til juret. Det er viktig for grisen å få tak i melk fort nok og krangling om den beste plassen er vanlig.

Melken det første døgnet kalles råmelk og er essensiell for at grisen skal få i seg energi, varme og ikke minst for å danne et immunforsvar.

Den nyfødte grisen, som de fleste andre pattedyr, blir født uten noe eget immunforsvar i form av immunstoffer. Ved fødsel er de er fullstendig avhengig av immunstoffer fra råmelken til purka for å kunne motstå mulige infeksjoner som måtte dukke opp. Hvis spedgrisen ikke får immunstoffer fra råmelken, vil grisen først etter 6 uker ha et fullstendig immunsystem. Dette betyr at i de første timene i en gris liv, er kritiske for overlevelse senere.

Purka hjelper til så godt hun kan, men når det fødes mange grisunger (også kalt spedgris) på kort tid, sier det seg selv at hun ikke kan hjelpe hver og en av dem. Ei god purke vil likevel sørge så godt hun kan for dem etter fødselen. Ei god purke vil for eksempel si ifra med hjelp av gryntelyder når hun legger seg ned for å amme og hun vil også være veldig forsiktig for å ikke legge seg på noen av grisungene.

I en gjennomsnittlig produksjon, fødes det rundt 14 gris per purke (kalles et kull) og av dem er ofte en allerede død ved fødsel og 2 til dør innen 35 dager. På 35 dager etter fødsel, blir purka tatt bort fra spedgrisen. De fleste spedgris som dør de første dagene, dør av sult, kulde eller av skader påført av purka. De som dør etterpå, dør ofte av infeksjoner. Forskning har vist at i store kull er det flere grisunger som er små, potensielt mindre vitale, og at fødselen tar lengre tid.

I tillegg til at grisungen må jobbe hardt for å overleve, selv om purka gjør det hun kan, trenger de hjelp fra gårdbrukeren.

En middels stor gård i Norge har over 80 purker. Ofte er rutinen der at purkene griser i puljer og hver 7 uke. Dette betyr at det i løpet av en langhelg kan fødes opptil 300 grisunger. Denne helgen legges grunnlaget for bondens inntekt. Da har han eller hun, eller de det travelt. Da skal alle purkene passes på, samtidig som alle spedgrisen skal få best mulig stell. De nyfødte grisene må kanskje ha hjelp til å bli født, og noen få må ha hjelp til å komme seg ut av fosterposen. Muligens trenger de hjelp til å finne frem til juret. De trenger også et varmt sted å ligge. Noen spedgris må også ha hjelp da de sitter klem mellom purke og innredning. I tillegg skal alle purkene ha mat, halm og annet stell.

Så hva er det bonden tjener penge på?

Utgiftene er de samme per purke, slik at merinntekt hentes inn ved å få så mange spedgris som mulig til å overleve frem til de avvennes. For å få et raskt innblikk i om produksjonen er lønnsom, er det mulig å se på blant annet antall avvente gris per purke per år.

Klarer bonden å få en ekstra gris per purke ved avvenning, kan dette i en middels stor besetning bety en merinntekt på 100 000kr. Dette betyr ikke bare en økt inntekt men også en redusert dødelighet og bedret dyrevelferd generelt.

Som et ledd i et stort prosjekt ved NMBU, ønsker vi å finne forebyggende tiltak som kan hjelpe gårdbrukeren i jobben med å få grisungene til å overleve. Vi har sett på hvordan innholdet i råmelken påvirker immunstatusen hos spedgrisen. Derfor har vi målt mengden av immunstoffer i melken hos 62 purker og i blodet til de 874 en dags gamle grisunger. Deretter så vi på faktorer som påvirket hvor mye immunstoffer spedgrisen hadde i blodet sitt etter ett døgn. Målet var å finne årsaker til at noen spedgris hadde lavt immunforsvar.

Det vi fant var at spedgris som ble født sent, eller som hadde lav vitalitet, fikk et dårlig immunforsvar. Dette stemmer med andre forskningsresultater. Vi fant også store forskjeller mellom besetninger. Forskjellene var så store at det i en besetning ikke var så ille for grisungen å bli født sent eller ha lav vitalitet, de fikk høye verdier av immunstoffer i blodet likevel. I denne besetningen tørket gårdbrukeren hver grisunge og la hver og en av dem under en varmelampe. Selv om dette er en krevende jobb i en allerede travel langhelg, mener vi at en slik handling vil hjelpe både grisunge, purke og bonden.

Camilla Kielland, veterinær og forsker ved NMBU, jobber med dyrevelferd og sykdomsforebygging.

Denne kronikken er også publisert i Aftenposten Viten.

Fakta:
I Norge har vi ca. 60 000 avlspurker og det produseres ca. 1,5 millioner gris årlig. Dyrene er fordelt på ca. 2 000 besetninger. Sammenlignet med andre vestlige land er dette en småskalaproduksjon. Det er i hovedsak tre produksjonssystemer for gris: smågrisproduksjon, kombinert produksjon og slaktegrisproduksjon

The post Tøff start for en liten, nyfødt gris appeared first on Mat for framtiden.

Etter stor vekst i MRSA-smitte både på dyr og mennesker i Danmark, advarer professor Steinar Westin ved NTNU i Nationen 16. juli nordmenn mot å kjøpe dansk svinekjøtt.

Global trussel

Englands helsedirektør Sally Davies har omtalt antibiotikaresistens som en trussel på nivå med global oppvarming og terrorisme.

I EU regnes det med at rundt 25.000 mennesker dør som følge av infeksjoner med resistente bakterier hvert år.

Alle bakterier kan utvikle resistens, men dersom resistens utvikles mot mange antibiotika i en bakterie som kan gi alvorlig sykdom, er det spesielt bekymringsfullt. Et slikt scenario er nettopp tilfelle med Methicillinresistente Staphylococcus aureus, forkortet MRSA.

Ettersom MRSA kan finnes hos friske dyr, og samtidig gi sykdom hos menneske, er den potensielt overførbar via mat. En spredning av MRSAmellom dyr og mennesker er en sterkt uønsket situasjon, fordi den raskt kan eskalere til å representere en risiko for folkehelsen. Er svinekjøttet dermed blitt farlig?

Hva er MRSA?

Staphylococcus aureus er en bakterie som trives på hud og slimhinner hos de fleste pattedyr, inkludert menneske.

Dersom forholdene ligger til rette for vekst og oppformering av disse bakteriene kan de forårsake alvorlige og livstruende infeksjoner. Methicillinresistente S. aureus (MRSA) er en betegnelse som brukes om S. aureus stammer som er resistent mot alle antimikrobielle midler i beta-laktamklassen (det vil si penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer).

Denne høyst uønskede, sett fra dyrs og menneskers side, egenskapen kodes av mecA-genet som kan spres både til andre S. aureus og til andre bakteriearter. I tillegg til å være resistent overfor beta-laktam-antibiotika er MRSA ofte resistent mot andre antimikrobielle midler også, som fluorokvinoloner, tetrasykliner og sulfonamider.

Dette gjør behandling vanskelig og i noen tilfeller umulig.

Hvor finner vi MRSA?

Internasjonalt har MRSA de siste 30 årene blitt et betydelig problem på helseinstitusjoner, i befolkningen generelt og hos dyr. Prevalensen av MRSA hos mennesker i Europa varierer i dag fra under 1 % i Skandinavia til rundt 50 % sør i Europa.

I Norge har imidlertid forekomsten av MRSA-infeksjoner hos menneske økt de siste årene, og bare fra 2012 til 2013 var økningen 15 % på landsbasis, og hele 32 % i Oslo.

MRSA ble først assosiert med sykehusinnleggelser i Storbritannia (Hospital acquired (HA)-MRSA) i 1961, og har siden den tid vært et økende problem i helseinstitusjoner og sykehus i store deler av verden.

HA-MRSA er oftest assosiert med eldre og svekkede personer. Fra midt på 1990-tallet er imidlertid MRSA også isolert i økende grad hos pasienter som ikke har vært innlagt på sykehus, disse kalles community-aquired MRSA (CA-MRSA). CA-MRSA forekommer oftest hos yngre personer og er assosiert med overflatiske hudinfeksjoner og bløtvevsinfeksjoner, selv om enkelte tilfeller av nekrotiserende stammer er rapportert. Årsaken til økningen av CA-MRSA er ikke kjent, og utviklingen er bekymringsfull.

MRSA ble første gang påvist på dyr i Belgia i 1972 (storfe), men siden 2003 har en dyreassosiert MRSA-stamme (livestock-associated (LA)-MRSA), utviklet seg i husdyrpopulasjonen. LA-MRSA er primært assosiert med svin, og fra Nederland er det for eksempel påvist 39 % prevalens hos gris og 50 % hos personer i kontakt med gris. LA-MRSA er også isolert hos andre arter som storfe, hund og hest.

Mens man i enkelte mellom- og søreuropeiske land nå finner MRSA i 49-70 % av husdyrholdet (og med høyest forekomst i svinebesetninger), ble ikke LA-MRSA påvist i Norge før i 2011. Da ble positive miljøprøver funnet på ett slakteri.

Veterinærinstituttet påviste i 2013 LA-MRSA på gris fra flere svinebesetninger som hadde kontakt med hverandre gjennom livdyrhandel og persontrafikk. Det ble også påvist dyreassosiert MRSA på mennesker med direkte eller indirekte kontakt med gris fra de smittede besetningene. Hos husdyr er LA-MRSA ikke regnet for å være spesielt sykdomsfremkallende, og det er vanlig med friske smittebærere.

Risiko for smitte mellom dyr og mennesker

LA-MRSA hos matproduserende dyr utgjør en potensiell fare for smitte til menneske gjennom direkte kontakt og mat. Farepotensialet knytter seg spesielt til risiko for at det særdeles uønskede mecA-genet eller andre resistensegenskaper skal overføres til andre bakteriestammer og bakteriearter og til risiko for økt forekomst av MRSA i helse- og omsorgsinstitusjoner.

Da dyreassosiert MRSA ble påvist i svinebesetninger i Norge i 2013, bestemte Mattilsynet at smitten skulle saneres. Det var sammenfallende veterinær- og samfunnsmedisinske vurderinger som var bakgrunnen for saneringstiltak.

Så langt ser arbeidet ut til å ha vært vellykket.

Saneringsplanen ble koplet med prøvetaking av alle større purkebesetninger i Norge, og resultatene ble offentlig gjort 1. juli. 2014. Assisterende tilsynsdirektør Ole Fjelland uttaler blant annet på Mattilsynets nettsider: «At vi finner smitte i bare én besetning utenom de vi allerede er i ferd med å sanere kan tyde på at vi har god oversikt over spredningen av bakterien».

Hva med svinekjøttet?

Tilbake til spørsmålet: Er svinekjøttet blitt farlig?

Professor Steinar Westin ved NTNU advarer i Nationen 16. juli nordmenn mot å kjøpe dansk svinekjøtt, og ber om at all import og grensehandel med dansk svinekjøtt stoppes straks.

Bakgrunnen for Westins standpunkt er den meget høye forekomsten av LA-MRSA positive griser som slaktes ved danske slakterier, noe han mener representerer en stor risiko for økt forekomst av LA-MRSA ved norske sykehus.

Matportalen.no svarer den 17. juli med følgende utsagn: «Det er mye i media om den antibiotikaresistente bakterien MRSA i dansk svinekjøtt. MRSA kan finnes i kjøttet fra svin som er smittet med bakterien, men sannsynligheten for at mennesker skal bli smittet gjennom å spise svinekjøtt, er svært liten.», og understreker at god hygiene og god varmebehandling generelt er viktig for å hindre smitte av bakterier fra rått kjøtt.

Steinar Westin og Matportalen omtaler egentlig to ulike problemstillinger.

Matportalen har ganske så rett i at god hygiene hjemme på kjøkkenet er nøkkelen til å stoppe smitte av både det ene og andre av mikrobiologiske uhumskheter fra mat. Dansk svinekjøtt representerer nok derfor ikke noen umiddelbar helsefare for den enkelte forbruker som griller svinefilet i sommervarmen og tar hygiene på alvor.

Westin har imidlertid et perspektiv som rekker lenger enn som så, og er med rette redd for at en økning av nivået av LA-MRSA i Norge vil gjenspeiles i en økt forekomst også på sykehusene.

En slik situasjon vil kunne ha kritiske konsekvenser for vårt helsevesen, Westin viser blant annet til MRSA som «kirurgers store skrekk».

Det er vel nettopp også dette perspektivet Mattilsynet har lagt til grunn når de har investert mye ressurser i sitt saneringsprogram.

Slik sett har egentlig Westin og Mattilsynet en sammenfallende holdning til MRSA-problematikken, nemlig at det faktisk er av stor verdi og dermed verdt stor innsats for å holde forekomsten av MRSA så lav som overhodet mulig i Norge.

Det er en holdning vi støtter!

Antibiotikaresistente bakterier i et One Health perspektiv

Westins bekymring for den risiko antibiotikaresistente bakterier fra dyr representerer for folkehelsen er for øvrig ikke av ny dato. Det er en bekymring og frykt han i lang tid har delt og fortsatt deler med medisinerkolleger og veterinærer verden over.

Frykten er med og danner et sentralt bakteppe for One Health-tankegangen som nå er ferd med å få innpass i stadig flere både medisinske og veterinærmedisinske miljøer. One Health-begrepet uttrykker en erkjennelse av at helse for mennesker, dyr og miljø henger sammen og må kjempes for som sådan. Det er en tilnærming som blant annet gir et strategisk rammeverk for å redusere risikoen for infeksiøse sykdommer i grensesnittet mellom mennesker, dyr og økosystem.

Truslene fra antibiotikaresistente bakterier som MRSA er en problemstilling som må løses i et interdisiplinært samarbeid på mange ulike nivåer: Fra World Health Organisation (WHO), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og World Organisation for Animal Health (OIE) på topp og ned til den enkelte dyrlege og lege.

Det er også en problemstilling som setter spørsmålstegn med hvordan vi produserer maten vår og hvor mye vi skal betale for den, men det får bli en annen bloggpost!

Trine L’Abée-Lund, Carl Andreas Grøntvedt og Yngvild Wasteson

NMBU Veterinærhøgskolen

The post MRSA: Er svinekjøttet blitt farlig? appeared first on Mat for framtiden.