Written by:

Tor A. Benjaminsen, professor Noragric, NMBU

Inger Marie Gaup Eira, førsteamanuensis Samisk høgskole

Erik Reinert, professor Tallinn University of Technology

Hugo Reinert, seniorforsker Tallinn University

Mikkel Nils Sara, førsteamanuensis Samisk høgskole

Hanne Svarstad, professor Høgskolen i Oslo og Akershus

Den samiske reindriften i Norge har et dårlig rykte. Uavhengig av de faktiske dyretallene har det lenge blitt hevdet at det er for mange reinsdyr, spesielt i Finnmark. Sau og geit på utmarksbeite er derimot en verdsatt ressurs. Disse dyrene framsnakkes med rette som viktige for å opprettholde det norske kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet. Det påpekes dessuten ofte at disse beitedyrene omdanner gress til kjøtt på en økologisk bærekraftig måte, og at de lever et fritt og godt liv om sommeren langt fra industrilandbruket. Dette er de aller fleste med interesse for norsk miljø og landbruk enige i.

Med reinsdyr som gjetes i Midt- og Nord-Norge er det annerledes. Samtidig som sauer og geiter gjerne betraktes som miljøhelter, blir disse reinsdyrene nesten utelukkende tildelt skurkeroller i den norske offentligheten. Dette gjelder særlig reinen på Finnmarksvidda. Antall rein har variert mye de siste tiårene. Likevel dominerer forestilling om at det alltid er for mange rein på vidda. Ulike argumenter har blitt framsatt: Reindriften er ikke bærekraftig fordi produktiviteten er for lav og lavmattene på Finnmarksvidda overbeites. Dyrevelferden er lav, reineierne jukser med rovvilterstatninger, og reinen avgir for mye metangass og bidrar til klimaendringer.

Senhøsten 2014 er det en rekke medieoppslag om at rein som leveres til slakteriene i Vest-Finnmark er så magre at de må kasseres. Dette blir ikke bare en stor sak i pressen i Finnmark. Den rapporteres også i NRK Dagsrevyen og i hovedstadspressen. Samtidig varsles mange reineiere om bøter på opp mot 140.000 kroner i måneden om ikke reinflokken slaktes ned til fastsatt reintall.

Så hva konkret var grunnlaget for disse kriserapportene i mediene i november og desember 2014? Av 11.000 rein på slakteriet i Karasjok i 2014 ble 1 % kassert på grunn av avmagring (altså 110 rein). I følge Mattilsynet lå denne prosentandelen de tre foregående årene på 0.5-0.6 %.

Men er en andel på 0,5-1,0 % kassasjon mye eller lite? Hva er rimelig å forvente av en utmarksnæring hvor dyrene går ute hele året i et tøft og variabelt klima? Selv forventet vi en langt høyere andel avmagrede dyr, etter medieomtalene og før vi selv sjekket fakta med Mattilsynet.

Samisk reindrift, som finnes på 40 % av Norges areal, blir altså sett på som en trussel og ikke en berikelse for det norske kulturlandskapet. Miljøvernere, biologer, statsansatte agronomer og politikere fra alle partier har vært spesielt aktive i å kritisere reindriften de siste tiårene. Sist reindrift ble sett på som ”ålreit” blant det brede lag av miljøinteresserte var under konflikten om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget rundt 1980. Da stod miljøvern og samisk reindrift på samme side. Deretter har de i stor grad gått hver sin vei. I dag kan derfor stortingsrepresentant Rasmus Hansson for Miljøpartiet De Grønne fri til miljøengasjerte velgere ved å henvise til reindriften i Vest-Finnmark som “Norges største offentlig finansierte dyretragedie” (Dagbladet 6 desember 2014).

Hovedideen i majoritetssamfunnets fortelling om samisk reindrift er at det er for mange dyr spesielt i forhold til lavmattene på Finnmarksvidda. Dette er blitt stadig gjentatt i debatten siden 1980-tallet, selv med lite støtte i forskningen. Dette ble også ukritisk gjentatt i Riksrevisjonens rapport fra 2012 hvor det påstås at ”store deler av Finnmarksvidda er overbeitet, som følge av et for høyt reintall”.

En gjennomgang av forskningen viser imidlertid at beitene er resiliente, det vil si at de tar seg raskt inn igjen etter en belastning, og at klimavariasjon har vel så mye å si for lavmattenes utbredelse som antall rein. Mye snø og islag kan i dårlige år gjøre beitene utilgjengelige. Da sulter dyrene, mens lavmattene klarer seg bra. Men de siste 15 årene har beiteforholdene på vidda stort sett vært utmerkede. Dette har bidratt til økningen i reintall i samme periode. Denne økningen ville ikke vært mulig om lavmattene var i så dårlig forfatning som mange vil ha det til. I annen naturbasert produksjon feires høy produktivitet med gratulasjoner, mens i den samiske reindriften frembringer slike kronår den helt motsatte reaksjonen fra omverdenen.

Når staten skulle begynne å modernisere og regulere reindriften, var det ikke reindriftssamenes eget kunnskapsgrunnlag som ble brukt. Den tradisjonelle fagkunnskapen innen reindrift representerer imidlertid en helt annen og langt mer nyansert og kompleks forståelse av forholdet mellom rein, beiter og klima. Denne forståelsen er i dag usynlig i den norske debatten, selv om en kritisk gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for debatten langt på vei støtter den tradisjonsbaserte kunnskapen.

At det blir mindre lav enkelte steder med flere reinsdyr er logisk, selv om klimavariasjon også spiller inn. Men hva er et akseptabelt nivå på lavmattene på vidda? Hvem bestemmer hva dette nivået skal være? Og hvilke kriterier bør brukes for å fastsette dette nivået?

Både forskningen og politikken har så langt hatt et rotete forhold til disse spørsmålene. Ulike forståelser av ”bæreevne” og ”overbeiting” blandes sammen, og ”høyeste reintall” brukes på uavklarte måter i den offentlige debatten. Man blander sammen argumenter som omfatter produksjon på den ene siden og økologi på den andre, som om disse problemene og deres tilhørende reintall var sammenfallende. Det forskningsmessige grunnlaget for spørsmålet om reintallets forhold til beitegrunnlaget i Finnmark er med andre ord overmodent for en kritisk gjennomgang.

I motsetning til alle mytene og påstandene fra politikere, finner vi altså at samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring som bidrar til opprettholdelse av en urfolktradisjon med et avansert kunnskapsgrunnlag forankret i samisk språk. UNESCO bør derfor vurdere å gi reindriften status som verdensarv. Dette tror vi kan bidra både til at politikere, journalister og folk flest får øynene opp for det viktige bidraget samisk reindrift faktisk er til en bærekraftig utvikling. Dessuten er det ikke minst viktig at den norske statens forvaltning får øynene opp for kvalitetene i den tradisjonsbaserte reindriften, før hele virksomheten tvinges i kne.

Vi underbygger argumentene i denne kronikken i vår nye bok “Samisk reindrift, norske myter” som nettopp er utgitt av Fagbokforlaget.