Insektenes kvinnekamp fokuserer ikke så mye på like muligheter, men heller å få tak i spermier fra de beste hannene uten å bli helt utslitt – for å si det enkelt. Insekthannene derimot ønsker å parre seg med flest mulig hunner, men vil definitivt IKKE at hunnene skal gjøre det samme. Insektene bruker ikke skam og kulturelle normer for å oppnå målene sine, men går mer biologisk til verks.

Hos flere arter satser hannene rett og slett på å holde fast hunnen, enten gjennom en unødvendig lang parringsakt, eller også etter parringen, som man kan se for mange øyenstikkere. Hannen kan også fortsette å vokte hunnen for å holde unna andre hanner mens hun legger egg, som for så vidt kan være en grei løsning for hunnens del også.

Noen hanner driver med mindre ridderlige handlinger, for eksempel å rett og slett plugge igjen hunnenes kjønnsåpning etter parring, som en slags insektversjon av kyskhetsbelte. Eller å blande inn stoffer sammen med spermiene som gjør hunnen mindre villig til å parre seg igjen – en slags omvendt partydop.

Og så har du de insektene som går langt over streken i kjønnskampen. Frøsnutebillen (Callosobruchus maculatus) har for eksempel en brutalt utseende penis med pigger som skader hunnens vagina under parringen – antageligvis et tiltak for å gjøre henne mindre villig til å parre seg flere ganger. Hunnen responderer naturlig nok på dette med å prøve å sparke hannen bort under akten.

Men verstingene blant insektene er nok veggdyrene. Som om ikke disse blodsugerne var usympatiske nok i utgangspunktet, så driver de også på med noe som kalles «traumatisk inseminering». Her har hannene begynt å omgå mesteparten av hunnenes kjønnsorgan ved å rett og slett stikke penis gjennom magen hennes og rett inn i siste del av egglederne. Dette er ganske åpenbart ikke fordelaktig for hunnene, og hunner som blir parret for mange ganger kan rett og slett dø av det. Man kan altså mislike veggdyr (kanskje særlig hannene) med god samvittighet.

Den brutale taktikken til veggdyrene virker kanskje uforståelig, men hannenes ønske om å omgå hunnenes kjønnsorgan kommer av et ønske om å kontrollere ikke bare parringen, men selve befruktningen. Hos insektene befruktes nemlig ikke eggene samtidig eller like etter parringen, derimot lagrer hunnene spermiene i et organ som kalles spermatek, og henter de fram derfra når eggene skal befruktes. Hunnene kan til en viss grad kontrollere transport av spermier ut og inn fra spermateket, og kan dessuten kontrollere næringstilgangen og dermed overlevelsen til spermier som er lagret der. Derfor har hunnene ganske stor kontroll på selve befruktningen. Hannene til noen arter har utviklet motstrategier, som traumatisk inseminering, eller for eksempel sirisser som under parringen kan bruke flere minutter på å skrape ut andre hanners spermier fra spermateket med strukturer utviklet nettopp for dette (mens selve utløsningen kun tar noen sekunder).

Så insekters mannekamp er ikke så enkel, og i tillegg er det selvsagt høy grad av konkurranse mellom hannene. Både for parring og befruktning, og faktisk helt ned på spermienivå. Hos arter der hunnene parrer seg med flere hanner kan nemlig spermier fra flere ulike hanner slippes ut til eggene for befruktning, og da konkurrerer jo til og med selve spermiene.

At hunnene ofte har relativt stor kontroll over parring og befruktning er særlig tydelig hos arter der seksuell seleksjon har drevet frem ekstreme trekk kun hos hannene, som hos stilkøyefluene (Diopsidae). Så hvilket kjønn som har kommet best ut av insektenes kjønnskamp er ikke godt å si.

Kilde: Gullan, P. J., & Cranston, P. S. (2014). The insects: an outline of entomology. John Wiley & Sons.

The post Kamp mellom kjønnene appeared first on Insektøkologene.

I september skal stortingssalens seter fylles på ny. Hvordan ville salen sett ut hvis alle Norges arter delte på makten?

Tankeeksperimentet er hentet fra biologiprofessor Anne Sverdrup-Thygesons bok «Insektenes planet» og går ut på at stortingssalen seter ble delt etter hvor mange arter som finnes i de ulike artsgruppene. Som en av 49 000 arter får menneskene lite makt i et slikt scenario. Selv om vi dannet parti med resten av virveldyrene ville vår koalisjon fått usle to prosent. Til sammenligning ville plantene fått 12 prosent og soppene 18 prosent. 24 prosent ville gått til grupperingen ledet av snegler og midd. Insektene er salens maktbastion med 44 prosent.

Tankeeksperimentet er et forsøk på å forklare hvor mye mer enn mennesker Norge og norsk natur består av.

– Se på hva alle disse artene gjør for oss hver eneste dag. Helt gratis sørger de for goder og tjenester, som vi mennesker trenger for å overleve, sier Sverdrup-Thygeson. Hun håper illustrasjonen bidrar til å gjøre folk mer bevisst på alle de små artenes betydning for økosystemene.

– Tenk på alle avgjørelsene som tas hver dag, som rammer disse artene. Hvor ofte tas det hensyn til disse artene i Stortinget, i diverse styrer, i velforeninger og kommunestyresaler?

– Forventer du at Stortinget skal tenke på 49 000 arter hver gang noe besluttes?

– De burde gjøre det. Naturen og artene som lever der, er alles livsgrunnlag. 9 av 10 utrydningstruede arter står på rødlista på grunn av måten vi bruker arealet på. For artene er ingenting viktigere enn å ha et sted å leve, sier Sverdrup-Thygeson og presiserer at konsekvensene av naturkrisen vil ramme oss alle like hardt, uavhengig av hvilket parti vi tilhører.

Hvordan politikk ville et slikt Storting ha ført? Vi ba Sverdrup-Thygeson ta tankeeksperimentet et hakk videre:

– Sopp og innsekter ville dannet en koalisjonsregjering. De er enige om mye og har lett for å danne allianser med planter, mose, bløtdyr og andre småorganismer. Skogvern ville blitt en kampsak og flatehogst trolig forbudt. Gammelskog ville få ligge urørt som hus for milliarder av insekter og vedsopp. Flertallet av dette Stortingets medlemmer simpelthen elsker råtne, fuktige og mørke kroker.

I jordbrukspolitikken ville trenden med store enheter og industrielt landbruk blitt reversert. Sprøytemidler ville kanskje blitt forbudt. Veggdyr, kakerlakker, bananfluer, rotter, lus og husdyr ønsker fortsatt menneskelig dominans og ville nok protestert mot flertallet, men fisk og fugl ville støttet insektene.

– Hvem ville vært statsminister?

– En dronningmaur. Hun er vant med store samfunn og klar rollefordeling.

– Utdanningsminister?

– Eika. Den er jo en internatskole i seg selv.

– Miljøvernminister?

– En humle. De er lodne og lubne, men har brodd til å sette makt bak kravene.

– Er det sopper i regjerningen?

– På samferdselsminister-posten. De er gode på nettverking og har erfaring med lange transportforbindelser.

– Utenriksministeren?

– Admiralsommerfuglen. De har vært mye ute og reist, og bruker bare noen uker på å fly til Middelhavet.

– Hvem styrer finansdepartementet?

– Noen med lang horisont. Furua lever lengst, men grana er kanskje litt mer offensiv. Vi går for grana. Den har god forståelse for at et økosystem er avhengig av mange aktører.

– Hvem jobber med kommunikasjon?

– Edderkoppene. De er gode på å lage nett og koblinger, og kan jobbe tett på både statsminister og finansminister. De blir perfekte spin-doctors.

(Teksten er ført i pennen av Thomas T. Kleiven og stod i Fjell og Vidde i mai 2021, den publiseres her med tillatelse.)

The post Valget: Menneskene under sperregrensen appeared first on Insektøkologene.

Idet jeg kom innenfor rekkevidde av mobilnettets tentakler, etter syv dager uten nett, raste det inn med sms’er. Halvparten var fra journalister som ville snakke om SVARTFLUEINVASJONEN. Men hva er nå egentlig en svartflue, og hvem invaderer egentlig hvem? Og hva kan vi si om hvor mange insekter det er i år?

Alle insektene  i tittelen tilhører orden tovinger – faktisk per i dag Norges aller mest tallrike insektorden, med mer enn 6000 ulike arter. Men frykt ikke – kun en håndfull av dem er brysomme for oss mennesker. Selvsagt ikke av ond vilje, dette er bare naturens dynamiske system, der det handler om å spise, forplante seg og helst ikke selv bli spist før du har klart de to foregående.

La oss ta for oss svartflua (Hydrotaea irritans): Svartflue, eller svetteflue som er et mer bedre navn, for den er ikke spesielt svart og den liker svette, er fetter’n til husflua. Altså den velkjente flua som ofte surrer rundt der vi bor, også innendørs. Begge hører til i en familie med det omdømme-utfordrende navnet ‘møkkfluer’. Navnet skyldes at barndommen ofte tilbringes i dødt organisk materiale – altså råtne planterester, døde dyr eller ja, møkk. Udelikat, kanskje, sett med vårt blikk, men dette er en helt vesentlig ryddejobb i den store sirkelen av liv og død. På dette viset blir døde ting gjort om til fruktbar jord, slik at liv kan spire på ny. Dessuten er møkkfluer uhyre betydningsfulle som pollinatorer i fjellet og i nord – i et studie fra Finse utgjorde denne gruppen 4 av 5 insekter som var på blomsterbesøk. De mange larvene og voksne inngår også på spiseseddelen til større dyr, og fyller magen til fuglene i fjellet.

Svettefluebarna, larvene altså, starter som nedbrytere i jorda, men svitsjer snart til å spise andre smådyr. Når de er gode og mette, forpupper de seg, og straks etter er de klare til å kaste seg på vingene – omtrent samtidig med vår feriestart. Hannene klekker først og lever kortest, en måneds tid. Damene holder stand til utpå høsten, da hun legger nye flueegg i jorda.

Svettefluer hverken biter eller stikker. Det kan de ikke, for munnen deres minner mest om en svamp montert på et støvsugermunnstykke. Denne svampemunnen er derimot super til å suge i seg svette, snørr, slim og andre kroppsvæsker, fra både mennesker og dyr. Her finner svettefluemamma den næringen hun må ha for å føre slekta videre. På dette viset kan svettefluer spre smitte mellom husdyr, for eksempel jurbetennelse mellom kyr på beite. For oss mennesker er det hverken vondt eller farlig. Bare innmari irriterende.

Hva kan du gjøre om du holder på å bli gal av fluer som surrer rundt hodet ditt? En hatt med myggnett er det enkle svaret. Vil du være mere chic, kan du i stedet forsøke den australske vrien med å feste snorer med vinkorker (eller perler, om du er avholds…) langs hattebremmen – det fungerer bra mot fluer i fjeset (men ikke mot mygg eller knott).

Er det så spesielt mange av disse i år? Neppe, generelt sett. Insekter svinger mye i antall fra år til år og sted til sted. Det gjelder ikke bare svettefluer, men også mygg og knott og klegg. De er sensitive for værforholdene, og tilfeldighetenes spill. Når godværet et gitt sted er timet med fellesferien – slik at det er opphold og godt flyvær etter en passe fuktig og varm forsommer – da kan du møte mange av dem, akkurat der. Selv syns jeg det har vært usedvanlig få svetteslurpende, stikkende eller bitende insekter der jeg har vært så langt i sommer.

Men mitt og ditt og andre enkeltpersoners inntrykk blir bare anekdoter. For å kunne si noe med hold i, må insekter overvåkes systematisk og over tid. I Norge startet vi opp en nasjonal insektovervåking i 2019, men omfanget er foreløpig beskjedent og vi må uansett samle data over tid, for å kunne si noe om trendene.

Generelt tyder alt på at insektsamfunnene i Europa er i endring. Mønstrene er innfløkte – vi snakker tross alt om en dyregruppe som utgjør over halvparten av alle arter som er beskrevet på kloden i dag. De fleste studier viser at det blir færre insekter totalt. Dessuten at de spesialiserte og sjeldne artene går tilbake.

Noen få insekter blir sannsynligvis vanligere, og det er de som er best tilpasset våre menneskeendrete omgivelser. Altså nettopp de artene vi ikke er så begeistret for. Knott, for eksempel, er vist å bli vanligere som et resultat av vassdragsregulering. Der varierende vannstand i elva før tørket ut eller skylte vekk mange av knottens egg og larver, vil en temmet elv i stedet gjøre livet lett å leve – om du er en tuneflue eller et annet tovinget insekt som trenger fuktige elvebredder for å formere deg.

Totalt sett er det vel liten tvil om at det snarere er vi som invaderer naturen, enn insektene som invaderer oss. En smule ydmykhet og forståelse for hvilke enorme endringer i andre arters antall og utbredelse som vi har stått for, og konsekvensen av dem, kan være på sin plass. Insekter er selve navet i økosystemhjulet, nødvendige for verden slik vi kjenner den. De pollinerer, er vaktmestere som rydder opp i naturen, de er sikringskost for fugl og fisk. Så får vi heller tåle at de svirrer rundt hodet vårt eller gir oss et kløende stikk på leggen. Det er en liten pris å betale – for et velfungerende økosystem.

The post Er det mye fluer / klegg / mygg / knott i år? appeared first on Insektøkologene.

Jeg ser at Sunniva på ni måneder er fascinert av det lille rusket som beveger seg på bakken. Det lille rusket er en liten edderkopp, men for henne kunne det like gjerne vært en lodott – bare at denne lodotten beveger seg.

Jeg vet at edderkoppen lever farlig der den trasker mellom de klaskende hendene til Sunniva. Mitt insekt-elskende hjerte får lyst til å redde den, men mitt pedagogiske hode synes Sunniva skal få denne opplevelsen. Selv om den selvsagt ender med at hennes undersøkende hender treffer blink og edderkoppen må bøte med livet. Hun er helt oppslukt av dette mystiske rusket hun har fått tak i, og moser det grundig med pekefingeren.

Til slutt bestemmer hun seg for å putte den døde edderkoppen i munnen, men det blir for mye selv for en insekt-forsker som meg, og jeg snapper den raskt fra fingrene hennes. Jeg synes synd på edderkoppen, men tenker at Sunniva er en erfaring rikere og kanskje har fått en gryende forståelse av at det finnes små, levende vesener som bor sammen med oss på jorda. Selv om det er for tidlig for en baby å forstå hva et insekt er, så er det ikke for tidlig for å bli fascinert.

Fascinasjon og naturopplevelser er nemlig viktig, både for barna og samfunnet. Barna utvider sin forståelse og sitt perspektiv, og kan få et rikere liv (til og med et bedret immunforsvar). Samfunnet kan få borgere som i større grad forstår verdien av natur og ønsker å ta vare på den. Forskning bekrefter at barn som oftere er ute i naturen og/eller har mer kunnskap om natur, er mer positive til natur, også når den kommer i form av mindre karismatiske insekter.

I et stort studie i Sveits ble barn på 10-12 år vist fargebilder av forskjellige arter insekter og andre virvelløse dyr. Ikke overraskende var barna mest positive til sommerfugler og minst positive til saksedyr og edderkopper. Men barna var mer positive til arter de kjente igjen, og naturbaserte fritidsaktiviteter økte barnas positive holdning til småkrypene generelt.

Til og med mindre karismatiske arter som saksedyr kan altså kanskje få litt mer positiv oppmerksomhet hvis vi forteller at de er blant de få insektene der foreldrene passer på barna sine (bedriver yngelpleie).

Når barnas uteareal i barnehager i byer allikevel krymper og det selv ikke i Norge finnes noe krav til minimum lekeareal per barn, så blir det desto viktigere at barnehagene har tilgang på natur i nærområdene. Vi foreldre må bidra med helgeturer ut til skog, fjell, eng eller sjø. For en baby på ni måneder holder hager og parker i massevis, og er du riktig heldig så har du en doven flue eller en liten edderkopp i stua som ungen din kan la seg fascinere av mens du leser avisa

Kilder:

Roslund, M. I., Puhakka, R., Grönroos, M., Nurminen, N., Oikarinen, S., Gazali, A. M., … & Soininen, L. (2020). Biodiversity intervention enhances immune regulation and health-associated commensal microbiota among daycare children. Science advances, 6(42), eaba2578.

Schlegel, J., Breuer, G., & Rupf, R. (2015). Local insects as flagship species to promote nature conservation? A survey among primary school children on their attitudes toward invertebrates. Anthrozoös, 28(2), 229-245.

Zhang, W., Goodale, E., & Chen, J. (2014). How contact with nature affects children’s biophilia, biophobia and conservation attitude in China. Biological Conservation, 177, 109-116

Nilsen, A.H. 2014. Available outdoor space and competing needs in public kindergarterns in Oslo. FORMakademisk 7.

Foto:

Saksedyr – shutterstock.

Resten – Adrian K. Rasmussen.

The post Småkryp til barna! appeared first on Insektøkologene.

Hvordan går det med insektene? Er det helt krise, må vi redde hver flue i vinduskarmen fordi hvert lille seksbeinte liv teller? Det gjør det jo for så vidt, men populasjonen av spyfluer kræsjer nok ikke bare fordi du moser en med avisa.

Derimot er det ikke like greit hvis alle skal finklippe plenen med robotgressklipper, alle søknader om utbygging av hytter og Ikea-butikker godkjennes og alle skoger skal plantes tett og gjødsles. Bare for å gi noen eksempler. For det går ikke bare bra med insektene heller.

Alarmene ringte plutselig i 2017, da noen tyskere meldte om en 75% nedgang i mengde insekter i naturreservater over 27 år. Mengde var målt som biomasse, det vil si vekten av insektfangsten. Kanskje bidro dette til at studiet fikk så mye oppmerksomhet, for vekten av insekter er helt konkret det som er tilgjengelig av mat for mer karismatiske (visstnok) dyr som låvesvale og rødstrupe.
Noe var det iallfall som gjorde at tyskernes artikkel ble en vekker. For dette var langt fra første rapport om en dramatisk nedgang i antall insekter. Allerede ti år tidligere kom et britisk studie av 337 arter store, nattaktive sommerfugler. To tredjedeler av disse artene hadde gått ned i antall siden 60-tallet, og 71 av artene hadde hatt en nedgang på over 30% per tiår. Storbritannia er spesielt godt kartlagt, særlig når det gjelder sommerfugler, men det finnes tidlige rapporter om nedgang også fra andre land. I Sverige ble større sommerfugler (dag- og nattaktive) kartlagt i et naturreservat i 1950 og om igjen i 2004. I 1950 ble det funnet 597 arter i området. I 2004 var det kommet til 22 nye arter, men hele 159 arter var forsvunnet. Altså et netto tap på 137 arter!

Disse studiene ble publisert i 2006 og 2007, og dette er bare noen eksempler på de mange artiklene som melder om nedgang for insekter. I 2019 ble det publisert en sammenstilling av studier som viste nedgang i tallrikhet, artsrikhet eller biomasse av insekter. Sammenstillingen har fått noe kritikk i etterkant, hovedsakelig på grunn av overdrevne konklusjoner som resulterte i mange «insektapokalypse»-overskrifter, og for kun å fokusere på studier som viser nedgang. For det finnes studier som faktisk ikke viser noen endring, eller til og med viser en oppgang i antall insekter – men dessverre ser dette ut til å være unntaket heller enn regelen. Sammenstillingen i 2019 viste at så mange som 73 studier har påvist til dels store nedganger for insekter, og flere eksempler er blitt publisert siden den gang.

Og det burde strengt tatt ikke være noen overraskelse. For det har lenge kommet rapporter om at ville dyr og planter er i nedgang. Rundt 2014 ble begrepet «den sjette masseutryddelsen» introdusert, altså det at vi nå sannsynligvis mister arter like raskt som under tidligere masseutryddelser i jordas historie. WWF har anslått populasjonsstørrelse for 4777 arter over flere år, og de nyeste tallene viser en 68% reduksjon i antall ville dyr siden 70-tallet. Insekter er rett og slett ikke noe unntak fra denne triste trenden. Vi hadde kanskje håpet at siden de er små og i utgangspunktet tallrike, så skulle de klare seg bedre, men nå ser det ut til at selv en del vanlige arter er i nedgang mange steder – og det er urovekkende.

Hva så hvis vi vil stoppe denne nedgangen? Løsningen er ikke noe hokus-pokus med karbonlagring under havet eller genetisk gjenskapte mammuter. Vi vet hva som må til. Vi må gi plass til insektene og andre ville arter. Vi må slutte å beslaglegge stadig mer areal, helst må vi gi noe tilbake. Og vi må bli bedre til å sameksistere, ved at områdene vi påvirker blir brukt litt mindre intensivt. Litt mer små-skala, variert jordbruk. Litt mer natur-nært skogbruk med døde trær og naturlig foryngelse. Litt mer blomstereng i parker og hager.

Det blir ikke noen plutselig insektapokalypse. Derimot kommer den langsomt snikende så vi nesten ikke merker hva vi mister før det er for sent.

Litteratur:
Hallmann, C.A., Sorg, M., Jongejans, E., Siepel, H., Hofland, N., Schwan, H., Stenmans, W., Müller, A., Sumser, H. & Hörren, T.J.P.o. (2017) More than 75 percent decline over 27 years in total flying insect biomass in protected areas. PloS One, 12, e0185809.
Conrad, K.F., Warren, M.S., Fox, R., Parsons, M.S. & Woiwod, I.P.J.B.c. (2006) Rapid declines of common, widespread British moths provide evidence of an insect biodiversity crisis. Biological Conservation, 132, 279-291.
Franzén, M. & Johannesson, M.J.J.o.I.C. (2007) Predicting extinction risk of butterflies and moths (Macrolepidoptera) from distribution patterns and species characteristics. Journal of Insect Conservation, 11, 367-390.
Sánchez-Bayo, F. & Wyckhuys, K.A.J.B.c. (2019) Worldwide decline of the entomofauna: A review of its drivers. Biological Conservation, 232, 8-27.
Dirzo, R., Young, H.S., Galetti, M., Ceballos, G., Isaac, N.J. & Collen, B.J.s. (2014) Defaunation in the Anthropocene. Science, 345, 401-406.
WWF (2020) Living Planet Report 2020 – Bending the curve of biodiversity loss. Almond, R.E.A., Grooten M. and Petersen, T. (Eds). WWF, Gland, Switzerland.

Foto: Shutterstock

The post Insektapokalypse!! Eller? appeared first on Insektøkologene.

Insektlarver må vanligvis klare seg på egenhånd. Da er det lurt om insektmor legger eggene så skjult og midt i matfatet som mulig. Flekkvingefruktflua har funnet en genial måte å fikse dette på: Den har rett og slett utviklet en sag til bruk ved eggleggingen!

Nå er det høysesong for fruktfluer, eller bananfluer som de også kalles. De formerer seg ute i løpet av sommeren, men på sensommeren kommer de inn for å jakte etter mat og passende eggleggingssteder. Råtnende frukt er favoritten. Er frukten fersk og uskadet får de ikke lagt egg, for frukten beskyttes av skallet sitt.

Flekkvingefruktflua (Drosophila suzukii) derimot trenger ikke ta slike hensyn. Ikke trenger den snike seg inn på kjøkkenet heller. Med sagtenner på eggleggingsrøret kan den skjære eggene sine inn i bær og frukt som ikke har for hardt fruktkjøtt. Og det er det mye av ute, rett før frukten høstes. Den er særlig glad i bjørnebær og bringebær, mens eple og pære holder den seg unna. Det sier seg selv at flekkvingefruktflua ikke er særlig populær blant verdens frukt- og bærdyrkere. Eller bærspisere. Tidligere i sommer fikk «The strawberry challenge» oppmerksomhet på sosiale medier. Ei amerikansk jente oppdaget nemlig at det kunne komme ut bittesmå larver om hun la jordbær i saltvann. Dette var ikke fake news, men larvene til flekkvingefruktflua.

Flekkvingefruktflua kommer opprinnelig fra Øst-Asia, men har spredd seg til Europa og Nord-Amerika. Her i Norge sørger vinteren heldigvis for at de ikke blir så mange – foreløpig. Den norske bærsesongen er avsluttet før den har oppformert seg nok til å gjøre skade, enten den nå har kommet hit samme år – i importert frukt som havnet i søppelkassen – eller har klart vinteren. Men det gjenstår å se hva den kan finne på i alle de ville bærene utover høsten. Kanskje noen bør prøve seg på «The crowberry (krekling) challenge»?

Sånn til slutt – kanskje du nå lurer litt: Hvordan i all verden får flua parret seg når hunnen har en sag bak? Det viser seg at hannfluene har utviklet formen på kjønnsorganet sitt til å passe med hunnens sag. Dette er uten tvil ei flue med utstyret i orden!

The post Med utstyret i orden – ei flue med sag appeared first on Insektøkologene.

Når du hører ordet insekter, tenker du kanskje på dem som svært ulike oss mennesker. De er mindre enn oss, flere enn oss og ser svært annerledes ut. Og de har et helt annen livsløp. Vi får få barn som vi har kontakt med mesteparten av livet, men insekter flest legger mange egg og passer lite på dem. Det finnes derimot mange spennende unntak fra dette livsmønsteret og ett av dem finner vi hos tsetsefluen.

Tsetsefluer lever i tropiske strøk og kan spre den dødelige sykdommen trypanosomiasis, populært kalt sovesyke. Tsetsefluer er blodsugere og kan bite mennesker og dyr. Når den suger blod overfører den samtidig sovesykeparasitten.

I motsetning til insekter flest fostrer tsetsehunnene bare opp ett barn av gangen. Eggene klekker og utvikler seg inni moren og larven fødes ikke før den er ferdig utvokst. Da graver den seg ned i bakken og gjør seg klar til å bli en voksen flue.

Utviklingen av et individ, det vil si fra egg til puppeklar larve, tar litt over en uke.  Dette er svært raskt til insekter å være. Larven blir matet med et sekret fra rør inne i moren, som faktisk kan minne om melk. Sekretet består i all hovedsak av proteiner og fett, altså noe av det samme som vanlig melk består av. Melken lages fra blodet som fluen suger i seg, og sørger for at larven vokser raskt og trygt inne i moren. Den næringsfylte bloddietten gjør det mulig for tsetseflua å fostre opp larvene sine på denne spesielle måten.

Fôring av tsetsefluelarver inne i fluemamma kan minne om hvordan et foster fôres inni pattedyr. Prosessen har også fått navnet falsk placenta, og finnes kun hos noen få blodsugende fluer. Den viktigste fordelen med å gjøre unna barnelivet på denne måten er sannsynligvis at barna blir mindre eksponert for parasitter og sykdommer. Det er i hvert fall en usedvanlig høy overlevelsesrate blant disse fluebarna.

Til tross for den lave fødselsraten er det åpenbart at larveutvikling inni moren fungerer svært bra for tsetsefluene. De er utbredt over store deler av Afrika, og er jo, som tidligere nevnt, et stort problem som bærer av sykdommer. Ved å passe ekstra godt på noen få barn kan den sørge for at flesteparten blir voksne og viderefører slekten. Godt det ikke er vi som skal føde ferdig utviklede tenåringer som bare stikker av. Den strategien kan tsetsefluen godt ha for seg selv.

Kilder:

Benoit, J. B., G. M. Attardo, A. A. Baumann, V. Michalkova, and S. Aksoy. 2015. Adenotrophic Viviparity in Tsetse Flies: Potential for Population Control and as an Insect Model for Lactation. Pages 351-371 in M. R. Berenbaum, editor. Annual Review of Entomology, Vol 60. Annual Reviews, Palo Alto.

Wall, R., and P. A. Langley. 1993. THE MATING-BEHAVIOR OF TSETSE-FLIES (GLOSSINA) – A REVIEW. Physiological Entomology 18:211-218.

The post Tsetsefluen: Både melkeku og supermamma appeared first on Insektøkologene.

Vepsen i vinduskarmen er ikke en veps, men en vepsetreblomsterflue i forkledning. Foto: Kristoffer Weiby

Se nøye etter før du i panikk klasker vepsen på kjøkkenbordet. Kanskje er det ikke en veps, men en blomsterflue. Blomsterfluer er en fluefamilie som kamuflerer seg ved å likne på enten humler, andre bier eller veps. Da tror andre dyr at fluen er farlig og holder seg unna. Dette trikset fungerer svært godt her i nord. For selv om det finnes over tre ganger så mange arter av bier som av blomsterfluer i verden, er det merkelig nok en omvendt tendens i kaldere verdensdeler. I Norge er der nemlig 180 arter bier og 345 arter blomsterfluer. Altså dobbelt så mange arter. Dessuten står humler for under 10 % av blomsterbesøkene i fjellet mens andre fluer slik som møkkfluer står for over 80 %. Og husk at nesten halvparten av Norge er fjell, mens bare 3 % er humledominert kulturlandskap. En stor global undersøkelse i 2016 viste at uansett hvor god bestanden av honningbier og villbier var i et område, så økte fruktsettingen betraktelig hvis mengden av andre insekter økte. – Fluer er altså knallviktige pollinatorer, og her i landet er blomsterfluer både den mest artsrike pollinatorfamilien OG en av våre mest tallrike grupper!

Biene har ledertrøya

Biefamilien fikk tildelt norsk førsteplass i pollinering mye på grunn av humlene. Foreløpig er blomsterfluer kåret til Norges nest viktigste pollinatorgruppe. Men hvorfor stakk de ikke av med førsteplassen? Jo, fordi de er mindre effektive pollinatorer enn biene. De besøker færre blomster i timen og frakter færre pollenkorn rundt. Humler alene utgjør hele 70% av blomsterbesøkene i norsk kulturlandskap. Faktisk har den nordlige halvkule lenge vært kjent som humlenes rike, ettersom det også blir flere humlearter og -individer jo lenger nord vi drar. Med en spesialutviklet insektspels og en evne til å produsere kroppsvarme som et lite pattedyr, er de som skapt for nordiske forhold. De fortjener absolutt de siste årenes økte medieoppmerksomhet. De siste årene har humler og andre villbier slitt. Om denne nedgangen fortsetter, blir blomsterfluer og andre pollinatorgrupper enda viktigere. Det kan nemlig virke som om blomsterfluene er litt mer hardføre mot menneskelig påvirkning.

Venstre: Seks eksemplarer av dobbeltbåndet blomsterflue på flekkgrisøre. Blomsterfluer spiser både nektar og pollen. Foto: Roald Bengtson. Høyre: Blomsterfluer besøker mange plantearter. Her på rødknapp. Foto: Kristoffer Weiby

Trekkfluer redder sommerens kornavlinger

Lange arbeidsdager og sesonger gjør at noen blomsterfluer bidrar som billig utenlandsk arbeidskraft. Selv om mange arter overvintrer er det en del arter som velger å trekke sydover om høsten, for så å vende tilbake om våren. En fersk engelsk studie oppdaget at visse blomsterfluearter i motsetning til de fleste andre migrerende insekter, faktisk har kontroll på hvor de drar. I likhet med jetflyene stiger de høyt nok til å treffe jetstrømmer som frakter dem flere hundre kilometer per dag i den retningen de vil. Dobbeltbåndet blomsterflue er en av disse. Denne arten kom det inn spesielt mye av i 2019 her til lands. Hunnene begynte umiddelbart å legge drøyt 3.000 egg hver og tre uker senere utgjorde de en betydelig andel av alt som hadde gule striper her i landet. Dette var ikke bare gode nyheter for blomstene men også for landbruket. Larvestadiet til denne arten er nemlig det viktigste bladlusbekjempende insektet på korn. De engelske forskerne fant ut at 1-4 milliarder blomsterfluer trekker inn og ut av England hvert år. Betydelige pollenmengder fraktes dermed over ekstreme avstander. Tilsammen frakter de to vanligste blomsterflueartene den samme mengde pollen i England som alle honningbiene deres gjør. Mens humlene og andre bier enten dør eller starter sin minst seks måneders lange velferdspermisjon om høsten, drar den dobbeltbåndede blomsterfluen hjem igjen til Sør-Europa for å jobbe videre med pollinering og skadedyrbekjempelse der også. – Uten en eneste feriedag.

Dersom det blir færre bier og humler, kommer resterende pollinatorer til å ta over noe av deres pollineringsjobb. Blomsterfluer får dermed trolig en enda viktigere rolle for naturen og åkrene våre.

Vent et øyeblikk med å klaske de gule- og svartstripete fluene, – gi dem heller en high five!

Foto: By João P. Burini – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=70012273

Fakta om blomsterfluer: 

• Blomsterfluer er en av våre mest tallrike pollinatorgrupper.
• Norge har påvist 208 biearter og rundt 350 blomsterfluearter.
• 30 % av bier og ca. 5 % av blomsterfluer i Norge er rødlistet (2015).
• Blomsterfluer pollinerer færre blomster i timen enn bier, men frakter pollen over større avstander.
• De fleste planter kan pollineres av flere insektarter.
• Norge er landet i Skandinavia med minst pollinatorforskning.

Les mer om blomsterfluer her:

Om pollinering: Elven, H., & Bjureke, K. (2018). ”Pollinatorvennlig skjøtsel av slåttemark og naturbeitemark, andre utgave.” ISSN nr. 1891-8050. UiO, Naturhistorisk Museum.

Om at humler og bier sliter: Mange pollinerande insekt på Raudlista (2015). I Artsdatabanken. https://artsdatabanken.no/Rodliste/PollinerendeInsekter

Engelske artikler:

Om mengdeforholdet i blomsterbesøk: Lázaro, A., Hegland, S.J. & Totland, Ø (2008). ”The relationships between floral traits and specificity of pollination systems in three Scandinavian plant communities.” Oecologia 157, 249–257. https://doi.org/10.1007/s00442-008-1066-2

Om fruktomsetning: Rader, R., et al. (2016). ”Non-bee insects are important contributors to global crop pollination.” Proceedings of the National Academy of Sciences 113(1): 146-151.

Om blomsterfluers utbredelse: Klecka, J., Hadrava, J., Biella, P., & Akter, A. (2018). ”Flower visitation by hoverflies (Diptera: Syrphidae) in a temperate plant-pollinator network.” PeerJ, 6, e6025. doi:10.7717/peerj.6025

Om blomsterfluer migrasjon: Wotton, K. R., et al. (2019). “Mass Seasonal Migrations of Hoverflies Provide Extensive Pollination and Crop Protection Services.” Current Biology 29(13): 2167-2173.e2165.

Som bladlusbekjempende middel: Hondelmann, P., Wyss, U., Mölck, G., Wagner, M. W. (2005). «The hoverfly Episyrphus balteatus: biology and mode of life.» Conference: 3rd International Symposium on Syrphidae, At Leiden, The Netherlands.

The post Blomsterfluer, jordbrukets helter: Pollinerer, spiser skadedyr og stikker aldri appeared first on Insektøkologene.

Det er noe uhyggelig, men spennende, ved det å ha feltarbeid i gammelskog om natta. Når skumringen setter inn og dybdesynet langsomt svekkes undrer jeg på hvordan vi mennesker har utviklet oss fra nattlevende treakrobater. Hvordan hver liten rasling og skygge i mørket skyter inn i meg noe instinktivt alarmerende. Hvordan jeg er så patetisk avhengig av hodelykta for å navigere meg gjennom buskene frem til den ene kjuka som henger på en pjuskete trestamme, tre centimeter over bakken. Jeg legger meg ned på magen og får vridd hodet så vidt under soppen i en unaturlig 77 graders vinkel. Tinningen ligger krynt ned i mose og barnåler, mens jeg konsentrert kikker opp på det hvite hymeniet – soppens sporeproduserende lag.

Det er ikke soppen selv jeg ønsker å studere, men snarere livet som befinner seg på den. Akkurat nå er vi midt inne i rødrandkjukas høysesong for sporeproduksjon. Og det er mange som vil spise av lasset: små biller, fluer og snegler myldrer rundt de næringsrike sporene. Edderkopper og skolopendere jakter på sporespiserne. Det er noe magisk i det å gløtte inn i dette mikrokosmoset som utfolder seg ved nattetid. Går jeg til den samme kjuka om dagen er det helt stille; det hvite sporelaget som skinte under månelyset har falmet.

Sporer er mikroskopiske, ubefruktede celler som soppen bruker til å formere seg med. Kjuker, altså poresopp som livnærer seg av død ved, kan produsere ekstreme mengder sporer i løpet av en sesong. Vi snakker om hundretusener – ja, kanskje millioner av sporer. Når en spore lander på et passende substrat kan den begynne å spire til mycel, et nettverk av trådformete celler som utgjør soppens kropp. Selve kjuka vi ser i skogen er soppens fruktlegeme, eller «blomst». Det er ikke før en spore har spirt og smeltet sammen med et annet mycel at et slikt fruktlegeme kan dannes.

Man antar at kjukene vanligvis sprer sporene sine med vinden, og det er kanskje derfor de produserer så himla mange av dem. Om natta kan jeg se sporene sveve i lufta som puddersnø gjennom lykta mi, men jeg kan ikke unngå å tenke at dette ikke kan være den eneste strategien kjukene har for spredning. Fra tidligere er det kjent at blant annet barkebiller kan spre enkelte sopper. Jeg jobber med rødrandkjuke og ønsker å finne ut om denne soppen kan spres av biller. For å gjøre dette kombinerer jeg innsamling av biller i skogen med eksperimenter på laboratoriet.

Tilbake på laben i Ås har jeg dyrket opp flere hundre kulturer av rødrandkjuke i små petriskåler. Disse kulturene består av et hvitt, pusete mycel fra en enkelt spore vi har isolert tidligere. Mycelet har aldri smeltet sammen med et annet mycel og er derfor ubefruktet. Ute i skogen samler jeg inn biller som besøker rødrandkjuke og tar dem med tilbake på laben. Etter å ha latt billene tusle rundt på en ren overflate i to dager, tar jeg hodet, dekkvingene og ekskrementene deres og legger det på hver sin kultur med pusemycel. Etter tjue dager går jeg tilbake til disse kulturene for å se om mycelet har blitt befruktet.

Mine nattetokter har altså et helt spesifikt mål;  jeg ønsker å se om biller som besøker rødrandkjuker kan spre levedyktige sporer gjennom tarmen – lik en trost som spiser rognebær – eller utenpå skallet. I dette kriblende natteeventyret med myldrende, tause insekter kan jeg finne en slags sjelefred. Og er jeg heldig så vil enda en brikke falle på plass. For lite vet vi om hvordan dette rare økosystemet fungerer. Om jeg får det til, vil tiden vise.

The post Å søke samspillet mellom kjuker og insekter natters tid appeared first on Insektøkologene.

Det finnes mange eksempler på at insekter utnytter hverandre grovt: Hunn-knelere spiser partneren sin etter parring, gjøkhumler infiltrerer humlebol for så å drepe dronningen og fortære hennes små barn, og hann-veggedyr befrukter partneren sin ved å spidde kjønnsorganet sitt rett inn i magen hennes. Parasittvepsen Dinocampus coccinellae, som er utbredt over hele verden, er enda mer kreativ: Den manipulerer marihøner til å sitte barnevakt!

Yngelpleie er ikke så vanlig hos insekter. Det er sjelden at de orker å passe på sine egne unger, langt mindre unger av en helt annen art enn dem selv. Men det finnes altså marihøner som passer på ungene til en parasittveps. Det må bemerkes at denne barnepassingen ikke er en godhjertet handling marihøna gjør av egen fri vilje, for den blir gjort med tvang, og ikke minst involverer den en betydelig dødsrisiko for marihøna.

Det hele starter med at mammavepsen finner en marihøne å legge egg inni, slik som parasittvepser gjør stadig vekk. Etter omtrent 20 dager kommer en vepselarve krypende ut av marihønas bakkropp. De fleste parasittvepser dreper verten sin i det de spiser seg ut av dem, men det gjør ikke Dinocampus coccinellae. Denne larven er nemlig smart nok til å holde seg unna marihønas viktigste organer, så marihøna dør ikke. Den blir faktisk fullstendig paralysert i stedet! Vepselarven benytter anledningen til å spinne fast en kokong mellom marihønas seks bein og legger seg godt til rette i denne. Her skal den ligge og forvandle seg til en voksen veps.

Marihøna fremviser en merkelig adferd som barnevakt. Den skjelver og beveger seg lite. Likevel kan den forsvare seg, og rykker til hvis den blir angrepet eller forstyrret på andre måter. Forskere mistenker at et virus er skyld i denne oppførselen. Det kan tenkes at mammavepsen sprøyter viruset inn i marihøna sammen med egget, men at det ikke angriper hjernen før larven kryper ut av marihøna. Fra dette øyeblikket blir marihøna forvandlet til en slags marionett som vokter over den lille vepselarven for alt det er verdt. Kanskje velger vepsen akkurat marihøner til dette formålet fordi de er godt beskyttet mot rovdyr. Marihønas sterke farger fungerer nemlig som et faresignal som forteller rovdyr at de er giftige og at det derfor ikke er lurt å spise dem.

Etter en uke kommer en voksen parasittveps ut av kokongen og kan omsider forlate barnevakten sin. Det er viktig at marihøna ikke dør før vepsen er ute av kokongen, for en død marihøne er en dårlig barnevakt. Eksperimenter viser at larver med døde barnevakter oftere blir spist av rovdyr enn larver med levende barnevakter. Like ille går det med de som ikke har en barnevakt i det hele tatt.

Tre fjerdedeler av marihønene stryker med etter barnepassingen. De få som slipper unna med livet i behold er nok ganske så traumatiserte etterpå, men noen av dem klarer å spise og reprodusere som normalt. Så til tross for at den stakkars marihøna må passe på mammavepsens smårolling, er det en sjanse for at den overlever og blir seg selv igjen etterpå, noe som er mer enn man kan si for de aller fleste andre ofre for parasittveps.

Kilder

Dheilly, N. M. et al. (2015): “Who is the puppet master? Replication of a parasitic wasp-associated virus correlates with host behaviour manipulation”. Proc. R. Soc. B 282: 20142773.
Link: https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rspb.2014.2773

Maure, F., Brodeur, J., Ponlet, N., Doyon, J., Firlej, A., Elguero, E. og Thomas, F. (2011): “The cost of a bodyguard”. Biology letters, 7 (6): 843-846
Link: https://royalsocietypublishing.org/doi/pdf/10.1098/rsbl.2011.0415

Maure, F., Doyon, J., Thomas, F. og Brodeur, J. (2014): “Host behaviour manipulation as an evolutionary route towards attenuation of parasitoid virulence”. Journal of Evolutionary Biology, 27 (12): 2871-2875
Link: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/jeb.12530

The post Verdens dårligst betalte barnevakt appeared first on Insektøkologene.