Tre grisunger i hvert kull dør i løpet av den første måneden av livet.

Små nyfødte griser må jobbe hardt for å overleve. Det hele starter ved fødselen.

Selve fødselen foregår oftest uten vanskeligheter, noe som betyr at hver gris fødes hver for seg. Fosterposen revner ofte under fødselen, hvis ikke må grisen selv komme seg ut av den for å få pustet. Fra fødsel starter ferden fra bak i bingen og bort til juret. Det er viktig for grisen å få tak i melk fort nok og krangling om den beste plassen er vanlig.

Melken det første døgnet kalles råmelk og er essensiell for at grisen skal få i seg energi, varme og ikke minst for å danne et immunforsvar.

Den nyfødte grisen, som de fleste andre pattedyr, blir født uten noe eget immunforsvar i form av immunstoffer. Ved fødsel er de er fullstendig avhengig av immunstoffer fra råmelken til purka for å kunne motstå mulige infeksjoner som måtte dukke opp. Hvis spedgrisen ikke får immunstoffer fra råmelken, vil grisen først etter 6 uker ha et fullstendig immunsystem. Dette betyr at i de første timene i en gris liv, er kritiske for overlevelse senere.

Purka hjelper til så godt hun kan, men når det fødes mange grisunger (også kalt spedgris) på kort tid, sier det seg selv at hun ikke kan hjelpe hver og en av dem. Ei god purke vil likevel sørge så godt hun kan for dem etter fødselen. Ei god purke vil for eksempel si ifra med hjelp av gryntelyder når hun legger seg ned for å amme og hun vil også være veldig forsiktig for å ikke legge seg på noen av grisungene.

I en gjennomsnittlig produksjon, fødes det rundt 14 gris per purke (kalles et kull) og av dem er ofte en allerede død ved fødsel og 2 til dør innen 35 dager. På 35 dager etter fødsel, blir purka tatt bort fra spedgrisen. De fleste spedgris som dør de første dagene, dør av sult, kulde eller av skader påført av purka. De som dør etterpå, dør ofte av infeksjoner. Forskning har vist at i store kull er det flere grisunger som er små, potensielt mindre vitale, og at fødselen tar lengre tid.

I tillegg til at grisungen må jobbe hardt for å overleve, selv om purka gjør det hun kan, trenger de hjelp fra gårdbrukeren.

En middels stor gård i Norge har over 80 purker. Ofte er rutinen der at purkene griser i puljer og hver 7 uke. Dette betyr at det i løpet av en langhelg kan fødes opptil 300 grisunger. Denne helgen legges grunnlaget for bondens inntekt. Da har han eller hun, eller de det travelt. Da skal alle purkene passes på, samtidig som alle spedgrisen skal få best mulig stell. De nyfødte grisene må kanskje ha hjelp til å bli født, og noen få må ha hjelp til å komme seg ut av fosterposen. Muligens trenger de hjelp til å finne frem til juret. De trenger også et varmt sted å ligge. Noen spedgris må også ha hjelp da de sitter klem mellom purke og innredning. I tillegg skal alle purkene ha mat, halm og annet stell.

Så hva er det bonden tjener penge på?

Utgiftene er de samme per purke, slik at merinntekt hentes inn ved å få så mange spedgris som mulig til å overleve frem til de avvennes. For å få et raskt innblikk i om produksjonen er lønnsom, er det mulig å se på blant annet antall avvente gris per purke per år.

Klarer bonden å få en ekstra gris per purke ved avvenning, kan dette i en middels stor besetning bety en merinntekt på 100 000kr. Dette betyr ikke bare en økt inntekt men også en redusert dødelighet og bedret dyrevelferd generelt.

Som et ledd i et stort prosjekt ved NMBU, ønsker vi å finne forebyggende tiltak som kan hjelpe gårdbrukeren i jobben med å få grisungene til å overleve. Vi har sett på hvordan innholdet i råmelken påvirker immunstatusen hos spedgrisen. Derfor har vi målt mengden av immunstoffer i melken hos 62 purker og i blodet til de 874 en dags gamle grisunger. Deretter så vi på faktorer som påvirket hvor mye immunstoffer spedgrisen hadde i blodet sitt etter ett døgn. Målet var å finne årsaker til at noen spedgris hadde lavt immunforsvar.

Det vi fant var at spedgris som ble født sent, eller som hadde lav vitalitet, fikk et dårlig immunforsvar. Dette stemmer med andre forskningsresultater. Vi fant også store forskjeller mellom besetninger. Forskjellene var så store at det i en besetning ikke var så ille for grisungen å bli født sent eller ha lav vitalitet, de fikk høye verdier av immunstoffer i blodet likevel. I denne besetningen tørket gårdbrukeren hver grisunge og la hver og en av dem under en varmelampe. Selv om dette er en krevende jobb i en allerede travel langhelg, mener vi at en slik handling vil hjelpe både grisunge, purke og bonden.

Camilla Kielland, veterinær og forsker ved NMBU, jobber med dyrevelferd og sykdomsforebygging.

Denne kronikken er også publisert i Aftenposten Viten.

Fakta:
I Norge har vi ca. 60 000 avlspurker og det produseres ca. 1,5 millioner gris årlig. Dyrene er fordelt på ca. 2 000 besetninger. Sammenlignet med andre vestlige land er dette en småskalaproduksjon. Det er i hovedsak tre produksjonssystemer for gris: smågrisproduksjon, kombinert produksjon og slaktegrisproduksjon