Tekst: Line Nybakken, Professor i skogøkologi, NMBU
En unaturlig varm vinter kan skape problemer for trea, og enkelte arter er mer sårbare enn andre. Likevel vil nok denne vinteren være verre for de som er avhengige av trea enn for trea sjøl.
Januar er snart over, og den ene varmerekorden etter den andre har blitt slått ned i støvlene. For oss som er glad i snø er det fint lite å glede seg over i store deler av landet. Noen ser imidlertid sin mulighet til å dra nytte av situasjonen: allerede for to uker siden ble det meldt om hassel som blomstra på Ås, og på søndag så jeg grønne knopper på prydbusker og gåseunger på selja. I januar!
De siste ukene har jeg fått flere spørsmål om det varme været ødelegger for trea, eller om det er skadelig for dem? Svaret er vel både ja og nei, og kommer litt an på hva man legger i «skadelig».
Eventyrere og sprintere versus seige langdistanseløpere
De trea som våger seg til å blomstre eller komme med grønne knopper så tidlig har noen fellestrekk: de er treas Nansen og Amundsen. De kommer til nye steder først, og våger seg til plasser der ingen andre vil være. De gror opp i veiskjæringer og på forlatte åkerlapper, og kan bryte igjennom asfalt og vokse i bergsprekker. I tillegg kan noen av dem finne på å feire våren når det ifølge kalenderen er vinter. Vi kaller dem pionértrær. Nansen og Amundsen må begge ha hatt en god porsjon konkurranseinstinkt, og nettopp konkurranse er viktig også blant trea. Pionérene er sprintere, slik de kjører på i full fart fra start, men bukker gjerne under i konkurransen over tid. Bjørk, selje og or er typiske sprintertrær.
Andre trær er som langdistanseløpere: seige og utholdende. De vokser ikke så fort, men de kan bli gamle og store, og med tida står de dominerende igjen i skogen. Typiske eksempler her er gran og bøk.
Vårkontroll
Vi har tidligere skrevet her på bloggen om hvordan trea vet at det er vår. For saktevoksende, skogdannende treslag som gran må det til en viss periode med kjøleskapstemperatur før vårgalskapen slippes løs. Bøka stiller i tillegg krav om en viss daglengde. Slik sikrer de seg mot å starte for tidlig og risikoen for frostskader. For pionérene er det ofte bare én ting som gjelder: noen dager med passe varmt vær. Det samme gjelder for mange trær og busker i hager og parker, for eksempel syrin, siden de opprinnelig kommer fra varmere strøk der vinteren sjelden byr på frost. I konkurransen om «en plass i solen» – å få mest mulig lys til fotosyntese før andre trær får blader og skaper skygge – kan det være en god strategi å starte tidlig. Noen treslag får blomster først, slik som selja, mens bjørka blir grønn før rakle-blomstene kommer. Drivkreftene bak er uansett de samme.
Er det så farlig da?
Det er selvfølgelig farer som truer, både i isødene rundt polene og i en tidlig vår. Selv om det har vært varmt i januar kan det fortsatt bli mange kuldegrader både i februar og mars. Da vil de skjøre blomstene og knoppene fryse og visne. Når vårens første blad dør er det som regel ingen krise: nye vil sprette ut etter hvert, men det vil ta tid slik at treet kanskje mister de viktige vårdagene og får lite overskudd til vekst denne sesongen.
Sultne insekter
Døde blomster er verre: det innebærer at det ikke blir noe avkom, men det kommer jo nye sjanser til neste år så det blir heller ikke treets undergang. Trea har god tid og flere sesonger å fikse dette på.
Kanskje er treas tidlige vårfest verst for dem som har trærnes blomster eller museøreblad som matkilde. Seljas gåseunger er av kollega og insektforsker Anne Sverdrup-Thygeson beskrevet som «vårens viktigste frokost»: de er kilde til mat for insekter på ei årstid da det er lite annen næring tilgjengelig. I slutten av januar er det lite humler å se, og om gåseungenes skjebne blir frost eller rekordtidlig blomstring blir de til lite nytte som mat denne våren. Men selja selv da, tenker du, den har jo også nytte av humlene for å få spredd pollenet sitt? Jo da, men en pionér har gjerne en nødplan å ty til: seljepollen spres også av vinden, om det kniper. For humla er det også håp! Både selje og flere andre pionérer har en enorm genetisk variasjon, slik at en del av dem nok reagerer og blomstrer seinere, og slik sikrer mat til insektene. Vi får håpe de er mange nok!
Kilde:
Körner C, Basler D. 2010. Phenology under global warming. Science 327: 1461-1462
