Noe av det første en legger merker til fra flyvinduet idet en nærmer seg Mosambiks hovedstad Maputo, er den karakteristiske, røde jorden. Her, som i mange andre afrikanske land, har ønsket om å få tilgang til land økt kraftig det siste tiåret. Fra å være et kontinent som få ønsket å investere i, jakter nå investorer på Afrikas rike naturresurser – inklusive den rødfargede landbruksjorden. Med myndigheter i mottakerland som legger til rette for utenlandske investeringer, ofte også med bistands- og investeringsstøtte fra egne myndigheter i ryggen, foregår det nå en enorm omveltning av den afrikanske landsbygda. Afrikas landbruksjord er blitt en populær, omsettelig vare.
Ingen vet hvor mye jord som har skiftet hender. For Mosambik varierer fra tallene fra medias tall på om lag 10 millioner hektar fra 2008 til 2010, til 2,7 millioner og drøyt 2 millioner hektar. Mangel på innsyn, ikke minst knyttet til den jorda som skifter eier på lokalt og nasjonalt nivå, gjør at ingen i dag sikkert kan si hvor mange hektar jord som er blitt leid ut. Men viktigere enn tall på hvor store arealer som er leid ut, er de kortsiktige og langsiktige konsekvensene.
Her i Mosambik selges ikke jorda, den leies ut. Dette kan være den samme jorda som har brødfødt befolkningen, jord der de skaffet seg viktige tilleggsinntekter. Kanskje må småbøndene nøye seg med jordlapper av dårligere kvalitet. Kanskje må de finne land som ligger lenger unna der de bor. Eller kanskje sørger utleien av jorda til investorene at det skapes arbeidsplasser, slik at noen får jobberfaring og tilleggsinntekt. Kanskje bidrar selskapene også til en brønn, skolepulter og et landsbyfond som kan brukes til utvikling. Forskning viser imidlertid ofte at det er store sprik mellom hva befolkningen i lokalsamfunnene er blitt lovet, og hva de faktisk får. Spørsmålet er dessuten om det å gi fra seg jord på kort og lang sikt kan veies opp mot det de får igjen. Og om alle i landsbyen tjener på det langsiktige leieforholdet.
Følger investorene sine businessplaner, kan de nemlig leie jorda i inntil 100 år. Prisen? Om lag en halv dollar per hektar årlig.
”Vi leier ikke ut jord for å tjene penger. Vi leier ut for å få utvikling. Investeringer skaper utvikling”, slår den offisielle tjenestemannen fast.
Fra det luftkondisjonerte kontoret i Maputo virker virkeligheten enkel. Og på makronivå er Mosambik ett av de mange afrikanske landene som kan vise til høy økonomisk vekst.
”Ser du ikke hvordan Maputo endrer seg”, sier han.
Og det er helt riktig. Her, som i mange andre afrikanske hovedsteder, er det byggeboom. Det graves og hamres. Horisonten er flere steder fylt av store heisekraner. Det store, vanskelige spørsmålet er imidlertid: Skapes det utvikling for alle?
Leser en forskningslitteraturen, som etter hvert begynner å bli mangfoldig, advares det mot konsekvensene av omveltningen. Det samme gjør det sivile samfunn. Det rapporteres om lokalsamfunn som blir overkjørt av selskap og myndigheter ved at de ikke blir tilstrekkelig hørt i de konsultasjonsprosessene som lovverket krever. Om selskaper som tar seg til rette og tar i bruk land som de ikke har rettighet til (og kompliserte eiendomsforhold forenkler ikke situasjonen). Om utviklingsløfter overfor lokalsamfunnene som ikke innfris. Om mindre jobbskaping enn forventet, midlertidige kontrakter og i mange tilfeller om dårlige arbeidsvilkår. Og om befolkningsvekst og landbruksmetoder som på sikt kan øke konfliktnivået mellom lokalbefolkning og selskap. Flere advarer dessuten mot at vann på sikt kan bli en utfordring. Langtidsleie av jord og storskalainvesteringer er ikke de eneste som utfordrer den afrikanske bonden. Det samme gjør økende global oppvarming.
Flere av selskapene på sin side strever med å få nok tilgang til jord slik at de kan investere i henhold til sine investeringsplaner. Skal de sikre at investeringene ikke går tapt, for eksempel ved at lokalbefolkningen uttrykker misnøye ved å tenne på skogplantasjen, må de levere det de har lovet til lokalbefolkningen. Ikke alle selskaper klarer seg økonomisk. I Mosambik har blant annet flere av investeringene i biodiesel måttet gi opp. For de som overlever, kan det å få fraktet varene til markeder være en stor utfordring dersom jorda de har leid er langt fra tilgjengelig infrastruktur.
Trolig er det altfor tidlig å trekke endelige konklusjoner om hva langtidsleie av jord faktisk innebærer for de ulike aktørene som er berørt. Det som er sikkert, er at de omveltningene som skjer vil ha mange, store og langsiktige konsekvenser. Derfor er det viktig å følge med. Om noen uker reiser jeg på feltarbeid til Niassa – en region jeg også besøkte i 2011. Da var det seks skogselskaper i provinsen. I dag er det kun tre.
