”Land grab”, ”jordran” eller ”landran”. Disse overskriftene nådde nyhetsbildet i 2008/2009 i forbindelse med at matprisene steg raskt. Med ett var landbruksjord blitt en ettertraktet vare. En av de første beretningene som nådde nyhetsbildet, var hvordan et sørkoreansk selskap forsøkte å skaffe til veie 1,3 millioner hektar med jord på Madagaskar. Prosjektet kastet gasserne ut i en langvarig nasjonal krise, og medførte at den daværende presidenten Marc Ravalomanana i 2009 måtte gå av.

Siden har utallige hektar med jord skiftet eier i form av leieavtaler mellom småbønder og investorer på 100 år . Selv om det er avtalene som omhandler afrikanske land som vies størst oppmerksomhet, er dette et globalt fenomen som også inkluderer Latin-Amerika og Sørøst-Asia.

Kompleksiteten og nyansene i den omveltningen som skjer, har imidlertid ikke alltid kommet godt nok fram. Det har dannet seg ”sannheter” som at utgangspunktet for landinvesteringene er å brødfø egen befolkning. At Kina er en av hovedaktørene bak de langsiktige leiekontraktene. At investeringene skaper sårt tiltrengte arbeidsplasser i noen av verdens fattigste land.

Lorenzo Cotula er seniorforsker og teamleder ved International Institute for Environment and Development (IIED). I en årrekke har han fulgt landspørsmål og investeringer i naturressurser i lavinntektsland. I boken ”The Great African Land Grab? Agricultural Investments and the Global Food System” presenterer han et mer helhetlig og nyansert bilde av transaksjoner med jord.

Vestlige land på investeringstoppen
Cotula viser til at det er blitt fokusert mye på hvordan myndigheter og selskaper fra land som Kina, Sør-Korea, Libya og Gulfstatene jakter på Afrikas jord. Selv om det er en stor utfordring at mangelen på innsyn i mange av transaksjonene gjør at forskerne ikke har et helhetlig bilde, tyder forskning på at offentligheten kan ha overdrevet rollen til aktører fra Midtøsten, Nord-Afrika og eller Øst-Asia, og i for liten grad løftet fram europeiske og nordamerikanske aktører.

En studie viser for eksempel at av alle landtransaksjonene som ble foretatt i Afrika mellom 2005 og 2011, sto europeiske aktører for 40 prosent av transaksjonene og Nord-Amerika sto for 11 prosent. Med andre ord: Over halvparten av transaksjonene i denne perioden ble foretatt av vestlige selskaper. Og lurer du på hvilke land som troner på investeringstoppen? Ifølge den samme studien ligger Storbritannia på topp, USA som nummer to og Norge som nummer fire.

Ikke mat, men tømmer
Det er ikke produksjon av mat som er hoveddrivkraften bak majoriteten av de globale landinvesteringene. Det meste av jorda brukes for å dekke et stadig økende energibehov og forbruksvarer i den rikere delen av verden. Drivstoff, trevirke og fiber er ifølge Cotula blant de viktigste investeringsområdene. Han peker på hvordan den viktigste drivkraften bak disse investeringene ikke er ”grådige” investorer, men et kollektivt ønske i vår rike del av verden om stadig høyere levestandard. Det samme velferdsnivået ønsker også en økende middelklasse i fattigere land.

Få og kostbare arbeidsplasser
Behovet for å skape arbeidsplasser et ett av argumentene for at utenlandske selskaper skal investere i landbruksutvikling i utviklingsland. Coutula trekker fram forskning som viser at dette i liten grad er tilfelle.

Ifølge Verdensbanken generer langtidsleie av jord for dyrking av korn i snitt 0,01 arbeidsplass per hektar. Skogplantasjer gir 0,02 arbeidsplasser per hektar og produksjon av soyabønner 0,018 arbeidsplasser per hektar. Den samme studien viser også at prislappen for disse arbeidsplassene er høy: $45,000 per skapte arbeidsplass i kornproduksjon, $200,000 i soyabønneproduksjon og hele $360,000 i skogplantasjer.

Verdensbanken konkluderer med at de langsiktige leieavtalene ”skaper langt færre jobber enn det som ofte er forventet”. Cotula konkluderer med at småskalalandbruk sysselsetter langt flere enn de få arbeidsplassene som skapes gjennom storskala, mekanisert landbruk. Dessuten at de endringene som investeringene bringer med seg, er sammensatte:

”Jobber kan være en god ting, men å måle hvorvidt det skjer er langt mindre rett fram enn det kan se ut til ved første øyekast. De jordløse fattige kan tjene på de få nye arbeidsplassene som skapes for landbruksarbeidere, men avtalene rykker ved den eksisterende leveformen, ofte på en irreversibel måte”, skriver Cotula.

Trenger å vite mer
Han viser til hvordan det trengs langt mer forskning for å øke kunnskapsnivået om hvordan disse langsiktige investeringene virker inn på eksempelvis:

• Hverdagen for de som i svært mange afrikanske land har hovedansvar for småskalamatproduksjon: Kvinnene.
• Hvordan leieavtalene påvirker makroøkonomien i form av økonomisk vekst, budsjettbalanse og skatter, og i hvilken grad dette kommer den fattige delen av befolkningen til gode.
• Indirekte påvirkninger som følge av investeringene. Skapes det nye muligheter for lokal varehandel i kjølvannet av storskalainvesteringene? Eller fører storskalainvesteringene til at lokale produsenter utkonkurreres?

Som mange andre forskere er også Cotulas konklusjon at det er for tidlig å si hvordan investeringene vil virke inn på land, regioner og enkeltindivider. Men, advarer Cotula, ”hoped-for benefits do not necessarily materialize”.