As UK politicians gather in the Parliament for a series of votes determining the future relationship between the UK and the EU, universities fear for the future for international cooperation. Today, representatives from universities all over Europe and beyond meet at the Imperial College of London for the International Higher Education Forum to discuss the way forward beyond Brexit for science and education.

I had the great honour of participating in a panel discussing the effects of Brexit on international cooperation on research and education. And in short: We are worried. Brexit and the uncertainties of the future relationship between the UK, the EU and thereby with many other countries, including Norway, is a severe challenge for the global scientific community. But we will stand together and we will find ways.

The United Kingdom and Norway have a strong and long-lasting partnership in research and education. Today, the UK is one of Norway’s most important research partners. Looking for example at the Norwegian researchers´ co-authorship with researchers from other countries, British researchers are second highest on the list.

An illustrative example from the Norwegian university of life sciences (NMBU); Nearly half of all projects funded by Horizon 2020, have British partners or coordinators.

In other words: Partnership with the UK is extremely important to Norwegian research and education. Norway depends heavily on our continued partnership for knowledge.

So, the question is not IF Norway and Norwegian institutions, NMBU included, should continue to seek and strengthen partnership with the UK in research and education. The question is HOW. We have to be prepared for all outcomes.

We cannot afford to lose important research networks or the benefits that come from student exchange. This is a unanimous message from today´s event, and echoes my own opinions as rector, as President of Universities Norway and as a member of the board of the European University Association.

However, it is beyond doubt that we have some obstacles ahead.
We know for a fact that depending on the British deal (or no deal) with the EU, mobility and research cooperation with the UK will be more difficult.

The Norwegian Research council has warned applicants about the uncertainties, and asked them to think twice about part-taking in applications coordinated by British institutions and companies.

I am worried about this advice. Because, although funding is obviously important, what is really at stake here is our networks. In the long term, losing these networks will be devastating for Norwegian research. Safeguarding the networks is key through the challenging times of uncertainty we face. As I said, Norway cannot afford compromising our partnership with one of the most important research nations in the world.We therefore appreciate the guarantee that the UK government has issued for its Horizon 2020 projects. If the outcome of this process is a hard Brexit, limited access to EU funding and restrictions on participation in projects will of however have a negative effect, despite these guarantees. I hope Norwegian researchers stand strong with their British partners, and hold on to their networks through difficult times.

Likewise, the Norwegian Minister of research and education has encouraged exchange students to consider other countries than the UK for exchange. I understand her responsibility to warn young people about the uncertainties that could have great consequences for them. However, having fewer exchange and program students between Norway and the UK would be a great loss for us, especially in the long run and with a cascading effect into future partnerships.

The UK government reassuringly has guaranteed that, in the event of a no deal, it aims to secure the UKs full participation in ERASMUS + until 2020, and that solution for continued participation is on the agenda.

Already, and also in the light of the given advise, the current mood on the ground in Norway towards the UK as a research partner, is affected negatively by the uncertainty. Our British friends know excactly what that feels like, and I was very sad to experience the very worried atmosphere at today’s event. The stakes are very high, and we risk losing very much.

Not knowing the outcome and effects is very difficult and the uncertainty is wearing on people. We need to know where we stand, and we need to find ways forward for the future.

What I can say – with a high degree of certainty – is that continued British partnerships is very important to Norway and Norwegian institutions.
It is therefore my hope that Norwegian institutions and politicians can hold on to the big picture and think long term.

The sharing of knowledge and innovation has never been more crucial for the future of our planet. All nations must do their best to work together, regardless of political conditions.

I thank our British partners, and Universities UK in particular, for their commitment to continued partnership, to standing together through uncertainties and challenging times. Science is global, and the scientific community will prevail no matter the outcome of Brexit-negotiations.

The post Facing Brexit: Safeguarding our scientific partnerships is of crucial importance appeared first on Mari Sundli Tveit.

I forrige uke feiret vi Verdensdagen for psykisk helse. Over hele landet vaiet bannere med det viktige budskapet om at «Alle har en psykisk helse». Og akkurat som med helsa vår for øvrig, går det opp og ned, man kan være i mer eller mindre god eller dårlig form i perioder, det er ikke enten eller. Alle har en psykisk helse, alltid, ikke bare når man har det vanskelig. Påminnelsen er viktig, og det er et paradoks at vi i et samfunn som er så opptatt av helse – hvor alle snakker om den fysiske helsa, er det alt for få som snakker om sin egen psykiske helse.

Alle bærer på noe. Alle har noe de sliter med. Alle har både lys og mørke, og de aller fleste av oss trenger å øve oss på å åpne opp om det. Vi må la andre se oss, og vi må se andre. Livet er fantastisk, men det er også ofte utrolig vanskelig. Slik er også livet som student, en periode som for mange er preget av store overganger og stort press, der man blir ekstra sårbar.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) har nylig være gjennomført, og resultatene viser en nedslående utvikling. Siden forrige gang undersøkelsen ble gjennomført, er det enda flere studenter som opplever ensomhet, som har alvorlige psykiske plager, som har opplevd mobbing og trakassering, som har eksamensangst eller som på andre måter sliter. Dette er en veldig alvorlig situasjon, og et stort samfunnsproblem. Utdanningsinstitusjonene må gjøre sitt beste for å hjelpe og støtte studentene i den viktige perioden de er hos oss.

Også på NMBU er det alvorlige funn i SHoT, og vi er veldig opptatt av at alle gode krefter nå må gå sammen for å bedre situasjonen. På fredag hadde vi en åpen workshop for ansatte og studenter, for å finne frem til konkrete tiltak. Det var stort oppmøte, med mange studenter, ansatte og ledelsen fra NMBU, Studenttinget, Studentsamfunnet, Studentsamskipnaden og Ås kommune. Vi fikk frem massevis av gode tiltak, gruppert på ansvarsområdene til de ulike aktørene som var tilstede. Dette er veldig nyttig i det videre arbeidet, og jeg ønsker å rette en stor takk til alle som bidro! Takk også til alle studenter som svarte på SHoT-undersøkelsen, og lot oss få grunnlag for å forstå hvordan dere har det!

På NMBU har vi også mange internasjonale studenter, og vi mener det er et problem at de ikke er omfattet av SHoT-undersøkelsen. Vi kommer derfor til å gjennomføre en egen undersøkelse for de internasjonale studentene nå i november. Det er Læringsmiljøutvalget ved NMBU som følger opp det videre arbeidet med tiltak på NMBU. Vi kommer til å arbeide bredt, konkret, og i samarbeid med de andre aktørene som var tilstede på workshopen. Vi møtes også jevnlig til toppmøter, der oppfølging av SHoT vil bli et hyppig tema. I desember starter også vårt nye studentombud, Martin Gautestad Jakobsen, på NMBU. Jeg håper og tror at vi i fellesskap skal få en bedring av studentenes helse og trivsel.

Leder av Studenttingets arbeidsutvalg, Tord Hauge, holdt innlegg på SHoT-workshop.

Vi fikk inn mange konkrete forslag til tiltak på fredagens SHoT-workshop.

The post La andre se deg! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Finans Norge overrakte så det nye Veikartet for grønn konkurransekraft i finansnæringen til klima- og miljøminister Ola Elvestuen og statssekretær i Finansdepartementet Geir Olsen. Dette er planen for hvordan finansnæringen skal bli bærekraftig, også fra et klimaperspektiv.

Som rektor ved landets bærekraftsuniversitet er jeg begeistret for at Finans Norge ønsker å utvikle finansnæringen så tydelig i bærekraftig retning og at de har ledet arbeidet med et svært viktig veikart for grønn konkurransekraft.

Dette veikartet er viktig. For det første fordi det staker ut en nødvendig kurs for en sektor som har en avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen. For det andre fordi det representerer nye muligheter for bærekraftig vekst og verdiskaping, nasjonalt og globalt. Faktisk ble det pekt på i dag at verdien av forretningsmulighetene er tre ganger større enn investeringsbehovet når det gjelder å nå bærekraftsmålene.

Det er oppløftende at en samlet sektor har samarbeidet om veikartet. Omfattende samarbeid vil også være nødvendig for gjennomføringen av denne omstillingen. Mitt innlegg i dag handlet nettopp om samarbeid mellom sektorene og ikke minst om akademias bidrag til kompetansen som skal til for å gjøre finansnæringen bærekraftig.

Og nettopp dette pekes det på i veikartet: Det er viktig å styrke klimakompetansen i finanssektoren. De som jobber i finans må forstå bærekraft. De må forstå de ulike dimensjonene av bærekraft og hva ansvarlige og bærekraftige investeringer innebærer av begrensninger, men også muligheter. De må kunne prise inn klima- og miljørisiko, slik de alltid har priset inn annen risiko. Blant annet. Kompetansebehovet er stort, og akademia må ta sitt ansvar.

Et forslag i Veikartet er å etablere et samarbeid for å bygge opp norsk forskning og fagekspertise innenfor bærekraftig kapitalforvaltning og grønn finans. Det mener jeg er en svært god ide. Videre foreslås det å adressere klimarisiko spesifikt i utdanninger som er relevante for finanssektoren. Dette mener jeg er en minst like god idé, fordi man da starter i helt riktig ende i kunnskapskjeden.

I denne sammenhengen må jeg få lov til å reklamere litt for Handelshøyskolen ved NMBU. Vi har trolig nemlig landets mest bærekraftige økonomiutdanning. Og NMBU Handelshøyskolen vil i tiden som kommer øke fokuset sitt på bærekraft mer og mer. Finansnæringen kan dermed glede seg over å kunne rekruttere kandidater med kompetansen som skal til for fremtiden.

Vi har som mål at alle våre studenter, uavhengig av fag, skal utvikle et bærekraftig tankesett. Våre kandidater skal kunne bevare, forsvare og utvikle bærekraftsperspektivet både i arbeids- og næringsliv og i samfunnsdebatten.

Det betyr for eksempel å se at enkeltpersoner ikke kan løse fremtidens komplekse utfordringer. Gjennom tverrfaglighet og samarbeid utveksles perspektiver og ideer, og flere typer kompetanse utfyller hverandre. Derfor er noe av det viktigste vi kan lære våre studenter nettopp samarbeid, tverrfaglighet og nyskaping. Og derfor er utdanning, forskning og innovasjon tett integrert ved NMBU gjennom god kontakt mellom forskere og studenter og stadig mer kontakt med nærings- og arbeidsliv.

På dagens konferanse var man skjønt enige om at det er på tide å få til et bærekraftig taktskifte i fellesskap og at bærekraftsmålene er et usedvanlig godt rammeverk for å utvikle fremtidens finansnæring.

Eller som konserndirektør for kapitalforvaltning i Storebrand, Jan Erik Saugestad, sa på bærekraftkonferansen i dag: Gordon Gekko tilhørte 80-tallet. Det er på tide å gå «Fra greed til green».

Vi ved NMBU er klare til å ta vår del av ansvaret!

The post Fra greed til green – Finanssektoren skal bli bærekraftig! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Universiteter og høyskoler er blant landets viktigste språkbrukere og fagspråkutviklere. Samfunnsansvaret vårt på dette området skal vi ta like alvorlig som de andre aspektene av det. For vi lærer ikke bare bort fag og faglige metoder. Vi lærer også bort en kultur for å omtale, reflektere over og videreformidle fagene våre. Og vi har et tungt ansvar for å bidra til en levende og opplyst fagdebatt.

Da må være veldig bevisst vår rolle som språkbrukere og språkrøktere i det norske samfunnet.

Det krever at vi som institusjoner prioriterer det som en løpende oppgave å reflektere over vår egen språkbruk. Det krever at vi knesetter prinsipper for hvordan vi skal kommunisere faglig med hverandre Og det fordrer og at vi som ledere går foran som gode eksempler.

Det jeg beskriver nå er en idealsituasjon. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har et stykke å gå før vi kommer dit. Språkpolitikken vår er vedtatt, men må implementeres bedre. Vi har et språkutvalg, men det er foreløpig ikke aktivt. Og vi har også noen skritt å gå før vi oppfyller kravene i målloven.

Her er vi dessverre ikke alene. Språkrådet er klare på at flere av institusjonene i sektoren må sette inn målrettede tiltak hvis de skal oppfylle kravene til målbruk og rapportering. Og vi vet at Språkrådet skulle ønske institusjonene jobbet raskere med dette.

Hvis vi ser på nynorsktallene, så kan det se ut som om NMBU ikke tar språkbruk på alvor. Men faktum er at det gjør vi. Vi tar språk på aller høyeste alvor. NMBU er landets mest internasjonale universitet. Hver fjerde av våre studenter har utenlandsk pass. Halvparten av doktorkandidatene våre har det. Samtlige av våre fagfelt har en sterk internasjonal profil.

Det betyr at vi hele tiden jobber svært målbevisst for at alle som studerer og jobber hos oss, kan forstå hverandre best mulig og jobbe mest mulig effektivt mot felles faglige mål. Og ikke minst: at de lærer mest mulig på veien.

Med vår internasjonale profil må vi være inkluderende. Det betyr at vi ofte må møtes i engelsk som både omgangsspråk og fagspråk. Og det er her selve dilemmaet ligger.

Språkrådet er jo selv veldig bevisste på dette. Det er jo også hele grunnen til at den veiviseren de har laget nå, er et veldig viktig verktøy for universitets- og høyskolesektoren.

NMBU og resten av institusjonene sektoren – for det gjelder jo ikke bare oss – må hele tiden balansere mellom to viktige hensyn.

På den ene siden er det å sørge for at vi har sterke norske fagspråk, å bidra til en levende offentlig samtale og gjøre vårt for at det norske arbeidslivet fungerer best mulig.

På den andre siden er det å sørge for at vi også kan operere internasjonalt på akkurat de samme feltene. For vi må også kunne delta på høyt nivå i den internasjonale samtalen og den internasjonale forskningsfronten. Og dessuten må vi kunne tiltrekke oss de kloke hodene og kreftene utenfra. Det er en del av oppdraget og misjonen vår.

Forskerne sier for eksempel til meg: «Jeg kan ikke få en karriere hvis jeg bare skriver på norsk».

Eller «jeg kan ikke hevde meg i EU eller i Forskningsrådet dersom jeg bare skulle bruke norsk som fagspråk».

Vi scorer kanskje lavt på noen av språkrådets måleparametere. Mens vi scorer svært høyt på det som kanskje ikke måles så ofte, nemlig helhetlig språklig kompetanse, språklig og kulturelt mangfold og nivået på vår samlede kompetanse på engelsk som fagspråk.

Og så er det jo også en dimensjon til i dette dilemmaet. Utfordringene som det norske samfunnet står overfor i dag, og som universitets- og høyskolesektoren har et tungt medansvar for å løse, henger stadig sterkere sammen med de store, globale utfordringene. Verden står overfor mange kriser. Aldri har det vært viktigere å stå sammen for å løse disse problemene. Og aldri har det vært viktigere å forstå hverandre og skape nye arenaer for samtale og samarbeid på tvers av landegrenser.

Denne situasjonen har selvsagt også berøringspunkter med og konsekvenser for språkene våre. Både i daglig bruk og i faglig bruk. Vi er inne i en tid hvor det språklige dilemmaet mellom norsk og engelsk fagspråk kanskje er sterkere enn det har vært før.

Det betyr ikke at norsk språkpolitikk dermed slutter å være viktig eller at sektorens ansvar for norsk språkkultur blir mindre. Faktisk er det tvert om. Det er jo nettopp i en tid hvor språket vårt er under press at vi trenger en sterk bevissthet om språkbruk og samfunnsansvar i sektoren. Og samtidig må institusjonene forvalte godt sitt store ansvar for å bidra til et levende demokrati. Det betyr å nå fram til så mange som mulig gjennom klar og presis faglig debatt og formidling – både på norsk og på engelsk.

The post Kan du ta det på norsk? appeared first on Mari Sundli Tveit.

Jeg var invitert for å snakke om det å lede en stor offentlig virksomhet, om det å lede et universitet. Vi snakket om det å ha et viktig oppdrag. Vi snakket om å gløde for en mulighet til å ta ansvar for noe som er stort og viktig, for min del et universitet som er skreddersydd for å møte de store globale utfordringene og bidra til å sikre livsgrunnlaget på denne planeten. Vi snakket om hva som skal til for at unge mennesker av i dag, de som kalles generasjon Å, de siste med en reell mulighet til å få denne planeten på rett kjøl, til å makte å gjøre det de må i sine yrkesaktive liv. Vi snakket om utfordringer og muligheter i fremtiden, og det å ta det ansvaret og bli leder, å prøve å utgjøre en forskjell.

Vi snakket om behovet for å takle endringer, om samarbeid, kreativitet og nyskaping. Og vi snakket om å ha mot og selvtillit til å gå på de store oppgavene. Vi snakket om at mange unge mennesker i dag er usikre, stressa, deprimerte, og føler at de ikke er gode nok. Vi snakket om viktigheten av å se hverandre. Vi snakket om å tro på seg selv og stole på at man er bra nok, og å vite at ditt bidrag er viktig, uansett.

Vi snakket om det å stå i stormen som leder, og hvor mye det koster. Jeg fortalte om de øyeblikkene da det brister. De stilte kloke spørsmål som virkelig fikk meg til å tenke og reflektere.

Hvordan takler man all kritikken, når man er av de som bryr seg veldig om hvordan andre har det og hva andre mener?

Hvordan greier man å stole på at det man holder på med er riktig og tro på sitt eget oppdrag?

Hvordan greier man å holde de strategiske tankene oppe og følge sine egne prinsipper i en lederhverdag som ofte er hektisk, full av smått og stort og til tider kanskje kaotisk?

Til alle dere som var på Rotarys Young Leaders samling på Oscarsborg i går. Takk for at jeg fikk møte dere. Takk for alle de kloke spørsmålene og tankene. Takk for at dere vil ta lederansvar! Og til deg som kom til meg etterpå og fortalte din sterke historie. Tusen takk for at du gjorde det. Det betyr mye for meg. Du er sterk, og må tro på deg selv.

Kjære alle dere unge der ute, som brenner for noe, og som er villige til å ta et lederansvar. Ledelse er krevende, men det er også et stort privilegium å få lov å utgjøre en forskjell. Stå på! Dere må tro på hvor viktige dere og det dere gjør er. Dere skal forme fremtiden.

The post Takk til alle dere unge som vil ta ansvar! appeared first on Mari Sundli Tveit.

I Norge liker vi å tro at vi langt på vei har oppfylt dette målet. Vi står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner. Innimellom er det til og med noen som spør: «Trenger vi egentlig kvinnedagen»? Mange synes det ser ganske bra ut. Og noe ser jo ganske bra ut.

Eller gjør det det? Ta lønn for eksempel. Statistikkene viser oss at forskjellene på norske kvinners og menns lønn vedvarer. Flere kvinner enn menn jobber deltid. Og kvinner er fortsatt i overtall i lavtlønnsyrker. Her er vi altså ikke i mål ennå.

La oss se på kjønnsbalansen blant ledere. 38 prosent av norske ledere er kvinner. Det er ganske bra. Men privat sektor er fortsatt mannsdominert. Der er sju av ti ledere menn. Og det er fortsatt mannstungt blant norske toppledere. En av seks norske selskaper har kvinnelig toppleder. Bare en av åtte har kvinnelig styreleder. Vi har med andre ord en vei å gå her også.

Men la oss se på den norske studentmassen, da. Der er jo kjønnsbalansen ganske god. 60 prosent av studentene er kvinner. Samtidig er det fortsatt mange studier som er kjønnsdelte. Og ved NMBU, hvor vi slår oss på brystet med at vi bidrar til FNs bærekraftsmål, er fattige 24 prosent av NMBUs professorer kvinner. Det er lavmål.

Lista over mål vi ennå ikke har nådd er med andre ord lang. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om Metoo.

I oktober i fjor sprakk bobla. Midt i det popkulturelle kjønnsrollestøperiet. Kvinner – og etter hvert også menn – i Hollywood og USA samlet seg. De gjorde opprør mot trakassering, maktmisbruk og overgrep. Nok var nok.

I Norge spredte opprøret seg sakte, men sikkert til flere sektorer. Fra kulturlivet til politikken. Til juristene. Til legestanden. Og ikke minst til akademia.

Som i flere andre deler av arbeidslivet, preges akademia av skjeve maktforhold og sårbare situasjoner. Og ikke minst av manglende åpenhet og bevissthet om seksuell trakassering.

I mange situasjoner kan det være vanskelig å si ifra. Dette gjelder kanskje særlig veilednings- og undervisningssituasjoner mellom professor og student. Men også mellom ansatte.

Nettavisa Khrono har foreløpig telt rundt 100 varslinger om seksuell trakassering fordelt på 21 utdanningsinstitusjoner. Ved NMBU har vi hittil fått tre slike varsler.

Mørketallene for seksuell trakassering i akademia er store. Akkurat nå pågår studentenes helse- og trivselsundersøkelse. 160 000 studenter invitert til å svare. Jeg kjenner jeg er spent på hvilken informasjon denne undersøkelsen vil gi oss om seksuell trakassering.

Metoo har vist oss effekten av å stå sammen og organisere arbeidet og de gode kreftene.

Men kampanjen har et par svakheter. For det første er det ikke nok å si Metoo. Som jeg skrev i et tidligere innlegg her på bloggen, så må vi også si «We Act». Hvis vi skal få slutt på trakassering, må vi handle.

Ved Norges- miljø og biovitenskapelige universitet, har vi selvsagt nulltoleranse for seksuell trakassering. Det betyr at vi arbeider konkret for å forebygge trakassering, ikke bare med å håndtere varsler. Vi har gjort det enklere å melde fra om seksuell trakassering, og følger opp det som blir meldt inn med stort alvor. Vi skal også fortsette å samarbeide med Studentsamfunnet, Studentdemokratiet og Studentsamskipnaden om dette.

Det er også viktig at grupperinger som Ås feministiske studenter og andre, tar initiativ og fortsetter å jobbe målrettet. For eksempel slik de har gjort med oppropet AldriOK, som jeg signerte på vegne av NMBU for et par uker siden. Og som med Metoo-debatten de var med og arrangerte på samfunnet 21. februar.

Universitets- og høyskolerådet, som jeg leder, har etablert en arbeidsgruppe som jobber mot alle former for trakassering. I tillegg har vi satt krav til konkrete tiltak. For eksempel har vi vedtatt at dette skal inn i all lederopplæring i sektoren. Denne uka møtte vi i UHR utdanningsminister Iselin Nybø. Hun sier regjeringen prioriterer arbeidet mot seksuell trakassering også i vår sektor. Det er et viktig signal.

Et annet viktig element i arbeidet for likestilling i akademia, er å øke antall kvinnelige ledere, særlig professorer. NMBUs målsetting er å ha 30 prosent kvinnelige professorer innen 2020. Vi hadde som sagt bare 24 prosent i fjor. Så hvis vi skal rekke vår egen frist, må vi jobbe målrettet. Derfor vurderer vi nå hvem som er i faglig posisjon til å rykke opp. Og så skal vi skreddersy tiltak for hver enkelt.

Jeg har tro på at vi skal klare å få til faktisk endring, både i Norge generelt og i akademia. Men det innebærer at vi fortsetter å jobbe målrettet. Og at vi utnytter momentumet i Metoo-kampanjen og gjør ord til handling.

Og ikke minst må vi fortsette å holde blikket løftet. Flere steder i verden, har ikke kvinner engang tilgang til utdanning. Mange steder er likestilling mellom mennesker fortsatt bare er et håp i det fjerne.

På verdensbasis nektes en av fem jenter rett til utdanning. Det er ikke alvorlig bare fordi utdanning er viktig i seg selv. Det viser seg faktisk at barn som har mødre med utdanning har 50 prosent større sjanse for å overleve de første fem årene.

Med utdanning, ville dessuten flere kvinner overlevd graviditet og fødsel. Færre ville blitt utsatt for barneekteskap. Og flere kvinner kunne løftet seg selv og familien ut av fattigdom.

Og her er vi inne på det andre problemet ved Metoo og arbeidet for kvinners rettigheter generelt. Det sprer seg ikke bredt nok og raskt nok. Og det er jo selvsagt ikke kampanjens problem. Dette ansvaret hviler på ledere for nasjoner, religioner og bevegelser og alle andre portvoktere for undertrykkende kultur og samfunnsorden.

Og ikke minst hviler det på alle oss andre. Vi må alltid huske å se forbi vår egen bakgård. Vi må aldri gi opp håpet. Og vi må ikke slutte å kjempe for rettferdighet og likestilling.

Så hvis noen tillater seg å spørre i dag om vi trenger den internasjonale kvinnedagen, så bør svaret være innlysende. Det er klart vi trenger kvinnedagen! Vi står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner! Det minste vi kan gjøre er å fortsette kampen, slik at vi en dag kan svare et ærlig og oppriktig «nei» på det spørsmålet.

Kjære alle sammen, uansett kjønn og legning: Gratulerer med dagen!

The post Jeg står på skuldrene til utrolig mange sterke kvinner. Klart jeg skal kjempe videre! appeared first on Mari Sundli Tveit.

We are here to explore how research, education and innovation will be a fundamental contribution towards reaching our goals, at the University of Bergen SDG Conference 2018, «Knowledge for our common future».

It’s inspiring. And it’s going to be quite a transition. We will move the research frontiers, provide education enabling today’s student generation to face the global challenges and work with a broad understanding of innovation as not only new technical solutions, but new ways of doing things, not least governing things, for the better of planet, people and prosperity.

It will take an interdisciplinary approach, to organisation, research, education and funding mechanisms. This is not instead of disciplinary depth and understanding, but a systems approach and an open, curious way of thinking about scientific efforts connecting expertise in exciting ways.

NMBU is ready to act and take responsibility in reaching the SDGs. We are committed and tailor-made through our scientific diversity and tradition and ability to work interdisciplinary and across sectors with complex and wicked problems such as the SDG’s. We are already organised in interdisciplinary departments.

We will work thoroughly with our curriculum to secure not only scientific depth, but a range of future skills, such as interdisciplinary ability, systems approach, working with and driving change, creativity and entrepreneurship.

And this needs to be done in a lifelong learning perspective. Change in today’s society is so fast, and yet, will never be as slow as it is today again. Everyone will have to learn and relearn throughout their lives. So to quote Jonas Wettre Thorsen, student leader at NMBU in today’s debate: «We have to educate not only students, but all people about all the dimensions of the SDGs.»

This is not a small transition, but it has to be done. We only have one planet.

Student leader at NMBU, Jonas Wettre Thorsen, addresses the audience at the UiB SDG Conference 2018.

The post Universities commit to the Sustainable Development Goals appeared first on Mari Sundli Tveit.

Kontinuerlig endring og stadig raskere endringstakt. Fremtidens arbeidstaker må hele tiden utvikle seg faglig og sette sin kompetanse inn i stadig endret kontekst. De blir aldri utlært, men hvem skal tilby dem oppdateringen de trenger?

Dagens syn på saken er spissformulert slik at studentene er hos oss i 3 + 2 år, og så tar arbeidslivet seg i stor grad av resten. Universiteter og høyskoler tilbyr etter- og videreutdanning, men det aller meste av kompetanseutviklingen etter ordinært studieløp skjer i bedrifter og virksomheter. Den tilgjengelige kursporteføljen fra aktører utenfor akademia er stor og økende, og digitaliseringen gjør markedet globalt.

Vi ser internasjonale trender der universiteter, som MIT, allerede har meldt seg på og er aktive og tilgjengelige i det livslange læringsperspektivet. De har innsett at fremtidens arbeidstakere vil ha mer eller mindre kontinuerlig behov for påfyll og bygger opp kursporteføljer og moduler som i stor grad er tilgjengelige digitalt. Her er det store muligheter, både for å tenke nytt på våre egne bidrag til livslang læring, og ikke minst til å nyttiggjøre oss det som finnes der ute for å øke kompetansen hos egne ansatte og studenter i dag. Høykvalitets-MOOCs fra universiteter over hele verden blir stadig mer tilgjengelige.

Ved Eik Idéverksted her på NMBU er det fullt trøkk på studententreprenørskap og innovasjonsaktiviteter i nasjonalt og internasjonalt samarbeid. De sørger også for å være topp oppdatert på kompetanse, med tilgjengelige ressurser. Da vi besøkte dem med NMBUs styre i forrige uke fikk vi blant annet møte flere studenter som var i gang med ulike kurs på MIT, noe de er oppfordret fra fagmiljøet til å benytte seg av. Det samme gjelder f.eks. vårt Fakultet for realfag og teknologi, som oppfordrer sine ansatte til å ta videreutdanningskurs digitalt fra utenlandske prestisjeuniversiteter. Her ser vi en forsmak på fremtidens måte å tenke livslang læring i universitetsperspektiv.

«Ferdig uteksaminert» er kanskje ikke så relevant som begrep i fremtiden?

Hvor lenge skal kandidatene ha vært hos oss før de bør ut, for så å komme tilbake?

Hvordan skal vi legge til rette for mest mulig effektiv og tilgjengelig kvalitetsetter- og videreutdanning?

Vil skillet mellom utdanning og etter- og videreutdanning viskes ut?

Vil skillet mellom student og alumni viskes ut?

Hvordan skal vi rigge samarbeidet mellom akademia og arbeidslivet for å sikre fremtidens kompetanse?

Hvordan skal vi sikre at fremtidens utdanning og etter- og videreutdanning er forskningsbasert?

Når kunnskap er tilgjengelig overalt, hvordan skal akademia beholde sin toneangivende rolle i kunnskapssamfunnet?

Jeg tror statsråden har helt rett når han sier at livslang læring er den neste store reformen, eller kanskje snarere revolusjonen for akademia. Vi må endre måten vi tenker på utdanning på, og tenke livslangt perspektiv. Vi skal aldri bli ferdig med studiene. Vi skal alltid vende tilbake, til eget Alma Mater eller til andre universiteter eller høyskoler nasjonalt eller internasjonalt, for påfyll og nye faglige muligheter.

Jeg ser frem til diskusjon og visjoner om utdanning for fremtiden og om våre bidrag til livslang læring. Leve den «evige studenten», og oss som skal utdanne dem!

The post Evig student! Akademias rolle i livslang læring. appeared first on Mari Sundli Tveit.

Det har vært en rivende utvikling, fra en forsiktig start i 1967 med én dosent i arealplanlegging, til dagens situasjon der vårt fagmiljø er det viktigste og største nasjonale planmiljøet i landet, som nå er samlet i et eget institutt med rundt 25 ansatte og 150 studenter. Instituttet har ansvaret for en femårig master i by- og regionplanlegging, store forskningsprosjekter og etter- og videreutdanning.

Mye av det planlegging tar opp er kontroversielt både i lokalsamfunn i offentlig sektor. Planleggingens oppgaver og løsninger vil derfor forbli kontroversielt. Allikevel har planlegging i løpet av disse årene har utviklet seg til et system som få stiller grunnleggende spørsmålstegn ved. Selvfølgelig har perspektivet, planredskapene og prosedyrene har endret seg. Nye planleggingsoppgaver kommet til mens få oppgaver har falt bort. Planlegging er i dag en viktig og konsolidert samfunnsinstitusjon.

Vi på NMBU har vært en viktig del av og en pådriver i denne utviklingen.

Så hvordan ser fremtiden ut?

Hva er planleggingens plass i det grønne skiftet, i løsningen på de store global utfordringene?

Svaret er: En helt sentral plass!

Deres kompetanse er avgjørende for å forme fremtidens bærekraftige byer og tettsteder. Hvordan skal vi leve sammen på en bærekraftig måte på denne planeten?

Planlegging er avgjørende for å møte mulighetene i nye teknologier – selvkjørende biler, delingsøkonomi, det store farvelet til petroleum som vi står overfor. Hva har det å si for hvordan vi bor og bygger, for transportnett, for fremtidig arealbruk?

Og hvordan skal vi mette 10-11 milliarder mennesker på knappe arealer? Fremtidens planleggere får ikke en lettere oppgave når en av våre viktigste og mest definitive ressurser skal balanseres mellom bruk og vern, vern gjennom bruk, jordvern, naturvern.

Planleggernes kompetanse er helt sentral for å sikre gode prosesser og gode løsninger. For å sikre at stadig mer komplekse og prekære hensyn veies og balanseres. For å gjøre utfordringer til muligheter.

Så kjære venner og kolleger på By- og regionplanlegging, vi trenger dere! Fagmiljøet må respondere på utviklingen, og ta rollen som premissleverandør gjennom forskning og utdanning. Dere er et stort og solid fagmiljø, med alle forutsetninger for å bidra kritisk og konstruktivt med det som skal til. I et slikt perspektiv vil planleggingsmiljøet på Ås ikke bare leve i beste velgående de neste 50 årene. Jeg mener dere må innta en langt mer fremtredende rolle.

For slik dere har formet landet og samfunnet i 50 år, skal dere også forme fremtiden.

Gratulerer med dagen!

The post Planleggingsmiljøene på NMBU er 50 år! appeared first on Mari Sundli Tveit.

«When a measure becomes a target, it ceases to be a good measure.”

Grunnen til dette er at de som skal måles begynner å endre adferd for å tilpasse seg optimalt til måleskalaen. Den har blitt brukt for å kritisere tellekantsystemet i forskning, men den burde like godt motivere for å kvitte oss med dagens mest utbredte vurderingssystem i akademia: «avsluttende eksamen».

I alle mennesker, studenter inkludert, ligger det en iboende latskap. Hjernen vår står alene for 20-25% av kroppens energibehov, så det er ikke rart om vi søker minste motstands vei av og til. Vi som jobber i akademia med å utdanne kandidater til morgendagens samfunn, ønsker at studentene skal lære mest mulig, mens studentene har for lengst skjønt at for å få jobb, må de ha gode karakterer. Det populære «Toppkaraktersystemet» har også skjønt dette, der de turnerer til høyskoler og universiteter på hvert nes i landet under mottoet «Toppkaraktersystemet er for oss som vil bruke minimalt med tid på skolen, uten at det går utover toppkarakterene».

Vi trenger tydeligvis vurderingssystemer som bedre fokuserer på læring!

Og hva kjennetegner læring? Jo, fra nevrovitenskapen vet vi at for å få ting til å feste seg i langtidshukommelsen er det ingen vei utenom å jobbe jevnt og trutt, repetere flere ganger og…sove. Skippertak og festing er med andre ord dårlig strategi for livslang læring. Men gode karakterer kan det sikkert gi…hvis man bruker noen hendige memoreringsteknikker, som helst burde vært overlatt til å huske handlelister.

Men det er ikke gode karakterer arbeidslivet trenger.

På KD’s konferanse om helhetlige studieprogrammer 21.nov ble det poengtert at morgendagens studenter må «lære å lære», for i en verden som endrer seg i stadig større takt, vil evnen til å omstille seg være den viktigste lærdommen.

Som det også står i stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning», må studentene tilegne seg generiske ferdigheter som selv-refleksjon og metakognisjon. Det siste handler om å tenke på hvordan man selv tenker (lærer). Der treffer KD et ømt punkt. Vi må bli bedre på dette. Nok en grunn til å ta Goodharts lov på alvor.

Den digitale revolusjonen med Big data og kunstig intelligens vil garantert snu opp-ned også på høyere utdanning. Morgendagens opplæringssystemer vil med stor sannsynlighet være adaptive og tilby personlig utdanning etter Netflix-metoden hvor fagene presenteres på måter som vekker størst mulig indre motivasjon for læring, hvor ny kunnskap kobles til de knagger studentene allerede har (ikke etter handlelisteteknikker), hvor vurdering skjer kontinuerlig og hvor hver student kanskje har sin egen personlige, digitale Aristoteles.

Den som lever får se, men i dag (22.nov) er det frist for å søke FINNUT-midler. På NMBU gjør vi i så måte et forsøk på å finne ut hvordan morgendagens utdanning skal være. Tvi, tvi!

Prorektor for utdanning, Solve Sæbø
Rektor, Mari Sundli Tveit

The post Ut med dommer’n, inn med IQ’a! appeared first on Mari Sundli Tveit.