Begrepet bioøkonomi dukker stadig opp og regjeringen skal sågar lage en nasjonal strategi for bioøkonomi. Hva er det egentlig vi snakker om? Og har dette noe for seg?

Bioøkonomi er en økonomi hvor man baserer seg på fornybare råstoffer for å produsere den maten, de godene og den energien som vi trenger. Essensen er at istedenfor å basere økonomien på fossilt karbon i for eksempel olje, så baserer man økonomien på fornybar karbon i biomasse. Begrepet biomasse omfatter alt organisk stoff som kontinuerlig produseres i naturen og gjennom landbruk, havbruk og skogbruk. Utgangspunktet for all produksjon av biomasse er fotosyntesen som gir oss planter, trær, gress, landbruksvekster og tang og tare. Men biomasse omfatter også avfall fra dyre- og fiskeproduksjon, mer riktig omtalt som biprodukter. Denne biomassen kan bli til mat, fôr, energi, drivstoff, emballasje og kjemikalier.

I videre forstand handler bioøkonomi også om å optimalisere produksjonsprosessene, bruk av areal, næringsstoffer og vann, foredling av plantemateriale for å øke produksjon av biomasse, avl av produksjonsdyr og håndtering av sjukdommer og skadedyr.

Vi må passe oss for eventyrhistorier. Det er ikke slik at bare vi tar i bruk skogen, eller all tilgjengelig biomasse, så redder vi planeten og blir vi uavhengig av olje. Mange steder i verden er produksjonen av biomasse langt fra stor nok til å både mate oss og dekke det enorme forbruket av fossile råstoffer som dagens levestandard medfører, uten at det går på bærekraften løs.

På energisiden er det viktig at annen fornybar energi (sol, vind, vann) bygges ut. En god del kan muligens oppnås ved å også ta i bruk havet, hvor biomasseproduksjonen kan være eventyrlig høy, men hvor det ikke er like lett å dyrke planter som tang og tare, i hvert fall foreløpig. Faktum er at det er mye å hente i å gjøre ting bedre. For Norge sin del kan vi skape verdier og arbeidsplasser ved å bruke skogen og annen biomasse på en bedre måte, med resirkulering av næringsstoffer og en helhetlig tilnærming til både landbaserte og marine råstoffer.

Det kan skapes helt nye produkter, på linje med hva for eksempel Borregaard gjør i dag. Vi kan redusere vår avhengighet av importert dyrefôr, og vi kan produsere bærekraftig biodrivstoff som kan anvendes der hvor det ikke finnes alternativer, slik som i tungtransport og fly. Dette vil ikke redde verden, men det vil gi et bidrag, mens vi får et nytt giv i primærproduksjonen, leter etter flere løsninger, og kanskje klarer å redusere forbruket.

Her kan du se animasjonsfilm om bioøkonomi

Vi sier at «alt som kan lages av olje kan lages av skogen» og prosessene som brukes til å få dette til må baseres på bruk av biomasse og biokjemisk teknologi. Man tar altså naturens egne verktøy, slik som enzymer, i bruk for å foredle biomassen. Bioteknologi er en nøkkelteknologi i bioøkonomien; dette gir rene prosesser og bidrar dermed til bærekraft og miljøvennlighet. Det er ikke tilfeldig at utvikling av bioteknologi i Norge støttes av et stort nasjonalt forskningsprogram, BIOTEK 2021, hvor det blant annet jaktes på bedre enzymer i prosjektet NorZymeD.

Avinor har regnet seg fram til at det går an å dekke flere titalls prosent av framtidens flydrivstoff ved å ta i bruk norske skogressurser. Borregaard lager bioetanol av restfraksjoner som de sitter igjen med etter å ha produsert ligninprodukter og vanillin fra norsk gran. På tross av store teknologiske framskritt, så er det fremdeles dyrt å kun produsere biodrivstoff fra norsk tremasse, i hvert fall med dagens oljepriser. Derfor bør et hvert bioraffineri tenke helhetlig; det skal lages forskjellige produkter som til sammen gjør raffineriet lønnsomt, mens hele biomassen utnyttes og avfallsproduksjon minimeres.

Nedbryting av biomassens sukker med enzymer, slik som cellulose, er et viktig trinn i bioraffinering. En mulighet er å bruke sukkeret til å dyrke fram mikroorganismer som så kan brukes som dyrefôr. Dette skal det forskes på i prosjektet «Foods of Norway» et nytt senter for forskningsdrevet innovasjon. Med en bedre utnyttelse av skogen, spesielt skogavfall, kan vi gjøre Norge mindre avhengig av soya fra Brasil. Hvis vi kombinerer sukkeret fra skogen med næringsstoffer fra andre biomasser, slik som tare, vil vi kunne erstatte flere titalls prosent av dagens importerte kraftfôr.

Nærmest alle bioraffineri vil sitte igjen med rester som fremdeles er rike på næringsstoffer og som fremdeles vil inneholde en del karbon. Der er her produksjon av biogass kommer inn. I en biogassprosess kan «det siste karbonet» omformes til energibæreren metan, mens den resten som man da sitter igjen med fungerer utmerket som gjødsel. Ved å føre næringsstoffene tilbake til jorden blir bioraffineringsprosessen mer sirkulær; Ingen ting går til spille. Biogassanlegg finnes flere steder i landet og her raffinerer man blant annet matavfall. På biogassområdet er det mye uutløst potensialet. For eksempel, hvis all gjødsel hadde blitt kjørt gjennom en biogassprosess, så ville det norske landbruket bli en netto-eksportør av energi og samtidig kraftig redusere klimagassutslippene.

Med denne oppsummeringen er vårt svar på innledningsspørsmålet om bioøkonomi har noe for seg, et klart JA. Vi har en spennende utvikling i vente.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten Viten august 2015.