Næringen har vært under kraftig kritikk de siste årene og har blant annet ført til mer miljøkriminalitet, økt fiskesmugling og svart utleie. Samtidig er det et uttalt mål for dagens regjering å bidra til verdiskapning langs kysten, hvor turistfiskebedrifter er slik virksomhet som er ønskelig. Utfordringen er dermed å få til en balansert regulering av næringen. Det norske turistfisket er i sammenlikning med andre lands reguleringer ganske liberalt, og turistene er underlagt få restriksjoner i sitt fiske ettersom de fisker tilnærmet fritt i kraft av allemannsretten.
Bilder og tekst: Ingeborg Breistein Høydal
Jeg har vært ansatt som vitenskapelig assistent på PlanCoast-prosjektet siden august 2019, og leverer masteroppgaven min 1. juni 2020. Temaet for oppgaven er turistfisket i sjø. Turistfiske innebærer at utlendinger kommer til Norge for å være på fiskeferie. Det avgrenses i oppgaven mot nordmenn som reiser som turister til andre deler av landet for å fiske. Under ferien leier turistene rorbuer, fiskeutstyr og båter, eller de kjøper en fiskeopplevelse og fisker gjennom turistfiskebedrifter som spesialiserer seg på fiskeeventyr.
Næringen har vært under kraftig kritikk de siste årene og har blant annet ført til mer miljøkriminalitet, økt fiskesmugling og svart utleie. Samtidig er det et uttalt mål for dagens regjering å bidra til verdiskapning langs kysten, hvor turistfiskebedrifter er slik virksomhet som er ønskelig. Utfordringen er dermed å få til en balansert regulering av næringen. Det norske turistfisket er i sammenlikning med andre lands reguleringer ganske liberalt, og turistene er underlagt få restriksjoner i sitt fiske ettersom de fisker tilnærmet fritt i kraft av allemannsretten.
Oppgaven er i hovedsak temaorientert hvor jeg ser på hvilke regler turistfisket er underlagt og sammenlikner reglene med de reglene som yrkesfiskerne må forholde seg til i det kommersielle fisket.
Temaet er interessant i forbindelse med PlanCoast-prosjektet, som nå er i sin siste fase, nemlig i arbeidspakke nummer fire. Hovedspørsmålet på prosjektets nåværende tidspunkt er å undersøke: «whether and how exclusive rights change when planning needs change (such as an increased concern for environmental protection)?” Spørsmålet kan omformuleres til å omhandle hva som skjer med eksklusive rettigheter når overordnede miljøhensyn griper inn. Det å undersøke turisters rett til å fiske i møte med nye reguleringer for å få til en bærekraftig bruk, er derfor velegnet i prosjektsammenheng.
I forbindelse med oppgaveskrivingen var jeg så heldig å få dra på en studietur til Lofoten. Ettersom jeg skriver veldig teoretisk om en praktisk næring, har det vært fint å snakke med ulike aktører i turistfiskenæringen om deres opplevelse av reglene. Det å få dra ut og besøke turistfiskebedrifter og oppleve næringen selv var derfor noe jeg opplevde som veldig nyttig.
Norges langstrakte kyst med dets mange fjorder og bukter, gjør landet særlig egnet til å drive fisketurisme. Bedrifter kan etablere seg ulike steder langs kysten, turistene kan fiske i områder som er skjermet for store strømninger og vind, og samtidig få vakre naturopplevelser. Dette gjør det også til en utfordrende næring å regulere for staten fordi det er vanskelig å ha oversikt over bedriftene i et så stort område som det kystlinja er. Per 05.03.2020 er det registrert 1124 turistfiskebedrifter.
Grunnen til at jeg dro til Lofoten er at det regnes som fisketurismens fødested med rorbuturismen som ble etablert allerede på 1960-tallet. Jeg landet i Lofoten 2. mars 2020 i strålende sol og i et snødekket fjellandskap. Begge deler var ifølge de jeg snakket med uvanlig. På grunn av uværet de siste ukene hadde det vært vanskelig å dra ut og fiske, og fordi Lofoten ligger så langt ute i havgapet så er det ikke vanlig med så mye snø som det hadde kommet nå. Jeg hadde base på et hotell i Leknes, og derfra skulle jeg besøke ulike turistfiskebedrifter. Jeg hadde gjort avtale med tre turistfiskebedrifter om å få besøke dem på forhånd, men to av de jeg hadde gjort avtale med ba meg om å ringe dem først når jeg kom til Lofoten. Fordi de drev med yrkesfiske og de var avhengige av vær og vind var det vanskelig for dem å vite når de kom til å være ute på sjøen eller ikke. Heldigvis hadde yrkesfiskeren jeg ringte samme dag som jeg landet mulighet til å møte meg. (Jeg vil i det følgende anonymisere alle turistfiskebedriftene jeg besøkte).
En times kjøretur fra Leknes ankom jeg den første turistfiskebedriften. Jeg hadde forberedt en del spørsmål på forhånd, og ønsket blant annet å vite hvordan turistfiskebedriftene opplever reguleringen av næringen. Dagens turistfiskeregulering reguleres nemlig på to måter. For det første eksisterer det regler som retter seg mot turistene. For det andre finnes det regler som retter seg mot turistfiskebedriftene. For turistenes del har de kun lov til å fiske med håndredskaper, og det er forbudt for dem å omsette fangsten. Dette følger av havressurslova § 22 fjerde ledd. Turistene kan ta med seg 10 kg fisk hjem når de drar fra Norge. Dersom de fisker gjennom en turistfiskebedrift som er registrert hos Fiskeridirektoratet så kan de ta med seg 20 kg fisk hjem. Disse reglene følger av innførsle- og utførslereguleringslova § 1, jfr. § 3, jfr. forskrift om utførselskvote av fisk og fiskevarer fra sportsfiske § 2.
Hva gjelder turistfiskebedriftene, så gir havressurslova § 22 femte ledd hjemmel til å pålegge turistfiskebedriftene å gi opplysninger til staten om høsting av fisk, og å gi vilkår om registrering av turistfiskebedriften.
Havressurslova § 22 femte ledd er utdypet i to forskrifter som regulerer virksomheten til turistfiskebedriftene. For det første angir turistfiskevirksomhetsforskriften § 1 hva som skal anses en turistfiskebedrift og oppstiller en rekke vilkår. Det går et hovedskille her mellom bedrifter som har inntekt fra turistfiske i sjø på over 50 000 kroner per kalenderår, og de som har mindre enn 50 000 kroner per kalenderår. De som tjener over 50 000 kr per kalenderår plikter å registrere seg i Fiskeridirektoratets turistfiskebedriftsregister, mens de som tjener under 50 000 kan registrere seg frivillig. I tillegg må bedriften ha en båt tilgjengelig som turistene kan leie, eller en må kunne tilby turistene fisketurer med en båt.
Forskriften oppstiller også krav til registrering av bedriften, krav til at bedriftene skal rapportere om turistenes fangster, og at bedriftene skal informere turistene om regelverket. Rapporteringsforskriften angir hvilke arter som bedriftene skal rapportere til Fiskeridirektoratet om at turistene har fisket, og den angir hva rapportene skal inneholde. Grunnen til at turistfiskebedriftene reguleres er ifølge forskriftens forarbeider at det er bedriftene som driver virksomhet basert på uttaket av fisk fra havet. Da er det rettferdig at disse pålegges plikter.
I tillegg til disse reglene, så fremla Nærings- og fiskeridepartementet et forslag til innstramminger i turistfiskeregelverket 06.01.20. Departementet kom med fire konkrete forslag til forskriftsendring. For det første la de frem forslag om at utførselsforskriften endres, slik at turistene kun kan ta med seg fisk ut av landet dersom man har «fisket hos og oppholdt seg på en registrert turistfiskevirksomhet». For det andre ble det foreslått at dagens utførselskvote som innebærer at man kan ta med seg fiskefilet, endres til at det kun er tillatt å ta med seg «hel fisk (sløyd og hodekappet)». For det tredje foreslo departementet at rapporteringen av fangster fra turistfiskebedriftene skal skje «fortløpende». For det fjerde er det lagt frem et forslag om å tydeliggjøre i forskriftsteksten at turistfiskevirksomhetene har en plikt til å gi opplæring og informasjon til turistene for «å sikre korrekt fangstrapportering». I tillegg til forslagene om endring i forskriftene ønsket departementet høringsinstansenes «syn» på en rekke forhold. Høringsfristen var 17. februar 2020, og det har kommet inn 145 innspill til forslagene.
Da jeg ankom den første turistfiskebedriften begynte jeg besøket med å forhøre meg litt om innehaverens virksomhet. Han leide ut vakre rorbuer med stupbratte fjell som nydelig utsikt i bakgrunnen. Han var yrkesfisker, og hadde kjøpt disse rorbuene som et hobbyprosjekt. Han leide ut noen av rorbuene hele året til turister som kom til Lofoten for å gå i fjellet og ta vilder. I tillegg hadde han noen rom som han bare kom til å leie ut til fisketurister. Han ventet de første turistfiskegjestene i løpet av uka, og sa at turistfiskesesongen startet da. Det var likevel flest turistfiskere om sommeren. Han leide både ut båter og han kunne tilby turistfiskerne tur på egen fiskebåt hvor han da selv var med. Han sa at han lot turistfiskerne rapportere inn til Fiskeridirektoratet hva de har fanget selv via en Ipad som han hadde satt opp inne i «sløyeboden». Da jeg spurte ham om hva han han syntes om de nye regelendringene, svarte han at hvis han ble pålagt å gå rundt og sjekke nøye om hvor mye fisk turistfiskerne tok med seg osv., så kom han til å stenge ned hele bedriften. Det ville bli for mye å holde orden på.
Dagen etter skulle jeg besøke en stor turistfiskebedrift i Svolvær. Bedriften baserte seg på ulike naturopplevelser som ørnesafari, snøtrugeturer, nordlysturer og fotografiturer, i tillegg til fisketurer. Svolvær var tydeligvis en stor arena for turistfiskebedrifter og langs bryggen passerte jeg mange liknende bedrifter som tilbød mye av de samme opplevelsesturene. Jeg var så heldig at jeg skulle få være med bedriften på en fisketur, og kl. 08.30 forlot vi kaien i Svolvær for en fire timers fisketur. Vi var 13 turister som dro ut sammen med en skipper og en «turistfiskeguide». Alle turistene var norske bortsett fra en svenske. Guiden sa at det var vanlig at det kun var norske fisketurister som fisket om vinteren, mens de utenlandske turistfiskerne i stor grad fisket om sommeren. Det var en kjempeinteressant opplevelse. Vi dro langt ut i havgapet og fisket side om side med en rekke andre båter som deltok i det kommersielle fisket. Skreisesongen var nemlig i gang. Båten vår hadde montert egne liner langs hele kanten og det var derfor veldig enkelt å slippe ut og dra opp linene. Hver gang skipperen så at fisken flyttet på seg på ekkoloddet, eller hvis han oppdaget at vi befant oss nærme et garn, ringte han i en liten bjelle og da var det på tide å dra opp. Vi fikk tre store skrei, men guiden sa at det var lite i forhold til det en ellers kunne få uti fjorden her. Vi fikk derfor virkelig oppleve de manges kamp om havets ressurser.
Bedriften var svært opptatt av dyrevelferd. Hver gang noen fikk en fisk, bløgga de den og sløyde den med en gang slik at fisken skulle lide så lite som mulig. På den måten var det heller ikke rom for bilder med fangsten slik som ofte sprer seg i sosiale medier og har ført til en økning i antall turistfiskere langs norskekysten. En merket derfor godt at det var naturopplevelsen som var i fokus, og ikke hvor mye fisk man fikk.
Den tredje og siste turistfiskebedriften jeg besøkte på min siste dag i Lofoten var ikke like liten som den første bedriften, men heller ikke like stor som den jeg besøkte på dag 2. Det var et ektepar som drev bedriften. De hadde en rekke vakre rorbuer til utleie, som de leide ut nesten hele året. Mannen var yrkesfisker og fisket fra januar til mai. På den måten kunne de ha turister hos seg resten av sesongen. De tilbød kun organiserte turer hvor de dro ut for å fiske sammen med turistene og leide ikke ut båter enkeltvis. De hadde sluttet med store grupper av turistfiskere for et par år siden ettersom de opplevde at de som meldte seg på da var mest opptatt av å få så mye fisk som mulig. De ville at naturopplevelsen skulle stå i fokus, og derfor markedsførte de bedriften sin litt annerledes nå enn det de hadde gjort tidligere. De hjalp turistene med å filetere fisken for å unngå dårlig ressursutnyttelse og lot ikke turistene ta med seg fisken hjem.
I løpet av tiden jeg var i Lofoten fikk jeg også dratt innom Henningsvær, et vakkert og gammelt fiskevær, hvor det befant seg store mengder fiskebåter og yrkesfiskere ettersom skreisesongen akkurat var i gang. Fordi alle var så travle var det dessverre ingen som hadde tid til å snakke med meg. De yrkesfiskerne jeg har snakket med tidligere i skriveprosessen, har likevel vært veldig opptatt av å fortelle meg at de opplever turistfiskeregelverket som urettferdig, konkurrerende og uregulert. Dette er derfor også noe jeg skriver om i oppgaven, og jeg sammenlikner reglene som gjelder for det kommersielle fisket og reglene som gjelder for turistfiskerne. Mens yrkesfisket er gjennomregulert, fisker som nevnt turistfiskerne tilnærmet fritt i kraft av allemannsretten. Yrkesfiskerne er underlagt strenge kvoter og kan ikke fiske utover disse, mens turistene kan fiske så mye de vil mens de er i Norge på ferie. Begrensningene på 10-20 kg gjelder kun når turisten krysser grensen. Det er på denne bakgrunn forståelig at yrkesfiskerne opplever regelverket for turistene som meget liberalt i forhold til det regelverket de selv må forholde seg til.
Turen var utrolig nyttig for å se hvordan turistfisket foregår i praksis. Jeg fikk virkelig oppleve kampen om utnyttelsen av naturresursene på nært hold, og hvordan fisket i kystsonen er under press. Det blir spennende å se hvilket forslag departementet legger frem nå når høringsrunden er over, og i hvor stor grad en velger å stramme inn dagens regelverk. Personlig tror jeg at en reell innstramming kan være nøkkelen til å få kontroll over ressursuttaket, og på denne måten verne om fiskeribestanden slik at de kan sikres for kommende generasjoner.