Tenk deg at du skulle besøke et hus i bekmørke. Uten nattkikkert eller lommelykt. Jeg innbiller meg at jeg kunne luktet et bad; parfymerte dusjsåper og nylig brukte doer. Og på kjøkkenet bør det lukte mat. Men, i det store og hele ville jeg vært avhengig av å ta føle meg frem for å finne bord, senger og andre gjenstander for å skjønne hvor jeg var.

Det er ikke mange insekter som lager egne hus, men maurene er ett unntak. Og, akkurat som oss, har de rom med ulike funksjoner.

Men hvordan finner maurene, tilsynelatende uten problemer, frem til fødestue, barnerom og søppelrom i stummende mørke? Akkurat dette har noen israelske forskere funderte på lenge – og endelig funnet ut av – beskrevet i en artikkel i Nature.

Maur bruker lukt for å finne frem

For å kunne løse gåten lagde forskerne små fireroms leiligheter som stokkmaur av arten Camponotus fellah fikk flytte inn i. Maurene delte seg raskt i to grupper fordelt på to rom.

Disse forskningsleilighetene var ikke helt som våre, de hadde nemlig flyttbare gulv. Og bare fem dager etter innflytningsfesten tok forskerne ut gulvene og satte dem inn i en annen identisk fireroms leilighet. Så slapp maurene inn på nytt.

Etter kort tid var de samme to gruppene samlet i hvert sitt rom, på det samme gulvet de hadde sittet før. Og de to gulvene luktet faktisk forskjellig.

Forskerne konkluderte med at rommene var innredet med lukt avsatt i gulvet og at maurene brukte luktesansen for å finne frem.

Rommenes lukt bestemmer rommenes funksjon

I en maurtue bor det enorme storfamilier. Og for å få hverdagen til å gå så knirkefritt som mulig, fordeler de oppgavene som skal gjøres mellom seg. Noen henter mat, andre passer barn, og atter andre holder huset rent.

Etter denne første, enkle testen oppgraderte forskerne leiligheten til en femroms med et stort inngangsområde. Og nå ville de finne ut om ulike romlukter kunne kobles til maurenes arbeidsoppgaver.

Etter at maurene hadde bodd seg inn, fant forskerne mist seks ulike innredningslukter som tilsvarte rommenes funksjon: dronningkammers, barnekammers, arbeiderrom, gang, søppelrom og et inngangsområde. Og, ved å bruke ulike luktmikser, var barnepleierne, matsankerne og renovatører i stand til å finne frem til henholdsvis dronningkammers-, entrê- og søppelromlukter.

Finnes det interiørarkitektmaur?

Nå var forskerne helt sikre på at maurene merket rommene sine med spesifikke lukter og at en lukt tilsvarte en funksjon. Men hvordan gjør de det egentlig? Er det rett og slett slik at barnepassere har en egen lukt og renovatører en annen, og at rommene lukter likt maurene som holder til der?

Nei, så enkelt var det ikke. De ulike maurene luktet forskjellig, og luktene fantes delvis i gulvene der de holdt til. Men i tillegg var det andre lukter til stede.

Nå kom ikke forskerne lenger, så da kan vi kose oss med litt spekulasjoner. Kanskje har noen maur jobb som interiørarkitekter, med romparfymering som spesialfelt? Med begrenset evne til innredning, kan jeg relatere meg til maurene her. Innredning er og blir et spesialfelt i min verden.

Et luktende liv i mørket

Maur finner altså veien i stummende mørke. Og de bruker lukt for å finne frem. Rommene har ingen bord eller senger, men er parfymert på ulikt vis. Små maurbarn vokser opp i barneromslukt. Blir de barnepleiere som voksne kan de måtte leve i denne lukten hele livet.

Som et menneske med trang til å være ute, tror jeg helst jeg ville vært en matsanker med stadige vandringer i skog og mark. Da kunne jeg sett solen skinne, kjent myk mose under tærne, og følt vinden stryke meg over ryggen. Men i tua hadde jeg ikke kommet lenger enn til entreen, hvor maten jeg hadde samlet ville blitt gitt videre til inne-maurene. Og aldri hadde jeg fått sett – eller luktet – de nusselige maurbarna jeg var tante til. Men som kjent kan man ikke få alt …

 

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i Aftenposten Viten