Endelig har snøen forlatt lavlandet, gresset har blitt grønt og humlene summer rundt hushjørnene. Dette er tiden da en insektforskers hjerte banker hardt. Veldig hardt. For alle de flotte dyra der ute – og fordi nå begynner alt å haste. Nå skal lenge planlagte forsøk settes i gang.
Kontorene er fulle av nyinnkjøpte insektfeller som skal ut i skogen. Samtidig løper vi febrilsk rundt i butikkene for å kjøpe inn nylonstrømper, plastelina og hvite plastlokk. For i forskerverden er det få ting som er skreddersydd. Vi må finne på metoder selv for det vi ønsker å gjøre.
Nylonstrømpene skal fange insekter i en spesialdesignet støvsuger i tillegg til å hindre små plantesugende insekter å rømme fra vierplanter i fjellet. Akkurat det hadde neppe strømpeprodusentene sett for seg. Plastelinaen skal bli til insektlarver, noe som ikke er langt unna det barnehagebarn alltid har brukt plastelina til (men nei – vi bruker IKKE «glow in the dark» eller «glitterplastelina»), og plastlokkene skal bli til spyfluefeller godt tilsmurt med insektlim. I fjor snekret vi billekasser, noen slags forvokste fuglekasser, og enda noen år tilbake lagde vi bur til trær.
Puh. Når vi har fått alt i hus følger neste fase. Vi må få det ut. Noe på snøskuter før snøen smelter, noe rett etter snøsmelting (insekter i fjellet vet å utnytte sommeren så vi må være der når de starter) og noe før billene har svermet ferdig på Østlandet. Og fellene i skogen skal plasseres ut i vakre skogsområder på Østlandet. Bare noen få ligger nære bilvei.
Men, når smelter egentlig snøen i fjellet, og når flyr egentlig billene i år? Og når kan vi få kjøre på skogsbilveiene som fortsatt er bløte etter den snørike vinteren? Ikke godt å vite…. Så vi løper rundt, lager planer som vi nesten holder og nyter vårdagene så godt vi kan. Tross alt har vi har verdenes beste jobb. Og mulighet for å øke vår felles kunnskap om de fantastiske seksbeinte skapningene vi digger.
