Etter endt studium ved Norges veterinærhøgskole har de nyutdannede veterinærene helt siden 2. verdenskrig fått med seg formaninger fra St. Blasius om å «hjelpe alle dyr som er i naud» og «å nytta visdomen til gagn for alle dyr i naud og nott» . Disse velformulerte visdomsordene danner den faglig-etiske kjernen i det som bør være god dyrlegegjerning. St. Blasius’ velsignelse til de ferske veterinærene er ikke mindre kraftfulle: «Benedictus qui animalibus bene vult!   Maledictus qui ea vexat». (Velsignet være den som vil dyrene godt! Forbannet være den som gir dem pine).   Lever vi opp til dette når det gjelder fisk?

I NVT nr. 1, 2014 har Marie Modal og Yngvild Wasteson (hhv president i DNV og avtroppende rektor på NVH) et innlegg kalt «Dyrleger klapper ikke dyr». De peker mot slutten av innlegget på noen viktige momenter som vi mener det er all mulig grunn til å gripe fatt i:

«….Norge er inntil videre helt avhengig av å eksportere store mengder sjømat. Dette krever troverdighet i markedet». Videre påpeker de avslutningsvis at: «Vi har behov for veterinærer som tør å si ifra, som tør å tenke nytt og som tør å ta de tydelige faglige standpunktene, også når det er upopulært.» I samme nummer stiller veterinærstudent Marit Myrvang Viken et betimelig spørsmål i et diskusjonsinnlegg: «Er høy dødelighet under håndtering av fisk akseptabelt?». Vi synes det kan være god grunn til å dvele ved disse to innleggene og se nærmere på noen forhold som bør være av interesse også langt utenfor de veterinære rekker:

1. Det dyrevelferdsmessige aspektet
2. Veterinærenes (manglende) engasjement
3. Hva kan vi / bør vi gjøre

Det dyrevelferdsmessige aspektet
Fiskeoppdrett er et norsk industrieventyr basert på generasjoners slit og erfaringer langs kysten, en næring som skaffer arbeidsplasser og store inntekter. Det er velkjent at næringen har slitt med flere alvorlige helsemessige utfordringer opp gjennom årene og at dødeligheten fra utsett i sjøvann og frem til slakting er høy. En stor andel av denne fisken dør av årsaker som vi ikke kjenner. Havforskningsinstituttet skriver i sin «Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2013: «I dag dør årlig i størrelsesorden 40 millioner smolt i merdene, noe som tilsvarer slaktefisk for 8 milliarder kroner hvis de hadde overlevd til slakt. I tillegg til at dette er et velferdsproblem, er dette derfor også et økonomisk problem og tap av ressurser.»

Norsk oppdrettsnæring har et stort problem med lakselus som stadig blir vanskeligere å behandle. Lusa har utviklet resistens mot de fleste av de preparater som er tilgjengelige. Dette kan medføre stadig hyppigere behandlinger. Det siste året har det vært til dels høy dødelighet av stor, nesten slaktemoden laks under og etter behandling. Flere anlegg har mistet mellom 100 og 200 tonn stor laks i forbindelse med behandling uten at dette avstedkommer nevneverdige reaksjoner. Slik dødelighet kan representere tap på flere millioner kroner i løpet av en eneste avlusing. Tapene av fisk i tonn og kroner lar seg med dagens gode laksepriser bære, men dårlig dyrevelferd fremgår ikke av sluttseddelen.

Hyppige lusebehandlinger og høy dødelighet representerer dårlig dyrevelferd som vi ikke har grunn til å være stolt over. Årsakene til dødeligheten er trolig kompleks. Stress og skader på grunn av hyppige håndteringer, lave temperaturer, gjelleproblemer, tidligere sykdommer (AGD, PD og HSMB), feildosering, oksygenmangel og ukjente faktorer er mulige forklaringer på dødeligheten. Uansett årsak er det et faktum at vi har en oppdrettslaks som er meget skjør og tåler behandling og håndtering dårlig. Lusa er trolig bare er en del av et større problem. Svekket fisk har også økt mottakelighet for infeksjoner.

Etter våre begreper er god helse mye mer enn fravær av infeksiøse sykdommer; fisken må også være sterk nok til å tåle de påkjenninger den blir utsatt for i en normal oppdrettssituasjon.

Selv om fisk omtales på lik linje med andre husdyr i Lov om dyrevelferd fra 2010, og kunnskapen om at fisk ikke er så enkle og primitive som vi trodde stadig øker, kommer vi ikke unna det faktum at fisken ikke har «bambifaktoren» på sin side. «Fisk er fisk» og når fisken er plassert i oppdrettsmerd sammen med ti-tusen eller hundre-tusen andre individer vil grunnlaget for empati bli kraftig redusert.

I henhold tildyrevelferdsloven § 3 har hver enkelt oppdrettsfisk egenverdi uavhengig av den nytteverdien den måtte ha for mennesker. I forarbeidene står det at «En vesentlig premiss for loven er anerkjennelsen av at dyr har egenverdi i tillegg til å ha nytteverdi for mennesket. Det er lagt vekt på at loven skal være en moderne lov som beskytter dyrene ut i fra faglig viten og med utgangspunkt i hva som er dyrenes interesse».

Det er likevel sjelden å høre at dårlig fiskevelferd er en utfordring for havbruksnæringen. I offentlige utredinger og rapporter de siste årene er dette så å si ikke omtalt. Et eksempel er Stortingsmeldingen «Verdens beste sjømatnasjon» (2013) hvor fiskevelferd kun er nevnt i forbindelse med at god fiskevelferd kan gi økt etterspørsel, og at det kan bli et krav fra markedene. Fiskevelferd ut i fra en etisk vurdering, og ut fra at fisken etter dyrevelferdsloven har egenverdi uavhengig av den nytteverdien den har for mennesket er ikke berørt. Velferd hos fisk drøftes kun ut fra den nytte den har for næringen. Hvis en skal få til en holdningsendring til fiskevelferd og fiskens egenverdi, må dette belyses i slike offentlige utredninger og rapporter.

Veterinærenes (manglende) engasjement
Heller ikke veterinærstanden har utmerket seg med sitt engasjement og er i denne sammenheng påtakelig usynlig og stille utad, mens det mumles og ristes på hodet innen egne rekker.

Som veterinærer generelt og som «fiskehelsepersonell» spesielt er har vi en relevant faglig bakgrunn som gir oss en mulighet til å være dyrenes talspersoner ved å påpeke uheldige dyrevelferdsmessige forhold og å skape en debatt. Det framkommer klart av Lov om dyrehelsepersonell at veterinærer og fiskehelsebiologer har klare plikter. Det heter mellom annet at vi plikter å arbeide for velferd og sunnhet hos dyr og å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold.(§ 12). «Alle» er enige om at dødeligheten er for høy i dagens fiskeoppdrett og «alle» skjønner at dette er dårlig dyrevelferd, men svært få veterinære røster er likevel å høre i den offentlige debatt.

Hvorfor sier vi ikke tydeligere i fra? Er dette fordi vi ikke bryr oss eller skjønner rekkevidden av det som skjer? Mener vi kanskje at dette er akseptabelt sett i forhold til det store antallet individer det totalt er snakk om. Eller holder vi kjeft rett og slett fordi dette angår vår arbeidsplass og fordi vi på ulike måter er avhengige av et godt forhold til store aktører i næringen? Mange vil kanskje også kvie seg for å være «festbrems» i en næring som gir landet store inntekter. Veien herfra til å være lydige tjenere av industrien og politiske beslutninger er ikke lang.

Bærekraft er grunnlag for akvakulturproduksjon, og fiskevelferd bør innarbeides i bærekraftbegrepet. Når det gjelder lakselus er det i dag en klassisk målkonflikt mellom hensynet til villaks, hensynet til fiskevelferd og målet om å redusere bruk og utslipp av medikamenter. Målkonflikter i forvaltningen skal avklares på politisk nivå (ref St. meld. Nr 19. 2008-2009) og her har hensynet til villaksen blitt prioritert. Dette er noe vi aksepterer, men det er ikke alltid greit for oppdrettsfisk å gjennomgå hard handtering, og avlusing med et etsende middel som hydrogenperoksyd når annen behandling ikke virker. Mange vil, kanskje med god grunn, være skeptiske til for eksempel bruk av høytrykksspyling på levende laks. Som forvaltere og fagfolk later vi også til å akseptere en del tvilsom fiskevelferd i forbindelse med fangst, transport og oppbevaring av rensefisk i den gode saks (dvs. laksens) tjeneste. Villaksen er i lengden heller ikke tjent med en kjemisk krigføring mot lakselus på en måte som fører til medikamentell resistensutvikling.

Om de største vekstoptimistene får gjennomført sine ønsker vil målkonflikten øke. Den veterinære gisselsituasjon kan lett gli over i mer uttalt apati. Troen på at nye løsninger skal dukke opp er fortsatt sterk, men nye medikamenter kan i beste fall utsette problemet. Etter vår mening kan imidlertid andre måter å regulere produksjonen på bidra til både mindre lakselus og bedre fiskevelferd. Vi støtter derfor utspill fra næringsaktører som mener vi må løse lakselusproblemene før næringen ekspanderer ytterligere.

Oppdrettsnæringen har alltid vært preget av mange risikovillige næringsaktører, men de er også resurssterke og har stor gjennomføringsevne når det er behov for det. Det er flere positive eksempler på næringsaktører som via systematisk arbeid med godt resultat har tatt tak i problemstillinger knyttet til dødelighet og vannkvalitet i ferskvannsfasen og stor dødelighet etter sjøutsett.

En nylig gjennomført kartlegging av omfang av og årsaker til dødelighet på laks i sjø utsatt 2010 og 2011 viser at det er mange lokaliteter som har lave svinntall, men det er noen relativt få som trekker opp gjennomsnittet. Dette viser at det er mulig å drive anlegg med god velferd.

Hva kan vi/bør vi gjøre?
Det er fristende å gå tilbake til sitatene vi innledet dette innlegget med: «….Norge er inntil videre helt avhengig av å eksportere store mengder sjømat. Dette krever troverdighet i markedet».

Troverdighet i markedet innebærer i dag langt mere enn bare god kvalitet og et sunt produkt. Krav til bærekraft og etisk forsvarlig dyrehold blir stadig viktigere og vi mener at vi har en lang vei å gå før disse komponentene er på et tilstrekkelig høyt nivå. En slik debatt er nødvendig og viktig også for næringen som ønsker å selge seg som bærekraftig og ansvarsbevisst

Selv om vi ovenfor har påpekt at veterinærene har vært for tause i forhold til det som skjer i oppdrettsnæringen, er det også slik at Mattilsynet heller ikke har vært på banen i tilstrekkelig grad.

Å drive fiskeoppdrett er på mange måter sammenlignbart med å kjøre på en smal og svingete vei med mye trafikk. Man er helt avhengig av trafikkskilt for å kunne kjøre sikkert og hyppige kontroller er nødvendig. Likeledes er det som med bilkjøring at evnen til å skjønne hva som kan være bak neste sving er viktig, og man MÅ ikke ligge på fartsgrensen hele tiden. Erfaring, innsikt og forståelse for de større sammenhenger er dermed nøkkelord i en næring som denne.

Mattilsynet fører tilsyn med at de generelle og spesielle regler for fiskevelferd følges. Mattilsynet bør bli tydeligere overfor brudd på regelverket. Dette krever tilstrekkelig antall, dyktige og trygge fagfolk som via opplæring og tydelige styringssignal gis mulighet til å arbeide for både bedre fiskevelferd og bedre fiskehelse. Mattilsynet må også i all dialog med næringen, i sine innspill til departementene og i den offentlige debatten være tydelige i forhold knyttet til fiskevelferd – også når dette kan gi redusert lønnsomhet på kort sikt. Obligatoriske kurs i fiskevelferd for de som arbeider på oppdrettslokalitetene og slakteria er et utmerket tiltak som bidrar til økt bevisstgjøring om betydningen av velferd. Minst like viktig er det at også beslutningstakere høyere opp i selskapene blir bevisstgjorte på tilsvarende måte og at kursene følges opp i det daglige arbeid.

Regelverkets krav om at alle nye driftsformer og metoder skal være utprøvd og funnet forsvarlig i forhold til fiskevelferd må i større grad følges opp av utstyrsleverandører og oppdrettere som tar nytt utstyr i bruk. Mattilsynet må også bli tydeligere i disse krava, og utstyr og metode som ikke er forsvarlige må ut av bruk.

Alle som opererer innenfor et miljø over lengre tid vil bli preget av dette miljøet, dette gjelder også dyrehelsepersonell, både innen fiskehelsetjenester og innenfor Mattilsynet. Det er lett å gradvis bli vant til og akseptere at ting er som det er. En pågående debatt om og fokus på velferd i fiskeoppdrett bør derfor være et felles anliggende for alle veterinærer som jobber i og med fiskeoppdrett på ulike plan.

Tittelen på vårt innlegg er: Fiskevelferden som forsvant. Avslutningsvis er det fristende å spørre: «Var den egentlig noensinne til stede?»