Bilder og tekst: Ingeborg Breistein Høydal

Jeg har vært ansatt som vitenskapelig assistent på PlanCoast-prosjektet siden august 2019, og leverer masteroppgaven min 1. juni 2020. Temaet for oppgaven er turistfisket i sjø. Turistfiske innebærer at utlendinger kommer til Norge for å være på fiskeferie. Det avgrenses i oppgaven mot nordmenn som reiser som turister til andre deler av landet for å fiske. Under ferien leier turistene rorbuer, fiskeutstyr og båter, eller de kjøper en fiskeopplevelse og fisker gjennom turistfiskebedrifter som spesialiserer seg på fiskeeventyr.

Næringen har vært under kraftig kritikk de siste årene og har blant annet ført til mer miljøkriminalitet, økt fiskesmugling og svart utleie. Samtidig er det et uttalt mål for dagens regjering å bidra til verdiskapning langs kysten, hvor turistfiskebedrifter er slik virksomhet som er ønskelig. Utfordringen er dermed å få til en balansert regulering av næringen. Det norske turistfisket er i sammenlikning med andre lands reguleringer ganske liberalt, og turistene er underlagt få restriksjoner i sitt fiske ettersom de fisker tilnærmet fritt i kraft av allemannsretten.

Oppgaven er i hovedsak temaorientert hvor jeg ser på hvilke regler turistfisket er underlagt og sammenlikner reglene med de reglene som yrkesfiskerne må forholde seg til i det kommersielle fisket.

Temaet er interessant i forbindelse med PlanCoast-prosjektet, som nå er i sin siste fase, nemlig i arbeidspakke nummer fire. Hovedspørsmålet på prosjektets nåværende tidspunkt er å undersøke: «whether and how exclusive rights change when planning needs change (such as an increased concern for environmental protection)?” Spørsmålet kan omformuleres til å omhandle hva som skjer med eksklusive rettigheter når overordnede miljøhensyn griper inn. Det å undersøke turisters rett til å fiske i møte med nye reguleringer for å få til en bærekraftig bruk, er derfor velegnet i prosjektsammenheng.

I forbindelse med oppgaveskrivingen var jeg så heldig å få dra på en studietur til Lofoten. Ettersom jeg skriver veldig teoretisk om en praktisk næring, har det vært fint å snakke med ulike aktører i turistfiskenæringen om deres opplevelse av reglene. Det å få dra ut og besøke turistfiskebedrifter og oppleve næringen selv var derfor noe jeg opplevde som veldig nyttig.

Norges langstrakte kyst med dets mange fjorder og bukter, gjør landet særlig egnet til å drive fisketurisme. Bedrifter kan etablere seg ulike steder langs kysten, turistene kan fiske i områder som er skjermet for store strømninger og vind, og samtidig få vakre naturopplevelser. Dette gjør det også til en utfordrende næring å regulere for staten fordi det er vanskelig å ha oversikt over bedriftene i et så stort område som det kystlinja er. Per 05.03.2020 er det registrert 1124 turistfiskebedrifter.

Grunnen til at jeg dro til Lofoten er at det regnes som fisketurismens fødested med rorbuturismen som ble etablert allerede på 1960-tallet. Jeg landet i Lofoten 2. mars 2020 i strålende sol og i et snødekket fjellandskap. Begge deler var ifølge de jeg snakket med uvanlig. På grunn av uværet de siste ukene hadde det vært vanskelig å dra ut og fiske, og fordi Lofoten ligger så langt ute i havgapet så er det ikke vanlig med så mye snø som det hadde kommet nå. Jeg hadde base på et hotell i Leknes, og derfra skulle jeg besøke ulike turistfiskebedrifter. Jeg hadde gjort avtale med tre turistfiskebedrifter om å få besøke dem på forhånd, men to av de jeg hadde gjort avtale med ba meg om å ringe dem først når jeg kom til Lofoten. Fordi de drev med yrkesfiske og de var avhengige av vær og vind var det vanskelig for dem å vite når de kom til å være ute på sjøen eller ikke. Heldigvis hadde yrkesfiskeren jeg ringte samme dag som jeg landet mulighet til å møte meg. (Jeg vil i det følgende anonymisere alle turistfiskebedriftene jeg besøkte).

En times kjøretur fra Leknes ankom jeg den første turistfiskebedriften. Jeg hadde forberedt en del spørsmål på forhånd, og ønsket blant annet å vite hvordan turistfiskebedriftene opplever reguleringen av næringen. Dagens turistfiskeregulering reguleres nemlig på to måter. For det første eksisterer det regler som retter seg mot turistene. For det andre finnes det regler som retter seg mot turistfiskebedriftene. For turistenes del har de kun lov til å fiske med håndredskaper, og det er forbudt for dem å omsette fangsten. Dette følger av havressurslova § 22 fjerde ledd. Turistene kan ta med seg 10 kg fisk hjem når de drar fra Norge. Dersom de fisker gjennom en turistfiskebedrift som er registrert hos Fiskeridirektoratet så kan de ta med seg 20 kg fisk hjem. Disse reglene følger av innførsle- og utførslereguleringslova § 1, jfr. § 3, jfr. forskrift om utførselskvote av fisk og fiskevarer fra sportsfiske § 2.

Hva gjelder turistfiskebedriftene, så gir havressurslova § 22 femte ledd hjemmel til å pålegge turistfiskebedriftene å gi opplysninger til staten om høsting av fisk, og å gi vilkår om registrering av turistfiskebedriften.

Havressurslova § 22 femte ledd er utdypet i to forskrifter som regulerer virksomheten til turistfiskebedriftene. For det første angir turistfiskevirksomhetsforskriften § 1 hva som skal anses en turistfiskebedrift og oppstiller en rekke vilkår. Det går et hovedskille her mellom bedrifter som har inntekt fra turistfiske i sjø på over 50 000 kroner per kalenderår, og de som har mindre enn 50 000 kroner per kalenderår. De som tjener over 50 000 kr per kalenderår plikter å registrere seg i Fiskeridirektoratets turistfiskebedriftsregister, mens de som tjener under 50 000 kan registrere seg frivillig. I tillegg må bedriften ha en båt tilgjengelig som turistene kan leie, eller en må kunne tilby turistene fisketurer med en båt.

Forskriften oppstiller også krav til registrering av bedriften, krav til at bedriftene skal rapportere om turistenes fangster, og at bedriftene skal informere turistene om regelverket. Rapporteringsforskriften angir hvilke arter som bedriftene skal rapportere til Fiskeridirektoratet om at turistene har fisket, og den angir hva rapportene skal inneholde. Grunnen til at turistfiskebedriftene reguleres er ifølge forskriftens forarbeider at det er bedriftene som driver virksomhet basert på uttaket av fisk fra havet. Da er det rettferdig at disse pålegges plikter.

I tillegg til disse reglene, så fremla Nærings- og fiskeridepartementet et forslag til innstramminger i turistfiskeregelverket 06.01.20. Departementet kom med fire konkrete forslag til forskriftsendring. For det første la de frem forslag om at utførselsforskriften endres, slik at turistene kun kan ta med seg fisk ut av landet dersom man har «fisket hos og oppholdt seg på en registrert turistfiskevirksomhet». For det andre ble det foreslått at dagens utførselskvote som innebærer at man kan ta med seg fiskefilet, endres til at det kun er tillatt å ta med seg «hel fisk (sløyd og hodekappet)». For det tredje foreslo departementet at rapporteringen av fangster fra turistfiskebedriftene skal skje «fortløpende». For det fjerde er det lagt frem et forslag om å tydeliggjøre i forskriftsteksten at turistfiskevirksomhetene har en plikt til å gi opplæring og informasjon til turistene for «å sikre korrekt fangstrapportering». I tillegg til forslagene om endring i forskriftene ønsket departementet høringsinstansenes «syn» på en rekke forhold. Høringsfristen var 17. februar 2020, og det har kommet inn 145 innspill til forslagene.

Da jeg ankom den første turistfiskebedriften begynte jeg besøket med å forhøre meg litt om innehaverens virksomhet. Han leide ut vakre rorbuer med stupbratte fjell som nydelig utsikt i bakgrunnen. Han var yrkesfisker, og hadde kjøpt disse rorbuene som et hobbyprosjekt. Han leide ut noen av rorbuene hele året til turister som kom til Lofoten for å gå i fjellet og ta vilder. I tillegg hadde han noen rom som han bare kom til å leie ut til fisketurister. Han ventet de første turistfiskegjestene i løpet av uka, og sa at turistfiskesesongen startet da. Det var likevel flest turistfiskere om sommeren. Han leide både ut båter og han kunne tilby turistfiskerne tur på egen fiskebåt hvor han da selv var med. Han sa at han lot turistfiskerne rapportere inn til Fiskeridirektoratet hva de har fanget selv via en Ipad som han hadde satt opp inne i «sløyeboden». Da jeg spurte ham om hva han han syntes om de nye regelendringene, svarte han at hvis han ble pålagt å gå rundt og sjekke nøye om hvor mye fisk turistfiskerne tok med seg osv., så kom han til å stenge ned hele bedriften. Det ville bli for mye å holde orden på.

Dagen etter skulle jeg besøke en stor turistfiskebedrift i Svolvær. Bedriften baserte seg på ulike naturopplevelser som ørnesafari, snøtrugeturer, nordlysturer og fotografiturer, i tillegg til fisketurer. Svolvær var tydeligvis en stor arena for turistfiskebedrifter og langs bryggen passerte jeg mange liknende bedrifter som tilbød mye av de samme opplevelsesturene. Jeg var så heldig at jeg skulle få være med bedriften på en fisketur, og kl. 08.30 forlot vi kaien i Svolvær for en fire timers fisketur. Vi var 13 turister som dro ut sammen med en skipper og en «turistfiskeguide». Alle turistene var norske bortsett fra en svenske. Guiden sa at det var vanlig at det kun var norske fisketurister som fisket om vinteren, mens de utenlandske turistfiskerne i stor grad fisket om sommeren. Det var en kjempeinteressant opplevelse. Vi dro langt ut i havgapet og fisket side om side med en rekke andre båter som deltok i det kommersielle fisket. Skreisesongen var nemlig i gang. Båten vår hadde montert egne liner langs hele kanten og det var derfor veldig enkelt å slippe ut og dra opp linene. Hver gang skipperen så at fisken flyttet på seg på ekkoloddet, eller hvis han oppdaget at vi befant oss nærme et garn, ringte han i en liten bjelle og da var det på tide å dra opp. Vi fikk tre store skrei, men guiden sa at det var lite i forhold til det en ellers kunne få uti fjorden her. Vi fikk derfor virkelig oppleve de manges kamp om havets ressurser.

Bedriften var svært opptatt av dyrevelferd. Hver gang noen fikk en fisk, bløgga de den og sløyde den med en gang slik at fisken skulle lide så lite som mulig. På den måten var det heller ikke rom for bilder med fangsten slik som ofte sprer seg i sosiale medier og har ført til en økning i antall turistfiskere langs norskekysten. En merket derfor godt at det var naturopplevelsen som var i fokus, og ikke hvor mye fisk man fikk.

Den tredje og siste turistfiskebedriften jeg besøkte på min siste dag i Lofoten var ikke like liten som den første bedriften, men heller ikke like stor som den jeg besøkte på dag 2. Det var et ektepar som drev bedriften. De hadde en rekke vakre rorbuer til utleie, som de leide ut nesten hele året. Mannen var yrkesfisker og fisket fra januar til mai. På den måten kunne de ha turister hos seg resten av sesongen. De tilbød kun organiserte turer hvor de dro ut for å fiske sammen med turistene og leide ikke ut båter enkeltvis. De hadde sluttet med store grupper av turistfiskere for et par år siden ettersom de opplevde at de som meldte seg på da var mest opptatt av å få så mye fisk som mulig. De ville at naturopplevelsen skulle stå i fokus, og derfor markedsførte de bedriften sin litt annerledes nå enn det de hadde gjort tidligere. De hjalp turistene med å filetere fisken for å unngå dårlig ressursutnyttelse og lot ikke turistene ta med seg fisken hjem.

I løpet av tiden jeg var i Lofoten fikk jeg også dratt innom Henningsvær, et vakkert og gammelt fiskevær, hvor det befant seg store mengder fiskebåter og yrkesfiskere ettersom skreisesongen akkurat var i gang. Fordi alle var så travle var det dessverre ingen som hadde tid til å snakke med meg. De yrkesfiskerne jeg har snakket med tidligere i skriveprosessen, har likevel vært veldig opptatt av å fortelle meg at de opplever turistfiskeregelverket som urettferdig, konkurrerende og uregulert. Dette er derfor også noe jeg skriver om i oppgaven, og jeg sammenlikner reglene som gjelder for det kommersielle fisket og reglene som gjelder for turistfiskerne. Mens yrkesfisket er gjennomregulert, fisker som nevnt turistfiskerne tilnærmet fritt i kraft av allemannsretten. Yrkesfiskerne er underlagt strenge kvoter og kan ikke fiske utover disse, mens turistene kan fiske så mye de vil mens de er i Norge på ferie. Begrensningene på 10-20 kg gjelder kun når turisten krysser grensen. Det er på denne bakgrunn forståelig at yrkesfiskerne opplever regelverket for turistene som meget liberalt i forhold til det regelverket de selv må forholde seg til.

Turen var utrolig nyttig for å se hvordan turistfisket foregår i praksis. Jeg fikk virkelig oppleve kampen om utnyttelsen av naturresursene på nært hold, og hvordan fisket i kystsonen er under press. Det blir spennende å se hvilket forslag departementet legger frem nå når høringsrunden er over, og i hvor stor grad en velger å stramme inn dagens regelverk. Personlig tror jeg at en reell innstramming kan være nøkkelen til å få kontroll over ressursuttaket, og på denne måten verne om fiskeribestanden slik at de kan sikres for kommende generasjoner.

The post Studietur til Lofoten: en beretning fra turistfiskebedriftsbesøk i kystsonen appeared first on Plan Coast.

Høsten 2018 leverte Karoline Stramrud Bech inn sin masteroppgave i by- og regionplanlegging. Oppgaven hadde tittelen «Dispensasjonspraksis ved lokalitetsklarering av akvakulturanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane».  Her er et av funnene at integreringen av miljøhensynet er tydelig sårbart i slike saker.

Last ned og les hele artikkelen her

The post Masteroppgave om dispensasjonspraksis appeared first on Plan Coast.

Denne artikkelen stod først på trykk i PLAN 6/17 En trend i norsk vernepolitikk er at nye nasjonalparker ikke bare etableres i fjellområder, men i stor grad langs kysten hvor beskyttelse av det marine miljøet utgjør et sentralt vernemotiv. Ytre Hvaler nasjonalpark ble etablert i 2009, samtidig med Kosterhavet Nationalpark på svensk side. I 2013 ble Færder nasjonalpark i Tjøme og Nøtterøy kommuner innviet, mens Jomfruland (Telemark) og Raet (Aust-Agder) begge ble etablert i 2016. Hvilke nye utfordringer innebærer kystparkene for nasjonalparkforvaltningen, spesielt med henblikk på planlegging av reise-livsutvikling og friluftsliv, og hvilken grad er eksisterende forvaltningsmessige rammeverk tilpasset denne type områder?

Last ned og les hele artikkelen her

The post Nasjonalparker – fra fjell til kyst appeared first on Plan Coast.

Denne artikkelen er først publisert i Journal of Environmental Planning and Management 2018 ;Volum 61. Studien tar for seg Ytre Hvaler National Park, og undersøker forholdet mellom naturforvaltning og arealbrukplanlegging og hvordan man balanserer naturvern og turismeutvikling både innenfor og utenfor nasjonalparken.

Last ned og les hele artikkelen her

The post Turisme i nasjonalparken appeared first on Plan Coast.

Denne artikkelen ble først publisert i Kart og Plan, vol. 77. Artikkelen retter søkelyset mot kommunal kystsoneplanlegging fra da kommunene begynte å planlegge sine sjøarealer på 1980-tallet og fram til i dag, med vekt på økte styringsambisjoner for utviklingen av bærekraftig fiskeoppdrett.

Oppdrettsnæringen, særlig av laks og ørret, har hatt en formidabel vekst langs kysten fra Lindesnes og nordover de siste tiårene, noe som innebærer store styrings- og planleggingsutfordringer. I
den forbindelse har planlegging etter plan og bygningsloven (PBL) en viktig funksjon når det gjelder å balansere oppdrettsnæringens arealbehov i sjø med andre interesser langs kysten.

Formålet med denne artikkelen er å vise hvordan kystkommuner har tilpasset seg endringene i PBL fra 1985 og til i dag (med PBL 2008) når det gjelder å planlegge for bærekraftig fiskeoppdrett i sjø.

Last ned og les hele artikkelen her

The post Kommunal planlegging i sjø – økende ambisjoner for bærekraftig fiskeoppdrett appeared first on Plan Coast.

Fylkesmannen og fylkeskommunen i Møre og Romsdal arrangerte en nasjonal kystsoneplan-konferanse 14 – 15 november i år. Tittelen på konferansen var «Kampen om sjøareala – planlegging i sjø og det marine kunnskapsgrunnlaget». 

 Av Knut Bjørn Stokke

Konferansen tiltrakk seg representanter fra kystkommuner fra Finnmark i nord til Agder i sør, næringsaktører, forskingsinstitusjoner, samt statlige aktører som fylkesmann, fylkeskommune, departement og direktorat. Til sammen deltok over 200 personer.

Knut Bjørn Stokke presenterte en oversikt over kommunal planlegging i sjø – mellom kommunalt selvstyre og statlig styring. PlanCoast-forskningen på kystsoneplanleggingen i Hordaland og Osterøy kommune ble fokusert spesielt, særlig med tanke på kommunens nye kystsoneplan hvor de utnytter mulighetene i plan- og bygningsloven for å vedtak planbestemmelse for et nytt oppdrettsområde for å minimalisere utslipp av organisk materiale til sjøområdene med tanke på beskytte de sårbare og oksygenfattige terskelfjordene.

Foredraget er bygget på artikkelen som nylig ble publisert i Kart og Plan (nr. 3 2017), med tittelen Kommunal planlegging i sjø – økende ambisjoner for bærekraftig fiskeoppdrett. Foredraget vakte interesse, og flere representanter fra kommune-Norge på konferansen ba om å få tilsendt artikkelen i etterkant.

Ingunn Myklebust fra Juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen, som også er med i PlanCoast-prosjektet, ga en interessant og aktuell presentasjon av det offentliges virkemidler i kystsoneplanleggingen.

Konferansen er en viktig arena for nettverksbygging mellom forskning og forvaltning innen kystsoneplanlegging, og det ble mange interessante samtaler i pausene og under middagen på kvelden.

The post PlanCoast-forskere på nasjonal kystsoneplan-konferanse i Molde appeared first on Plan Coast.

Av Kjell Harvold, Knut Bjørn Stokke og Arne Tesli

Universell utforming, men bare delvis
Kyststien har blitt rustet opp etappevis og en målsetning har vært å gjøre den mest mulig universell utformet (UU). Allerede etter noen få skritt, etter start innerst i Frognerkilen, går stien på relativt brede treplanker satt opp på påler i standsonen.

Her er det fint tilgjengelig for rullestolbrukere. Også strekninger lenger ut er bygd på samme måte. Imidlertid møter stien av og til fjellknauser. Dette illustrer et dilemma med denne typen kyststier. Hvor langt skal en gå/hvor store inngrep i naturen skal en foreta for å ivareta hensynet til UU? På Bygdøy har en valgt å gjøre bare deler av stien tilgjengelig for alle.

Tilgang til kysten for alle?
Et viktig poeng med en kyststi, er å gjøre kysten tilgjengelig for allmennheten. Dette har den nye kyststien på Bygdøy langt på vei gjort. En kan nå gå helt nede ved sjøen forbi Rodeløkken Kafe, forbi Oscarshall og helt ut til Dronninghavnveien. Her er det imidlertid stopp. Veien videre er sperret med en lukket port og skiltet «privat». Hvis en ønsker å vandre videre til Huk aveny, er en henvist til en smal og bratt trapp ca. 100 meter inn fra kysten. Oslo bystyre har vedtatt at kyststien skal gå langs kysten også her, men her har grunneierne så langt satt seg på bakbena. Dette viser hvor vanskelig det er å etablere kyststi; man er langt på vei avhengig av hver enkelt grunneiers velvilje. Det blir interessant å følge denne prosessen videre: Vil det være mulig å «åpne» kysten på denne strekningen – og hvor mye vil det koste?

The post Kyststi i storbyen appeared first on Plan Coast.

Nasjonalparkene våre langs kysten er ganske annerledes enn nasjonalparkene på fjellet. Hva har det å si for forvaltningen av dem?

av Knut Bjørn Stokke og Jan Vidar Haukeland

Etablering av nasjonalparker og andre store verneområder i Norge har tradisjonelt blitt lagt til fjellområdene. De senere årene er det imidlertid blitt etablert flere nasjonalparker langs kysten i Oslofjorden og på Sørlandet. Først ute var Ytre Hvaler nasjonalpark i 2009, som ble etablert samtidig med Kosterhavet nasjonalpark på svensk side av grensen. I 2013 ble Færder nasjonalpark opprettet i Nøtterøy og Tjøme kommuner, mens Jomfruland nasjonalpark i Kragerø kommune og Raet nasjonalpark i Tvedestrand, Arendal og Grimstad kommuner ble etablert i 2016.

I PlanCoast-prosjektet undersøker vi erfaringer med forvaltningen av noen av disse nye nasjonalparkene langs kysten, begrenset til Kosterhavet, Ytre Hvaler og Færder. Den første problemstillingen vi tar tak i er hvilke nye utfordringer som disse kystparkene innebærer for forvaltningen og i hvilken grad lover og administrative rammeverk er tilstrekkelig tilpasset denne type områder. For å belyse dette besøkte vi disse tre parkene og intervjuet nasjonalparkforvalterne 13. og 14. oktober 2016.

Det er flere interessante trekk ved nasjonalparkene langs kysten som skiller dem fra nasjonalparkene på fjellet. For det første er alle med unntak av Ytre Hvaler lokalt initiert parker, og ikke en del av den statlige nasjonalparkplanen. For det andre er det vårt foreløpige inntrykk at parkene har stor lokal støtte og at det knytter seg relativt få arealbrukskonflikter til vernet sammenlignet med fjellparkene. Samtidig viser våre foreløpige funn at det også er en rekke utfordringer ved å forvalte nasjonalparkene langs de befolkningstette kystområdene. Dette er særlig knyttet til det å utnytte og håndtere det store og mangfoldige besøkspresset både fra land og sjøsiden. I PlanCoast-prosjektet vil vi undersøke nærmere hvordan naturbasert reiseliv blir håndtert i forvaltningen, og da særlig balanseringen av besøksinteressene opp mot verneformålene. Resultater av denne delen av undersøkelsen ble presentert på en internasjonal konferanse om marin turisme i Gøteborg 13. – 16. juni 2017, se http://es.handels.gu.se/avdelningar/avdelningen-for-kulturgeografi/cmt2017

En artikkel som presenterer de viktigste funnene blir publisert i tidsskriftet PLAN i løpet av året.

The post Nasjonalparker – fra fjell til kyst appeared first on Plan Coast.

Leiar i PlanCoast  og leiar i Govland har 29. – 31 mai har vore saman med akvakulturforvaltninga på tur med Fjordline til Danmark. Hauge har presentert PlanCoast for forvaltninga. Myklebust har halde føredrag om ansvarsdelinga mellom stat, region og kommune ved planlegging i sjø.

Frå Fiskeridirektoratet  ved Anne Osland fekk vi høyre eit interessant innlegg om det store arbeidet med utviklingstillatelsar til næringa.  Ein teknologi det er søkt om løyve til å nytte er dei sokalla «egga». I fylgje Marine Harvest er det særleg lus og rømmingsteknologien ein søker løyst på denne måten (lenke).

Visste du for eksempel at dei nye «egga» som er planlagt brukt i akvakultur er neste like høge som Sotra-brua? Egga er ca. 44 meter høge, og som for eit isfjell vil ca. 1/3 av dette vera over vassoverflata. Marine Harvest har fått fire løyve å nytta «Egget» frå Fiskeridirektoratet. Det vart opprinneleg søkt om 14 løyve frå selskapet, og det er varsla om at dei vil klaga på vedtaket.

I andre innlegg vart det sett søkelys på at vi har lite kunnskap om påverknad frå akvakultur på sjøauren. Spennande var det også å høyra om planlagde oppdrettsanlegg i ferskvatn. På turen har vi også  fått drøfta praktiske problemstillingar med forvaltninga. Mellom anna har vi drøfta behovet for meir forsking på fiskehelse og matlov.

I Danmark besøkte vi også eit forskingssenter i Limfjorden, Dansk Skaldyrcenter (lenke) som arbeider med skjelloppdrett og utforskar andre former for havbruk. I eit forskingsprosjekt utforska dei korleis, dei alt for mange, sjøstjernene i Limfjorden kunne nyttast til hønefor! På senteret kunne vi også fylgja prosessen med oppdrett av østers frå start til slutt.

Alt i alt tre dagar med mykje input for oss i PlanCoast og Govland,

Ingunn og Katrine

The post Forskingsleiarar på tur med akvakulturforvaltninga appeared first on Plan Coast.

NIBR, Høgskolen i Oslo og Akershus

MER PLANLEGGING I STRANDSONEN

Statistisk sentralbyrå (SSB) legger hvert år ut tall for antall saker om bygging i strandsonen. Tallene for 2015 foreligger nå. I hvilken retning peker utviklingen?

Nasjonale føringer for planlegging i stransonen

I denne bloggen har vi tidligere omtalt bestemmelsene i plan- og bygningsloven (PBL) fra 2008 og Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen (SPR) fra 2011. Bestemmelsene slår fast at det er behov for bedre planlegging for strandsonen. Det blir poengtert at kommunene må unngå uheldig utbygging gjennom dispensasjoner og enkeltsaksbehandling, og styre utviklingen mer gjennom plan. I utgangspunktet er det i PBL § 1-8 et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen, men noe av problemet er uthuling av byggeforbudet gjennom utbredt dispensasjonspraksis og flere unntaksbestemmelser.

I PBL og i SPR er byggeforbudet strammet inn og klargjort, og samtidig blir det lagt vekt på at utviklingen i strandsonen skal være planstyrt. Det blir også lagt vekt på differensiert forvaltning og planlegging av strandsonen, hvor man i SPR har delt landet inn i tre soner ut fra ulikt arealbrukspress. Sone 1 utgjør kystkommunene i Oslofjorden, hvor byggeforbudet i strandsonen skal håndheves strengt. Sone 2, Sørlandet og visse kommuner på Vestlandet og Trøndelag, utgjør kommunene med middels press, og hvor byggeforbudet skal håndheves noe mindre strengt. Områdene med minst press (sone 3) på strandsonen er Nord-Norge og visse deler av Trøndelag og Vestlandet, og her skal det åpnes for en friere forvaltning av strandsonen.

NIBR og NMBU (Harvold et al. 2015) har i en tidligere undersøkelse vist at SPR i liten grad har medført en mer differensiert og planstyrt utvikling i strandsonen. Undersøkelsen baserte seg på tall fra SSB fram til 2013[1]. Nå foreligger det tall for 2014 og 2015: Hva viser disse nye tallene?

Sterkt fall i antall saker

Den mest åpenbare tendensen i de nye tallene, er at antall saker totalt sett har falt kraftig fra 2014 til 2015: Mens det i 2014 totalt sett ble behandlet 1.834 saker knyttet til bygninger i 100-meters beltet langs saltvann, var det tilsvarende tallet for 2015 1.194 saker. Dette tilsvarer et fall på ca. 35 prosent i løpet av ett år. SSB har aldri registrert et lavere tall på antall saker enn dette. I forhold til «toppåret» 2010, er antall saker mer enn halvert (i 2010 ble det behandlet 2.632 saker).

Relativt fall i antall dispensasjoner

Et sentralt poeng for myndighetene har vært at utviklingen i strandsonen skal være restriktiv og planstyrt, dvs. at byggingen skal foregå i henhold til plan – og ikke etter dispensasjon. De nye tallene fra SSB gir her grunnlag for en viss optimisme. Relativt sett har antall saker behandlet etter dispensasjon falt mer enn antall saker behandlet etter plan. Mens det i 2014 var flere saker som ble innvilget ved dispensasjon enn etter plan, er bildet omvendt i 2015, jf. også tabellen nedenfor. Det er også verd å merke seg at antall avslåtte dispensasjonssøknader falt relativt lite (fra 123 til 102). Relativt sett har altså antall avviste dispensasjonssøknader økt fra 2014 til 2015. Dette kan tyde på en mer restriktiv behandling av dispensasjonssaker i 100meters beltet.

Utviklingen fra 2014 til 2015 viser altså en utvikling i retning av en mer planstyrt utvikling i strandsonen.

Tabell: Søknad om nybygg i strandsonen (100 meters-beltet langs saltvann), totalt antall saker i Norge

Kilde: SSB, Kostra

Litteratur

Harvold, K., K.B. Stokke og A. Tesli (2015). Forvaltning av strandsonen. Evaluering av statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning (Samarbeidsrapport NIBR/NMBU).

SSB (2007). Byggeaktivitet i strandsonen, 2012-2013. https://www.ssb.no/strandsone/

[1] Dette er tall som er hentet direkte fra SSB, Kostra.

The post Mer planlegging i strandsonen. Nye tall. appeared first on Plan Coast.