Verdens rareste dyr ble nettopp litt rarere
Av Anne Sverdrup-Thygeson, Torgeir R. Hvidsten og Simen Rød Sandve
Se for deg en krysning mellom en teddybjørn og en støvsugerpose, på størrelse med et punktum (0,1 – 1,2 mm stort). Der har du et bjørnedyr. Disse små og utrolig søte dyrene har fascinert folk helt siden vi først fikk øye på dem.
Dette skjedde visstnok på 1700-tallet, da en tysk prest (og insektforsker) kikket i mikroskopet sitt og så det han beskrev som «kleine Wasserbären», altså små vannbjørner.
Stabber rundt
Senere fikk de navnet «Tardigrada» på latin, som betyr «en som går sakte» – for i motsetning til de andre smådyrene som freser rundt i en vanndråpe, padler eller stabber disse saktmodig rundt.
Det finnes mer enn 1000 arter, og vil du ha ditt eget lille kjæle-bjørnedyr, er det fullt mulig – de padler garantert rundt i en vannpytt eller sitter på mosedott nær deg. De fleste spiser planter eller bakterier, selv om noen få er rovdyr. Det finnes både tokjønnede arter (med seksuell formering) og arter som i god gammel julemirakelstil nøyer seg med jomfrufødsler.
Bjørnedyrene er ikke bare morsomme, men også uvanlig hardføre krek: De kan veksle mellom et slags dvalestadium og vanlig liv, og når de går i dvale, snakker vi ikke bare om å krabbe inn i hiet og sove til våren. Nei, bjørnedyr skrur seg helt av. De kvitter seg med 97 prosent av vannet i kroppen og skrumper inn til et slags skrukkete, tønneformet dings dekket av et slags biologisk glass – med overlevelsesevne som en terminator.
I dvaletilstanden kan du koke dem, fryse dem, legge dem på sprit eller bare la dem ligge der i årevis, uten mat eller drikke. Ta dem frem og hell på vann: Vips, så sveller de opp som kjøttbiter i en suppepose og går lystig i gang med slikt bjørnedyr gjør: spise og formere seg.
Verdensrommet
I 2008 ble bjørnedyrene satt på den ultimate testen: De ble sendt ut i verdensrommet. I ti dager suste de rundt i vakuum og -272 grader celsius, i en boks på utsiden av en russisk romkapsel. No problem. De la til og med egg der ute.
Men som med kryptonitt og Supermann, har alle skikkelige superhelter et svakhetspunkt. Bjørnedyrene også. De fikser ikke bylivet – de liker rett og slett ikke eksos og luftforurensning. Det har derfor vært foreslått å bruke dem som bioindikatorer som kan varsle om tungmetaller, litt slik gruvearbeiderne i gamle dager brukte kanarifugler for å varsle om for lavt oksygennivå i luften.
Ny studie
Nylig ble det publisert en studie i det anerkjente tidsskriftet PNAS som beskriver nye fantastiske sider ved vår lille venn. Det viser seg nemlig at bjørnedyrenes DNA kanskje byr på flere merkverdigheter. Den nye studien beskriver for første gang genomsekvensen fra en bjørnedyrart – og resultatene var mildt sagt overraskende.
Når forskerne sammenlignet bjørnedyrets gener med andre organismer, fant de at 16 prosent av genene (6600 gener) hadde en DNA-sekvens som lignet mest på bakterier, én prosent av genene lignet mest på sopp, og en halv prosent lignet mest på planter!
Resultatet var faktisk så merkelig at studien nesten utelukkende handler om hvordan forskerne gikk til verks for å utelukke at resultatet var forårsaket av forurensede prøver.
Overfører gener
Så hvordan kan gener hoppe over artsbarrièrer? Svaret er: «horisontal genoverføring». Dette skjer når en organisme tar opp DNA fra omgivelsene, for eksempel via maten den spiser, og gjør denne nye og ukjente biten av DNA til en del av sitt eget arvestoff.
Selve konseptet er ikke spesielt kontroversielt. Det finnes mange eksempler på at horisontal genoverføring har gitt bakterier nye egenskaper, som for eksempel resistens mot antibiotika. Faktisk er dette så vanlig i bakterier at man deler bakterienes arvemateriale i to kategorier: Kjernegenomet, som er felles for alle individer innen arten, og pangenomet, som er det totale genrepertoaret til arten. I E. coli (tarmbakteriene dine) består kjernegenomet av 3100 gener, mens pangenomet inneholder 89.000 ulike gener.
Men bjørnedyr er ikke bakterier. De er dyr. Og i DNA-et til dyr er spor av horisontal genoverføring svært sjelden vare. Det finnes andre raringer innen dyreriket, som hjuldyrene. Disse har til nå hatt verdensrekorden i horisontal genoverføring, med 9 prosent av arvematerialet med opphav fra andre organismer. Bjørnedyrene er nå den nye, ubestridte verdensmesteren. Gratulerer.
Eller?
Oi, ny artikkel
Kun en drøy uke etter at den første studien av bjørnedyr-DNA-et ble publisert, dukket det opp en ny artikkel som kaster en mørk skygge over den nye verdensmestertittelen. En uavhengig gruppe forskere hadde nemlig også kartlagt genomet til den samme arten bjørnedyr, men disse fant bare at 36 gener (0,5 prosent) stammer fra horisontal genoverføring fra bakterier – et helt vanlig tall for dyr.
I tillegg mente disse forskerne at de har bevis for at det høye antall bakteriegener i den første studien skyldes bakterier som lever utenfor bjørnedyret (altså forurensing av prøvene).
Forvirring er bra
Så, kan bjørnedyrets nesten utrolige overlevelsesegenskaper være et resultat av det å «låne gener» fra bakterier som lever i lignende miljø? Eller har bjørnedyrene klart å utvikle superheltegenskaper på egen hånd? Får hjuldyret tilbake gullmedaljen i posten, som Frode Estil?
I motsetning til i sportsverdenen, der omfordeling av medaljer omtrent alltid er en konsekvens av jukseavsløringer, er denne typen plot-twists i forskningsfronten oftest ikke et resultat av bevist juks. Naturvitenskap er vanskelig – fryktelig vanskelig, og kunnskap bygger på konsensus fra mange studier over lang tid.
Denne historien om bjørnedyrforvirringer er en seier for åpenhet innen forskningen. Forfatterne som konkluderte med verdensrekord i horisontal genoverføring gjorde tidlig sine data tilgjengelig for alle, og gjorde det dermed mulig for andre forskere å sammenligne data og resultater.
Superdyret
Det blir nok mange lange dager og netter for de involverte forskerne før vi vet hva som er sant om bjørnedyret. Kanskje får vi først svaret når arvematerialet til flere bjørnedyr kartlegges.
I mellomtiden får vi kose oss med bildene og historiene om de beviselige superkreftene til de små, rare favorittene.
(Først på trykk i Aftenposten Viten, 13. januar 2016)