Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å skape NMBU sammen med fantastiske ansatte og studenter. NMBU er et universitet med et utrolig viktig samfunnsoppdrag. Ingen andre universiteter i Norge har en så tydelig bærekraftsprofil som NMBU, og vårt bidrag bringer oss nærmere å nå bærekraftsmålene hver dag.

Vi har bygget et NMBU som er meget faglig sterkt, som har tatt en svært tydelig posisjon, og som skaper stolthet og tilhørighet blant ansatte og studenter. I disse årene har jeg sett en helt ekstraordinær stå-på-vilje blant både ansatte og studenter. Vi har vært i fusjon og gjennomgått store endringer, og vi har hatt Norges største byggeprosjekt, som har krevd store ressurser.

Samtidig har NMBUs resultater blitt sterkere hvert år. Alle piler peker oppover, og jeg er veldig stolt over for alt vi har klart å få til sammen. Dette er et resultat av innsatsen til hver eneste en av ansatte og studenter. For å si det som Kunnskapsdepartementet, som oppsummerte de første årene til NMBU slik: Det har vært en eventyrlig reise!

Det er vemodig å forlate NMBU, men jeg gleder meg til å bruke erfaring og kraft til nye viktige oppdrag. Så håper jeg at det kan bli slik jeg alltid sier det til de nye kandidatene som forlater NMBU: På NMBU vil du alltid høre til.

Tusen takk til alle som har lest innleggene oppigjennom årene.

God sommer!

The post Takk for meg! appeared first on Mari Sundli Tveit.

As UK politicians gather in the Parliament for a series of votes determining the future relationship between the UK and the EU, universities fear for the future for international cooperation. Today, representatives from universities all over Europe and beyond meet at the Imperial College of London for the International Higher Education Forum to discuss the way forward beyond Brexit for science and education.

I had the great honour of participating in a panel discussing the effects of Brexit on international cooperation on research and education. And in short: We are worried. Brexit and the uncertainties of the future relationship between the UK, the EU and thereby with many other countries, including Norway, is a severe challenge for the global scientific community. But we will stand together and we will find ways.

The United Kingdom and Norway have a strong and long-lasting partnership in research and education. Today, the UK is one of Norway’s most important research partners. Looking for example at the Norwegian researchers´ co-authorship with researchers from other countries, British researchers are second highest on the list.

An illustrative example from the Norwegian university of life sciences (NMBU); Nearly half of all projects funded by Horizon 2020, have British partners or coordinators.

In other words: Partnership with the UK is extremely important to Norwegian research and education. Norway depends heavily on our continued partnership for knowledge.

So, the question is not IF Norway and Norwegian institutions, NMBU included, should continue to seek and strengthen partnership with the UK in research and education. The question is HOW. We have to be prepared for all outcomes.

We cannot afford to lose important research networks or the benefits that come from student exchange. This is a unanimous message from today´s event, and echoes my own opinions as rector, as President of Universities Norway and as a member of the board of the European University Association.

However, it is beyond doubt that we have some obstacles ahead.
We know for a fact that depending on the British deal (or no deal) with the EU, mobility and research cooperation with the UK will be more difficult.

The Norwegian Research council has warned applicants about the uncertainties, and asked them to think twice about part-taking in applications coordinated by British institutions and companies.

I am worried about this advice. Because, although funding is obviously important, what is really at stake here is our networks. In the long term, losing these networks will be devastating for Norwegian research. Safeguarding the networks is key through the challenging times of uncertainty we face. As I said, Norway cannot afford compromising our partnership with one of the most important research nations in the world.We therefore appreciate the guarantee that the UK government has issued for its Horizon 2020 projects. If the outcome of this process is a hard Brexit, limited access to EU funding and restrictions on participation in projects will of however have a negative effect, despite these guarantees. I hope Norwegian researchers stand strong with their British partners, and hold on to their networks through difficult times.

Likewise, the Norwegian Minister of research and education has encouraged exchange students to consider other countries than the UK for exchange. I understand her responsibility to warn young people about the uncertainties that could have great consequences for them. However, having fewer exchange and program students between Norway and the UK would be a great loss for us, especially in the long run and with a cascading effect into future partnerships.

The UK government reassuringly has guaranteed that, in the event of a no deal, it aims to secure the UKs full participation in ERASMUS + until 2020, and that solution for continued participation is on the agenda.

Already, and also in the light of the given advise, the current mood on the ground in Norway towards the UK as a research partner, is affected negatively by the uncertainty. Our British friends know excactly what that feels like, and I was very sad to experience the very worried atmosphere at today’s event. The stakes are very high, and we risk losing very much.

Not knowing the outcome and effects is very difficult and the uncertainty is wearing on people. We need to know where we stand, and we need to find ways forward for the future.

What I can say – with a high degree of certainty – is that continued British partnerships is very important to Norway and Norwegian institutions.
It is therefore my hope that Norwegian institutions and politicians can hold on to the big picture and think long term.

The sharing of knowledge and innovation has never been more crucial for the future of our planet. All nations must do their best to work together, regardless of political conditions.

I thank our British partners, and Universities UK in particular, for their commitment to continued partnership, to standing together through uncertainties and challenging times. Science is global, and the scientific community will prevail no matter the outcome of Brexit-negotiations.

The post Facing Brexit: Safeguarding our scientific partnerships is of crucial importance appeared first on Mari Sundli Tveit.

Men status i mange land er dessverre fortsatt at kvinner ikke har de samme rettighetene som menn, heller ikke når det gjelder utdanning. Nesten 800 millioner voksne og 130 millioner ungdom mangler grunnleggende skrive- og leseferdigheter. Mer enn 60 prosent av disse er kvinner. Dette er en av mange grunner til at det er helt nødvendig å ha likestilling mellom kjønnene som et eget bærekraftsmål.

Kunnskap er premisset for all utvikling. Og ikke minst er kunnskap veien til selvstendighet og demokratisk innflytelse. For å sikre at en så god samfunnsutvikling som mulig, og en så jevn maktfordeling som mulig mellom kvinner og menn, må altså kunnskapen være jevnt fordelt.

Hvordan er da situasjonen for likestilling i akademia i Norge?

• Blant stipendiater er andelen kvinner 53 prosent.
• Blant førsteamanuenser er balansen også god: 47,5 prosent kvinner og 52,5 prosent menn.
• I høyere utdanning er kvinner i overtall: seks av ti studenter er kvinner.

Men:

• Kjønnsfordelingen innenfor ulike fag er svært ulik.
• Kvinner er også underrepresentert i akademiske topp-posisjoner, for eksempel som ledere av Sentre for fremragende forskning eller mottagere av forskningspriser og i fag med høy hierarkisk posisjon.
• Blant professorene er det 29,5 prosent kvinner.

På denne bloggen for ett år siden skrev jeg at andelen kvinnelige professorer ved NMBU var lavmål. Den lå da på 24 prosent. Per oktober 2018 er tallet 25,6. Isolert sett er det ingenting å skryte av, men vi har nå endelig klart å skape en utvikling. Klarer vi å holde denne stigningen, vil vi nå målet om en andel på 30 prosent eller mer innen utgangen av 2020.

Vi ser at de generelle virkemidlene for å øke kvinneandelen blant professorene, ikke har virket. Derfor har vi målrettet tiltakene og skreddersydd opplegg for kvinnelige førsteamanuenser som er i posisjon til å søke opprykk til professor innen 2020.

Vi har identifisert 14 førsteamanuenser som i disse dager er ferdige med sin preevaluering til å bli professor. Sakkyndige vurderer cv-ene deres for å identifisere de siste skrittene mot mål. Dette danner så basis for en handlingsplan som kandidaten og dekanen lager i fellesskap. Tiltakene kan man søke NMBUs komite for likestilling og mangfold om penger til å gjennomføre. I april deler de ut midlene. Jeg heier på mottakerne og ser fram til å se dem blant NMBUs professorer.

Denne satsingen er mulig ikke bare fordi vi har satt oss mål for likestilling og mangfold i en handlingsplan. Grunnen til at dette arbeidet nå har godt momentum, er engasjerte dekaner og ikke minst kandidatene selv. Avgjørende har det også vært at vi har en svært dedikert likestillingskomite ledet av prorektor Øystein Johnsen og komitésekretær Catherine Caillé.

Det foregår også mye annet viktig arbeid for likestilling på NMBU. Et annet spennende prosjekt foregår på Realtek, i faget Bygg- og materialteknikk. Der er kvinneandelen veldig lav. Derfor har miljøet fått 70 000 av komiteen til en pilot hvor de bruker et byrå som leter etter kvinnelige kandidater som kan være villig til å søke en stilling her. Jeg har tro på at dette vil virke.

De siste årene har vi gjort et viktig arbeid med å bevisstgjøre ledere og utvalg på hvor viktig det er å tenke likestilling og mangfold. Det er en jobb som må fortsette. Vi har ennå mye arbeid å gjøre før vi kan kalle oss et likestilt universitet. Dette er et stort kulturendring som strekker seg helt fra arbeidet mobbing og trakassering til ansettelsesopprykk.

For å nå det femte bærekraftsmålet, kreves kontinuerlig oppmerksomhet. Det er en jobb som må gjøres og en sak som må snakkes om – året gjennom. Ikke bare i dag på den internasjonale kvinnedagen. Takk til alle som jobber for å nå dette målet! Og gratulerer med dagen!

The post Norge trenger flere kvinner i forskningstoppen! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Det var tittelen på et av arrangementene under Oslo Life Science-konferansen denne uka. Menneskets utfordringer står i kø, og det er liten tvil om at en bærekraftig fremtid krever ekstraordinær innsats.

Kunnskap, nye løsninger og samarbeid er nøkkelord for å lykkes, og i livsvitenskapskonferansen Oslo Life Science samarbeider Universitetet i Oslo (UiO) og NMBU om å løfte store globale utfordringer og livsvitenskapens rolle i å løse dem. De to gigantsatsingene på infrastruktur på NMBU for veterinærmedisin og på UiO for livsvitenskap, danner en knallsterk og komplementær livsvitenskapsakse. UiO har ekspertise på humanmedisin, NMBU har ekspertise på dyremedisin, og begge universitetene har mange andre livsvitenskapelige fagmiljøer som gjør at vi kompletterer hverandre godt. Denne samlede ekspertisen gjør at vi også har et ansvar for å samarbeide og forvalte kunnskapen vår til det beste for samfunnet. Sammen vil vi frambringe kunnskap og løsninger for store globale utfordringer. Vi på NMBU er utrolig glade for at spaden nå er satt i jorda for UiOs livsvitenskapsbygg i Gaustabekkdalen.

Problemene henger sammen

Mange av verdens utfordringer, klima, miljø, matsikkerhet, helse, henger sammen; Klimaendringer fører til at smittsomme sykdommer får større utbredelse. Økt antibiotikaresistens truer matsikkerheten. Mange steder truer miljøgifter tilgangen til rent vann. Vi har kort tid på å oss til å løse disse utfordringene, og de vil kreve en enorm innsats av oss alle. Da er det en slags trøst at sammenhengene gjør at vi kan løse flere problemer samtidig.

Én helse en del av løsningen

Problemer som dette kan bare løses med tverrfaglig arbeid og samarbeid på tvers av sektorer. Denne måten å jobbe på har allerede kommet langt og har et godt innarbeidet begrep: nemlig én helse-prinsippet. Det ble lansert av FN, WHO, Verdens dyrehelseorganisasjon, UNICEF og Verdensbanken i 2008. Og det handler om å se helsen til mennesker, dyr og miljø i sammenheng og å jobbe på tvers av fag og sektorer for å løse utfordringer knyttet til helse og miljø.

Antibiotikaresistens er et godt eksempel på denne typen sammenheng. Overforbruk av antibiotika til dyr har blant annet ført til en utvikling av mer aggressive mikroorganismer. Fenomenet er en av de store truslene mot folkehelsa og er et eksempel på hvordan menneskers helse trues av dårlig dyrehelse.

Det er nettopp med bakgrunn i én helse-prinsippet og det store behovet for tverrfaglige innfallsvinkler at NMBU samarbeider med for eksempel UiO innenfor flere av livsvitenskapene.

Mye god forskning og gode løsninger på vei

Under Oslo Life Science konferansen ble bredden av de perspektivene våre forskere jobber med løftet fram:

Hvordan kan vi begrense klimaendringene og dermed forebygge smitte mellom dyr og mennesker og spredning av mikroorganismer?

Hvordan kan vi finne nye kilder til fôr i et stadig tørrere klima? Hvordan utvikler vi kornsorter som tåler det nye klimaet? Hvordan kan uutnyttet restråstoff foredles og brukes til mat til dyr eller mennesker?

Hvordan skal vi mette de ti milliarder menneskene vi antageligvis er på planeten i 2050?

Og hva gjør vi når antibiotikaen svikter, hvordan kan vi forebygge at den svikter?

For universitetene er samarbeid og én-helse-perspektivet den eneste veien når vi skal forske fram løsningene på disse spørsmålene. Men det holder ikke at forskningen er tverrfaglig. Også politikken og forvaltningen må bli mindre sektororientert dersom de nye løsningene skal kunne settes ut i livet. Beslutningstagere og må også handle ut fra et så bredt perspektiv som mulig.

Forvaltning uten grenser

NORM og NORM – VET, programmer som overvåker forbruk av antibiotika og resistens innenfor humanmedisin og veterinærmedisin, er gode eksempler på hvordan en komplisert utfordring kan møtes på tvers av sektorer i forvaltningen. Dessuten er nasjonal strategi mot antibiotikaresistens utarbeidet av fire departementer i fellesskap. Denne typen samarbeid er nøkkelen om vi skal klare å endre verden. Derfor kan det ikke bli for mye av det. Dessuten er det viktig at vi har en innretning på forskningsfinansieringen som legger godt til rette for tverrfaglig samarbeid.

Så til spørsmålet om «verden går til helvete?». Vi er stolte over det arbeidet vi gjør sammen med UiO for at vi skal kunne svare et tydelig nei på det spørsmålet. De store byggsatsingene vil gi oss kjempekrefter til felles innsats for fremtiden.

The post «Går verden til helvete?» appeared first on Mari Sundli Tveit.

I dag tjener forlag som Elsevier, Springer, Wiley og Taylor & Francis, veldig mye på at institusjoner betaler for dyre abonnementer på forskningstidsskriftene deres. Forlagene tar seg svært mye bedre betalt enn de reelle kostnadene for kvalitetssikring og publisering, og har en avkastning som er nesten uten sidestykke. Samtidig har ikke offentligheten tilgang til forskningsresultatene.

Full åpen publisering må til hvis vi skal få til en reell kunnskapsbasert samfunnsutvikling og mer åpenhet, transparens og tillit til forskningen. Dette har det vært bred enighet om i flere år. Sammen med Europakommisjonen, Bill & Melinda Gates Fund og forskningsfinansiører over hele Europa, har Norges Forskningsråd og hittil 13 andre nasjonale forskningsråd laget en koalisjon for åpen tilgang til forskning. Koalisjonen har fremmet Plan S, som krever at all forskning finansiert av disse kildene skal publiseres åpent innen 1.1. 2020. Dette er en svært tydelig forhandlingsposisjon, der målet er at forlagene skal endre forretningsmodell. Nylig ble det også klart at Kina støtter Plan S. Landet er en svært tung aktør med enormt forskningsvolum. Det har stor kraft at de støtter Plan S, og det virker usannsynlig at forlagene nå ikke skal bøye av.

Det er ikke bare villet politikk som er grunnen til at de tradisjonelle forskningstidsskriftenes forretningsmodell står for fall. Megatrender som allerede har hatt store effekter på mange samfunnsområder, påvirker også forskningen og forskningsformidlingen. Slik sosiale medier og smarttelefoner har endret mediebransjen, slik nye betalingsløsninger har påvirket finansbransjen, er digitalisering, innovasjon, ny teknologi og nye samarbeidsmåter endre vitenskapelig publisering.

Utviklingen påvirker forskningen, hvordan vi samhandler – og ikke minst hvordan forskningen gjøres tilgjengelig. Forskernes behov for umiddelbar tilgang til allerede eksisterende forskningsresultater, data og vitenskapelige publikasjoner er stadig økende, noe som ligger til grunn for den bredt anlagte innsatsen for åpen vitenskap gjennom mange år, for eksempler fra store organisasjoner som European University Assiciation. Trenden er mer samarbeid over disiplinære og geografiske grenser, friere flyt av informasjon og ideer – og ikke minst: mer komplekse problemer å løse. Stadig raskere utvikling, stadig økende kompleksitet, stadig større og skiftende internasjonale konsortier. Alt dette fordrer informasjonsflyt og tilgjengelighet. Forskningskvaliteten skal sikres samtidig som forskningen gjøres offentlig tilgjengelig. Alt dette taler for å beholde kvalitetssikringssystemene, men endre tilgangen. Forlagene må åpne opp.

Plan S har en stor utfordring: Det kan bli svært krevende å realisere den innen fristen. Derfor har mange forskere vært bekymret denne høsten, og debatten har vært bred og engasjert med til dels sterke fronter.

Jeg tror derfor mange trakk et lettelsens sukk 27. november da den internasjonale arbeidsgruppa bak Plan S lanserte en veileder for hvordan åpen tilgang skal innføres innen 1. januar 2020. Veilederen peker på tre publiseringsformer som alle vil føre til at målet om at offentlig støttede forskningsartikler blir gratis og tilgjengelig for alle idet de publiseres: Artiklene kan publiseres i åpne tidsskrifter eller på åpne plattformer, de kan arkiveres i et åpent vitenarkiv eller i en overgangsperiode publiseres i tidsskrifter som har forpliktet seg til å gi åpen tilgang innen en bestemt frist.

I ukene etter at veilederen ble offentliggjort, har Forskningsrådet arrangert åpne debattmøter i de største norske byene. Her har ulike syn kommet fram, både kritikere og tilhengere, blant annet førsteamanuensis Alexander Refsum Jensenius ved UiO, og medlem av EUAs ekspertgruppe for åpen forskning, som mener Plan S ikke går langt nok.

UHR hadde også temaet oppe på sin konferanse nylig. Ikke minst legger Forskningsrådet opp til en bred høringsrunde, slik et bredt opprop av akademikere gikk ut og krevde i november. I denne runden må mange spørsmål må belyses. Her er noen av de viktigste:

Hvordan sikre kvalitet?

Vi må aldri fire på kvalitetssikringen. Vi har allerede gode systemer, både nasjonale og internasjonale, som skal sikre kvalitet, redelighet og høy etisk standard i akademia. Forskningsetikkloven bidrar til at forskning, både i offentlig og privat regi, skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Dersom forlagene åpner opp vil vi kunne beholde de eksisterende kanalene og deres velprøvde kvalitetssikringssystemer. Men hva om de ikke snur? Hvordan vil regjeringen og Forskningsrådet sørge for at vi kan bygge videre på disse systemene i andre kanaler i omleggingen til åpen tilgang? Kvalitetssikringen av eventuelle nye kanaler må skje etter de høye standardene vi allerede følger og etableringen av nye kanaler må ikke kunne anklages for å være politisk styrt. Hvordan skal vi sikre dette?

Hvordan motvirke røverforskning?

I høst publiserte Aftenposten en reportasje om såkalt røverforskning. Det er dypt alvorlig og ødeleggende for samfunnets tillit til forskningen at useriøse publiseringskanaler forleder forskerne til å publisere uten kvalitetssikring. Dette er virkelig ikke det vi trenger i en tid preget av «falske nyheter» og manglende tillit til forskningen.

Mange mener at betaling for publisering har skapt fenomenet. God kvalitetssikring er ikke direkte knyttet til publiseringsform. Dette er likevel en av sidene ved åpen tilgang vi må arbeide enda bedre med om vi skal lykkes.

Hvem skal betale?

På sikt vil åpen publisering bli billigere enn dagens system. Forlagene vil ikke lenger kunne ta seg klekkelig betalt for abonnementer, men må heller ta betalt for kvalitetssikring og publisering. Disse avgiftene må standardiseres og ha et tak, slik at kostnadene ikke fortsetter å stige. En rekke beregninger viser at publisering og tilgang til artikler vil bli langt billigere samlet sett etter overgangen til åpen tilgang, men i en overgangsfase vil utgiftene til publisering kunne øke og forskyves. Det som må være helt klart, er at dette ikke skal avkorte finansieringen av forskning eller ramme utilsiktet. Hvordan tenker regjeringen og Forskningsrådet at omleggingen skal finansieres i overgangsfasen?

Hvordan trygge unge forskere?

I overgangen må vi ha særlig omtanke for unge forskere. Framover vil de konkurrere mot erfarne forskere som har merittert seg i det gamle systemet gjennom en hel karriere. Hvordan skal vi sørge for de unge forskernes muligheter til å bygge en karriere? DORA-erklæringen, som en rekke universiteter har sluttet seg til gir allerede en del av svaret, i det det er forskningsbidragenes faktiske kvalitet og impact som skal vurderes, ikke den type proxy som i dag er utbredt, for eksempel tidsskriftenes impact factor.

Mer kunnskap

Fri tilgang til informasjon er helsefremmende for et demokrati. Kunnskap forringes ikke av å deles, tvert om. Dersom alle får like muligheter til å tilegne seg den, blir vi klokere som samfunn. At mesteparten av forskningen i Norge er offentlig finansiert, er dessuten i seg selv et argument for åpen tilgang. Jeg mener åpen tilgang vil føre til at forskningen styrker sin posisjon som samfunnets hovedleverandør av kunnskapsgrunnlag. Avklaringene må komme raskt så prosessen framover blir så god som mulig. Dessuten er det viktig at alle aktører i sektoren, særlig forskerne, bidrar gjennom å få både bekymringer og forslag til løsninger på bordet.

The post Forlagene må åpne opp for den kunnskapsbaserte framtida appeared first on Mari Sundli Tveit.

For to uker siden kom FNs nye klimarapport. Tallenes tale har aldri vært klarere. Situasjonen er alarmerende. Jorda er allerede blitt én grad varmere, havene stiger, vi får mer ekstremvær.

Situasjonen er kritisk, og vi har veldig dårlig tid. Skal vi klare å stanse utviklingen, må verden bli karbonnøytral innen 2050. FNs klimapanel beskriver innsatsen som må til som «overmenneskelig».

Men klimaet er bare ett av feltene hvor utfordringene er enorme. Vi står over mange andre store, globale utfordringer som påvirkes negativt av klimaet, Vi skal mette 10 milliarder mennesker innen 2050 og forsyne alle med miljøvennlig, fornybar energi. Mange mennesker mangler rent vann. Det blir mindre fisk i havene. Det oppstår flere døde soner i havet, og det er fylt av plast. Skogene våre krymper. Biodiversiteten likeså. Her om dagen kom det for eksempel alarmerende tall for insektdød i regnskogen.

Det er vel flere enn meg som får frysninger på ryggen av situasjonen. Og det haster veldig å gjøre noe.

Derfor er det positivt at vi for noen år siden fikk vedtatt bærekraftsmålene – forpliktende, internasjonale mål. De 17 målene og 169 delmålene er vår felles agenda fram mot 2030. Det at vi har de målene på plass, gir håp. De forteller oss hvor og hvordan vi skal jobbe. Og de forteller oss at alle sammen må være med, for alt henger sammen med alt: Fattigdom, helse, matsikkerhet, klima: Alt.

Universitetene og akademia spiller en nøkkelrolle på veien videre. Vi skal bidra med kunnskapsgrunnlaget for å løse utfordringene. For vi vet ikke alt vi trenger å vite for å komme med de nye løsningene.

Derfor har NMBU valgt å ha bærekraftsmålene som den høye himmelen i vår nye strategi, som ble vedtatt før sommeren. For når du har muligheten til å utgjøre en forskjell når tilstanden er så kritisk for kloden, så har du et stort ansvar. Jeg mener vi har en plikt til å ta det ansvaret, gripe den muligheten og bidra til å skape en bærekraftig framtid.

Jeg mener at vi på NMBU et spesielt ansvar og en spesielt god mulighet til å bidra. Vi har en unik faglig kombinasjon som gjør oss spesielt rustet til å gå på disse store, komplekse utfordringene. Vi har alt fra biovitenskapene til teknologi, realfag, økonomi, internasjonale miljø- og utviklingsstudier, landskapsplanlegging, veterinærfag for å nevne noen. Alle de elementene som sammen skal skape disse nye løsningene.

Vår faglige kombinasjon er rett og slett skreddersydd for bærekraftsmålene. Og vi tror vi kan bidra til å nå dem. Derfor er vår misjon en bærekraftig framtid.

Dette har også å gjøre med måten vi er vant til å jobbe ved NMBU. Alle disse utrolig komplekse problemstillingene vi skal løse er såkalte «wicked problems». De har ingen kjapp løsning, og de kan ikke løses innenfor ett enkelt fagområde. Skal mang greie å løse denne store oppgaven, må man gå på fra flere vinkler samtidig og i tverrfaglige team. På NMBU har vi vært vant til å jobbe tverrfaglig siden starten i 1859. Vi har med andre ord lange tradisjoner for å jobbe på tvers for å finne konkrete løsninger. Det gjør oss spesielt godt rustet til å bidra til en bærekraftig framtid.

Vi er også gode på å kombinere forskning, utdanning og innovasjon. Det blir bare enda viktigere framover. Vi må ta studentene med når vi skal jobbe med innovasjon, for studentene tenker nytt. De sitter ikke inni avgrensede bokser, som man gjerne havner i når man har vært lenge et sted. Det var da vi inviterte studentene inn på innovasjonsplattformene at det begynte å ta av på innovasjonsarbeidet ved NMBU. Initiativer som Eik ideverksted, har bidratt sterkt til å få innovasjonskulturen ved NMBU til å blomstre og skapt nyskapende strukturer ved NMBU. Å ta studentene med på innovasjonsarbeidet er med andre ord et viktig element for å lykkes med de store oppdraget.

Ved NMBU er vi også vant til å samarbeide med verden utenfor oss. Det er mange som sier at universitetene er så lukka og at de derfor ikke tør å ta kontakt. Det gjelder sikkert oss også til en viss grad. Derfor må vi åpne enda mer opp. Men samtidig har vi lang tradisjon for å jobbe med ulike deler av næringslivet. Det er en stor styrke i det videre arbeidet. For utfordringene krever innsats og samarbeid fra alle.

Å skape framtidas kompetanse, uansett hvilket fag det er snakk om, handler også om å kunne samarbeide, tenke utenfor boksen, være uredd og finne nye løsninger. Hele tiden mens vi har den høyere himmelen klart for oss. Det å utvikle det bærekraftige tankesettet må derfor gjennomsyre våre utdanninger enda mer enn i dag. Dette er nedfelt i strategien vår, og det gleder jeg meg til å jobbe videre med.

Viktig er det også at vi er et internasjonalt universitet. For globale utfordringer løses ikke alene. De løses over landegrenser. Der er NMBU i en særstilling. Vi samarbeider med land i alle verdensdeler. Vi har studenter fra over 70 land. 1 av 5 av NMBUs studenter er internasjonale. Det gjør noe med oss, og det gjør noe med Ås. Her møtes hele verden. Dette er et viktig perspektiv for oss, og det er jeg veldig stolt av. I tillegg må dere studenter også reise ut. Det er viktig at dere kommer dere ut og får impulser utenfra, enten det er via utveksling eller på en annen måte.

For å redde den ene planeten vi har, må vi gå foran både faglig og som virksomhet. Vi er bærekraftsuniversitetet. Derfor vil jeg at hver og en av dere sier fra dersom dere tenker at vi burde gjøre noe annerledes eller dersom dere ser en spennende mulighet. Si fra, så skal vi får det til å skje.

Jeg har urokkelig tro på dere studenters generasjon. Dere blir jo omtalt som Generasjon Å, den siste bokstaven i alfabetet, den siste generasjonen som har en reell mulighet til å løse problemene som menneskeheten står overfor og ikke bare drive med oppryddingsarbeid. Derfor er det så viktig at dere tror på dere selv og går ut med engasjementet deres. Og derfor er det mitt og min generasjons ansvar å ruste dere til oppgaven. Vi må gjøre dette sammen.

Utfordringene vi skal løse er gigantiske og kan føles overveldende. Derfor må vi tenke alle kan bidra, at hver innsats teller og at også de små skrittene er viktige. Alle kan bidra med noe hele tiden. Og vi må beholde troen på at vi skal få til dette sammen. For bærekraftsmålene angår alle.

Jeg håper å kunne se tilbake på tiden min som rektor ved NMBU og si «Vi gjorde det vi kunne». Hvis jeg skal kunne si det, må vi gjøre dette sammen. Jeg ønsker oss alle lykke til med det gode arbeidet.

The post Vi må ta ansvar for en bærekraftig fremtid! appeared first on Mari Sundli Tveit.

I forrige uke feiret vi Verdensdagen for psykisk helse. Over hele landet vaiet bannere med det viktige budskapet om at «Alle har en psykisk helse». Og akkurat som med helsa vår for øvrig, går det opp og ned, man kan være i mer eller mindre god eller dårlig form i perioder, det er ikke enten eller. Alle har en psykisk helse, alltid, ikke bare når man har det vanskelig. Påminnelsen er viktig, og det er et paradoks at vi i et samfunn som er så opptatt av helse – hvor alle snakker om den fysiske helsa, er det alt for få som snakker om sin egen psykiske helse.

Alle bærer på noe. Alle har noe de sliter med. Alle har både lys og mørke, og de aller fleste av oss trenger å øve oss på å åpne opp om det. Vi må la andre se oss, og vi må se andre. Livet er fantastisk, men det er også ofte utrolig vanskelig. Slik er også livet som student, en periode som for mange er preget av store overganger og stort press, der man blir ekstra sårbar.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) har nylig være gjennomført, og resultatene viser en nedslående utvikling. Siden forrige gang undersøkelsen ble gjennomført, er det enda flere studenter som opplever ensomhet, som har alvorlige psykiske plager, som har opplevd mobbing og trakassering, som har eksamensangst eller som på andre måter sliter. Dette er en veldig alvorlig situasjon, og et stort samfunnsproblem. Utdanningsinstitusjonene må gjøre sitt beste for å hjelpe og støtte studentene i den viktige perioden de er hos oss.

Også på NMBU er det alvorlige funn i SHoT, og vi er veldig opptatt av at alle gode krefter nå må gå sammen for å bedre situasjonen. På fredag hadde vi en åpen workshop for ansatte og studenter, for å finne frem til konkrete tiltak. Det var stort oppmøte, med mange studenter, ansatte og ledelsen fra NMBU, Studenttinget, Studentsamfunnet, Studentsamskipnaden og Ås kommune. Vi fikk frem massevis av gode tiltak, gruppert på ansvarsområdene til de ulike aktørene som var tilstede. Dette er veldig nyttig i det videre arbeidet, og jeg ønsker å rette en stor takk til alle som bidro! Takk også til alle studenter som svarte på SHoT-undersøkelsen, og lot oss få grunnlag for å forstå hvordan dere har det!

På NMBU har vi også mange internasjonale studenter, og vi mener det er et problem at de ikke er omfattet av SHoT-undersøkelsen. Vi kommer derfor til å gjennomføre en egen undersøkelse for de internasjonale studentene nå i november. Det er Læringsmiljøutvalget ved NMBU som følger opp det videre arbeidet med tiltak på NMBU. Vi kommer til å arbeide bredt, konkret, og i samarbeid med de andre aktørene som var tilstede på workshopen. Vi møtes også jevnlig til toppmøter, der oppfølging av SHoT vil bli et hyppig tema. I desember starter også vårt nye studentombud, Martin Gautestad Jakobsen, på NMBU. Jeg håper og tror at vi i fellesskap skal få en bedring av studentenes helse og trivsel.

Leder av Studenttingets arbeidsutvalg, Tord Hauge, holdt innlegg på SHoT-workshop.

Vi fikk inn mange konkrete forslag til tiltak på fredagens SHoT-workshop.

The post La andre se deg! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Som rektor er en av mine desiderte favorittoppgaver å ta imot nye studenter. Jeg blir like stolt, ydmyk og glad hvert år over å ta imot dem som har valgt NMBU som stedet de skal tilbringe denne viktige perioden i livet sitt.

Foran deg ligger en oppdagelsesreise hvor du vil få ny kunnskap og nye perspektiver. NMBU kommer til å sette preg på deg, både faglig og personlig.

Også menneskene du vil møte de neste årene, kommer til å forme deg: Professorene og veilederne du skal samarbeide med, folkene i administrasjonen som skal gjøre sitt beste for at du skal finne deg til rette og ikke minst alle medstudentene og vennene du vil få her i NMBUs mange fantastiske fellesskap.

Samtidig kommer du til å sette ditt preg på NMBU. Fagene, miljøet, og menneskene vil også bli formet av dine tanker, dine spørsmål og din stemme.

Ved NMBU legger vi stor vekt på fellesskap, og det gjør vi på flere måter.

For det første gjennom vår overordnede satsing, som er å gjøre en felles innsats for en bærekraftig framtid. Vi har en kombinasjon av fag som gjør oss skreddersydd til å løse FNs bærekraftsmål. Du vil få muligheten til å delta i denne satsingen. Det betyr blant annet at vi ikke bare ønsker å gi deg en utdanning av høy kvalitet. Vi ønsker også at våre kandidater skal være reflekterte og kompetente samfunnsdeltagere og at de skal kunne bidra til verdens utvikling med et bærekraftig tankesett.

Det er med god grunn at samfunnet investerer 8-9 milliarder kroner her på Campus Ås. Vår forskning og utdanning vil bidra til å sikre livsgrunnlaget for kommende generasjoner. Vi skal utvikle kunnskap som gjør oss mennesker i stand til å ta kloke valg på vegne av fellesskapet. Alle forventer at vi skal utgjøre en forskjell. Og det gjør vi. Jeg er glad for at dere har valgt å bidra i dette viktige arbeidet.

For det andre betyr fellesskap for oss også at vi er internasjonale. NMBU er Norges mest internasjonale universitet. Her møtes studenter og ansatte fra over hundre land. Vi har lange og sterke tradisjoner for vitenskapelig samarbeid med universiteter over hele verden. Vi er veldig stolte av vår internasjonale profil. Og jeg tror ikke minst at dette er noe som er med på å kvalifisere oss til å løse verdens store utfordringer.

I et internasjonalt miljø blir vi eksponert for et mangfold av synspunkter og erfaringer. Det gjør oss i stand til å tenke nye tanker. Det utvider horisontene våre, både på det personlige plan og som organisasjon.

For det tredje betyr fellesskap også at vi tar vare på hverandre her ved NMBU. I løpet av årene dine her ved NMBU og i ÅS, vil du møte spennende tradisjoner og oppleve å bli del av vårt sagnomsuste studentmiljø, både på Ås og på Adamstuen.

Vi er opptatt av at dette studentlivet skal blomstre, med sitt mangfold, sine tradisjoner og kulturer. Jeg vil sterkt oppfordre deg til å ta del i det. Ha det moro. Inviter nye mennesker inn i livet ditt. Åpne opp for nye erfaringer. Og ikke minst: vær en venn.

I vår ble studentenes helse- og trivselsundersøkelse gjennomført. Ferske tall viser at nær hver tredje student sliter med ensomhet og isolasjonsfølelse. Dette er alvorlige og uakseptable tall, og det er alvorlig og vondt for dem det gjelder. Ved NMBU har vi en nullvisjon. Ingen skal måtte oppleve å være alene.

Det er avgjørende for studiemiljøet og for din egen helse og trivsel at du og dine medstudenter, og også vi NMBU-ansatte, ser hverandre, respekterer hverandre og tar vare på hverandre. Hver enkelt kan bidra til et godt miljø ved å invitere hverandre inn. Som ny student vil jeg oppfordre deg til å oppsøke fellesskap, som idrettslag eller studentforeninger. Og som ansatte må vi også sørge for å skape inkluderende miljøer og bruke aktiverende undervisningsformer som får alle med.

Kjære NMBU-borger: takk for at du velger fellesskapet. Lykke til med studietiden. Jeg gleder meg til alt vi skal få til sammen.

The post Velkommen som borger av NMBU! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Finans Norge overrakte så det nye Veikartet for grønn konkurransekraft i finansnæringen til klima- og miljøminister Ola Elvestuen og statssekretær i Finansdepartementet Geir Olsen. Dette er planen for hvordan finansnæringen skal bli bærekraftig, også fra et klimaperspektiv.

Som rektor ved landets bærekraftsuniversitet er jeg begeistret for at Finans Norge ønsker å utvikle finansnæringen så tydelig i bærekraftig retning og at de har ledet arbeidet med et svært viktig veikart for grønn konkurransekraft.

Dette veikartet er viktig. For det første fordi det staker ut en nødvendig kurs for en sektor som har en avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen. For det andre fordi det representerer nye muligheter for bærekraftig vekst og verdiskaping, nasjonalt og globalt. Faktisk ble det pekt på i dag at verdien av forretningsmulighetene er tre ganger større enn investeringsbehovet når det gjelder å nå bærekraftsmålene.

Det er oppløftende at en samlet sektor har samarbeidet om veikartet. Omfattende samarbeid vil også være nødvendig for gjennomføringen av denne omstillingen. Mitt innlegg i dag handlet nettopp om samarbeid mellom sektorene og ikke minst om akademias bidrag til kompetansen som skal til for å gjøre finansnæringen bærekraftig.

Og nettopp dette pekes det på i veikartet: Det er viktig å styrke klimakompetansen i finanssektoren. De som jobber i finans må forstå bærekraft. De må forstå de ulike dimensjonene av bærekraft og hva ansvarlige og bærekraftige investeringer innebærer av begrensninger, men også muligheter. De må kunne prise inn klima- og miljørisiko, slik de alltid har priset inn annen risiko. Blant annet. Kompetansebehovet er stort, og akademia må ta sitt ansvar.

Et forslag i Veikartet er å etablere et samarbeid for å bygge opp norsk forskning og fagekspertise innenfor bærekraftig kapitalforvaltning og grønn finans. Det mener jeg er en svært god ide. Videre foreslås det å adressere klimarisiko spesifikt i utdanninger som er relevante for finanssektoren. Dette mener jeg er en minst like god idé, fordi man da starter i helt riktig ende i kunnskapskjeden.

I denne sammenhengen må jeg få lov til å reklamere litt for Handelshøyskolen ved NMBU. Vi har trolig nemlig landets mest bærekraftige økonomiutdanning. Og NMBU Handelshøyskolen vil i tiden som kommer øke fokuset sitt på bærekraft mer og mer. Finansnæringen kan dermed glede seg over å kunne rekruttere kandidater med kompetansen som skal til for fremtiden.

Vi har som mål at alle våre studenter, uavhengig av fag, skal utvikle et bærekraftig tankesett. Våre kandidater skal kunne bevare, forsvare og utvikle bærekraftsperspektivet både i arbeids- og næringsliv og i samfunnsdebatten.

Det betyr for eksempel å se at enkeltpersoner ikke kan løse fremtidens komplekse utfordringer. Gjennom tverrfaglighet og samarbeid utveksles perspektiver og ideer, og flere typer kompetanse utfyller hverandre. Derfor er noe av det viktigste vi kan lære våre studenter nettopp samarbeid, tverrfaglighet og nyskaping. Og derfor er utdanning, forskning og innovasjon tett integrert ved NMBU gjennom god kontakt mellom forskere og studenter og stadig mer kontakt med nærings- og arbeidsliv.

På dagens konferanse var man skjønt enige om at det er på tide å få til et bærekraftig taktskifte i fellesskap og at bærekraftsmålene er et usedvanlig godt rammeverk for å utvikle fremtidens finansnæring.

Eller som konserndirektør for kapitalforvaltning i Storebrand, Jan Erik Saugestad, sa på bærekraftkonferansen i dag: Gordon Gekko tilhørte 80-tallet. Det er på tide å gå «Fra greed til green».

Vi ved NMBU er klare til å ta vår del av ansvaret!

The post Fra greed til green – Finanssektoren skal bli bærekraftig! appeared first on Mari Sundli Tveit.

Jeg deltok i den norske delegasjonen sammen med statsråd for forskning og høyere utdanning, Iselin Nybø. Norges hovedbudskap i forhandlingene var nettopp autonomi og akademisk frihet, og Nybø holdt et kraftfullt og direkte innlegg under plenumsdebatten om dette. Det er gode grunner til å heise fanen og gå på barrikadene.

Forskning og utdanning er felt som er internasjonale i sin natur. Og behovet for internasjonalt samarbeid her har kanskje aldri vært større. Men selv om mange land har samme mål med samarbeidet, kan ulike verdigrunnlag gi oss utfordringer på flere nivåer. Noen av disse verdiforskjellene har satt forskningens frihet under press i en globalisert akademisk verden.

I Norge ser mange på denne friheten som en selvfølge. For mange akademikere og studenter i verden er en hverdag med akademisk frihet en fjern drøm.

Ungarn: Ny lovgivning presser universitetet Central European University så hardt at de kan være nødt til å stenge. Universitetet har vært utsatt for en rekke angrep fra myndighetene det siste året, og nylig ble over 200 akademikere hengt ut i det regjeringsvennlige ungarske magasinet Figyelo. European University Association (EUA) fordømmer angrepet på ungarske akademikeres frihet på det sterkeste.

Tyrkia: Etter kuppforsøket i 2016 har myndighetene tatt full kontroll over universitetene i en prosess der mange akademikere og administrativt ansatte ved universiteter har blitt fengslet og tusenvis har blitt oppsagt. Forskere utenlands har blitt tvunget til å reise hjem, og reiser for akademikere har blitt begrenset. Også disse handlingene har EUA fordømt gjentatte ganger.

Kina: Myndighetene strammer grepet om utviklingen i landet og har også full kontroll over all forskning og utdanning. Universitetenes ledelse er tett knyttet til kommunistpartiet. Akademisk frihet ligger ikke til grunn for den tunge satsingen på forskning, utdanning og innovasjon, og innenfor en rekke områder er det fare for sensur og selvsensur.

I land som Colombia, Bolivia og Zimbabwe kjemper studenter og akademikere en hard kamp for retten til høyere utdanning og akademisk frihet. I 2017 ble det ifølge SAIH registrert 257 angrep i 35 land mot forskere, studenter, ansatte og utdanningsinstitusjoner. Angrepene inkluderer bl.a. dødsfall, vold, forsvinninger, urettmessige arrestasjoner og tap av stillinger.

Dette er et knippe svært forskjellige land med svært forskjellige utfordringer. Men de har en ting til felles: Akademikerne deres holdes i tømmer.

Lista kunne vært enda lengre. I alle verdensdeler finnes eksempler på at forskningsinstitusjonenes autonomi og forskernes akademiske frihet er under press. Dette har store og alvorlige konsekvenser, både på et individuelt nivå og på nasjonalt og globalt nivå.

For det første: Er ikke forskningen fri og uavhengig, kan du heller ikke stole på resultatene. Forskningens legitimitet fordrer frihet til å tenke kritisk og til selv å velge sine spørsmål og metoder, og ikke minst rett og plikt til å formidle resultater. Derfor er den akademiske friheten forsknings- og utdanningsinstitusjonenes viktigste verdi.

For det andre fører manglende autonomi og frihet til at forskerne og institusjonene hemmes i arbeidet med å komme fram til resultater og finne fram til ny, viktig kunnskap som kan gjøre verden til et bedre sted.

Som vi ser i eksemplene, er det er grunn til å bekymre seg for krenking av den akademiske friheten og universitetenes autonomi også i land som ligger innenfor det europeiske utdanningsområdet (EHEA). Vi ser det i land som vi er vant til å se på som demokratier, med lik forståelse av forskningens frihet og akademias rolle som oss. Det er derfor svært viktig at disse overtrampene får stor oppmerksomhet i offentligheten, som på møtet i Paris, og vi trenger å heve fanen for den akademiske friheten.

Vi ser det i Tyrkia, og vi ser det i Ungarn. Men eksemplene er ikke unike. Når regimer strammer grepet, når de dreier mot ekstreme politiske fløyer og når sannheten skal reguleres, er universitetene de første som tøyles. I mange land opplever akademikere og studenter trusler og angrep. Vi må fortsette og styrke vår innsats i ordninger som Scholars at Risk og Students at Risk.

Derfor støtter NMBU SAIHs kampanje «Let me do it». SAIH er Norges største solidaritetsorganisasjon for studenter og akademikere, og ønsker gjennom kampanjen å rette oppmerksomhet mot overgrep mot akademisk frihet i en rekke land. Det er mulig for NMBUs ansatte å støtte SAIHs arbeid for akademisk frihet gjennom lønnstrekk hver måned.

Akademisk frihet ikke noe vi har så lenge den står på papiret. Det er noe vi velger hver dag. Vi må forstå hva det innebærer, og hvordan den akademiske friheten kommer under ulike former for press. Når vi beveger forskningsfronten må vi alle være bevisste på hvordan den friheten ser ut, og ikke tolerere verken sensur eller selvsensur. Så må vi gjøre det vi kan for å verne den akademiske friheten her hjemme, for våre kolleger i land som Ungarn, Tyrkia og i vårt samarbeid med kolleger i land som Zimbabwe, Colombia, Bolivia og Kina. Uten det er det langsiktige arbeidet for et felles beste umulig.

Eller for å si det med leder i SAIH, Beathe Øgård: «Overgrep rettet mot akademisk frihet er ikke bare et angrep mot enkeltpersoner, det er et angrep mot hele samfunnet. Forskning og ny kunnskap er avgjørende for å sikre utviklingen av rettferdige og demokratiske samfunn».

The post På barrikadene for akademisk frihet appeared first on Mari Sundli Tveit.