I forrige uke var alle de europeiske ministrene for forskning og høyere utdanning samlet i Paris. Der signerte de en avtale om videre samarbeid om høyere utdanning innen det europeiske høyere utdanningsområdet, European Higher Education Area (EHEA). Avtalen er et viktig skritt videre i den såkalte Bologna-prosessen, som handler om å åpne grensene innen Europa og gjøre det lettere for europeiske studenter å studere og arbeide i utlandet. Avtalen inneholder mye bra, både satsing på pedagogisk utviklingsarbeid og merittering, kobling mellom utdanning, forskning og innovasjon, digitalisering, livslang læring, tverrfaglighet, bærekraftsmål og studentinnflytelse. Men kanskje aller viktigst for oss er de klare meldingene om akademisk frihet og autonomi som grunnleggende forutsetninger. Uten akademisk frihet kan du ikke lenger stole på forskningen. Dette er langt fra en selvfølge i mange land, selv innenfor Europa.
Jeg deltok i den norske delegasjonen sammen med statsråd for forskning og høyere utdanning, Iselin Nybø. Norges hovedbudskap i forhandlingene var nettopp autonomi og akademisk frihet, og Nybø holdt et kraftfullt og direkte innlegg under plenumsdebatten om dette. Det er gode grunner til å heise fanen og gå på barrikadene.
Forskning og utdanning er felt som er internasjonale i sin natur. Og behovet for internasjonalt samarbeid her har kanskje aldri vært større. Men selv om mange land har samme mål med samarbeidet, kan ulike verdigrunnlag gi oss utfordringer på flere nivåer. Noen av disse verdiforskjellene har satt forskningens frihet under press i en globalisert akademisk verden.
I Norge ser mange på denne friheten som en selvfølge. For mange akademikere og studenter i verden er en hverdag med akademisk frihet en fjern drøm.
Ungarn: Ny lovgivning presser universitetet Central European University så hardt at de kan være nødt til å stenge. Universitetet har vært utsatt for en rekke angrep fra myndighetene det siste året, og nylig ble over 200 akademikere hengt ut i det regjeringsvennlige ungarske magasinet Figyelo. European University Association (EUA) fordømmer angrepet på ungarske akademikeres frihet på det sterkeste.
Tyrkia: Etter kuppforsøket i 2016 har myndighetene tatt full kontroll over universitetene i en prosess der mange akademikere og administrativt ansatte ved universiteter har blitt fengslet og tusenvis har blitt oppsagt. Forskere utenlands har blitt tvunget til å reise hjem, og reiser for akademikere har blitt begrenset. Også disse handlingene har EUA fordømt gjentatte ganger.
Kina: Myndighetene strammer grepet om utviklingen i landet og har også full kontroll over all forskning og utdanning. Universitetenes ledelse er tett knyttet til kommunistpartiet. Akademisk frihet ligger ikke til grunn for den tunge satsingen på forskning, utdanning og innovasjon, og innenfor en rekke områder er det fare for sensur og selvsensur.
I land som Colombia, Bolivia og Zimbabwe kjemper studenter og akademikere en hard kamp for retten til høyere utdanning og akademisk frihet. I 2017 ble det ifølge SAIH registrert 257 angrep i 35 land mot forskere, studenter, ansatte og utdanningsinstitusjoner. Angrepene inkluderer bl.a. dødsfall, vold, forsvinninger, urettmessige arrestasjoner og tap av stillinger.
Dette er et knippe svært forskjellige land med svært forskjellige utfordringer. Men de har en ting til felles: Akademikerne deres holdes i tømmer.
Lista kunne vært enda lengre. I alle verdensdeler finnes eksempler på at forskningsinstitusjonenes autonomi og forskernes akademiske frihet er under press. Dette har store og alvorlige konsekvenser, både på et individuelt nivå og på nasjonalt og globalt nivå.
For det første: Er ikke forskningen fri og uavhengig, kan du heller ikke stole på resultatene. Forskningens legitimitet fordrer frihet til å tenke kritisk og til selv å velge sine spørsmål og metoder, og ikke minst rett og plikt til å formidle resultater. Derfor er den akademiske friheten forsknings- og utdanningsinstitusjonenes viktigste verdi.
For det andre fører manglende autonomi og frihet til at forskerne og institusjonene hemmes i arbeidet med å komme fram til resultater og finne fram til ny, viktig kunnskap som kan gjøre verden til et bedre sted.
Som vi ser i eksemplene, er det er grunn til å bekymre seg for krenking av den akademiske friheten og universitetenes autonomi også i land som ligger innenfor det europeiske utdanningsområdet (EHEA). Vi ser det i land som vi er vant til å se på som demokratier, med lik forståelse av forskningens frihet og akademias rolle som oss. Det er derfor svært viktig at disse overtrampene får stor oppmerksomhet i offentligheten, som på møtet i Paris, og vi trenger å heve fanen for den akademiske friheten.
Vi ser det i Tyrkia, og vi ser det i Ungarn. Men eksemplene er ikke unike. Når regimer strammer grepet, når de dreier mot ekstreme politiske fløyer og når sannheten skal reguleres, er universitetene de første som tøyles. I mange land opplever akademikere og studenter trusler og angrep. Vi må fortsette og styrke vår innsats i ordninger som Scholars at Risk og Students at Risk.
Derfor støtter NMBU SAIHs kampanje «Let me do it». SAIH er Norges største solidaritetsorganisasjon for studenter og akademikere, og ønsker gjennom kampanjen å rette oppmerksomhet mot overgrep mot akademisk frihet i en rekke land. Det er mulig for NMBUs ansatte å støtte SAIHs arbeid for akademisk frihet gjennom lønnstrekk hver måned.
Akademisk frihet ikke noe vi har så lenge den står på papiret. Det er noe vi velger hver dag. Vi må forstå hva det innebærer, og hvordan den akademiske friheten kommer under ulike former for press. Når vi beveger forskningsfronten må vi alle være bevisste på hvordan den friheten ser ut, og ikke tolerere verken sensur eller selvsensur. Så må vi gjøre det vi kan for å verne den akademiske friheten her hjemme, for våre kolleger i land som Ungarn, Tyrkia og i vårt samarbeid med kolleger i land som Zimbabwe, Colombia, Bolivia og Kina. Uten det er det langsiktige arbeidet for et felles beste umulig.
Eller for å si det med leder i SAIH, Beathe Øgård: «Overgrep rettet mot akademisk frihet er ikke bare et angrep mot enkeltpersoner, det er et angrep mot hele samfunnet. Forskning og ny kunnskap er avgjørende for å sikre utviklingen av rettferdige og demokratiske samfunn».