I dag snakker politikerne varmt om det suksessrike norske avlsarbeidet på storfe og gris som Geno og Norsvin står bak. Det blir eksportert norske storfe- og svinegener til mange land til en verdi som langt overgår det innenlandske markedet som det er forankret i. Norske bønder er både kunder og eiere av samvirkebedriftene Geno og Norsvin og har direkte innflytelse på avlsarbeidet til de to firmaene. Sammen med bedriftenes dyktige forskere og vilje til å investere har det resultert i avlsdyr som er svært ettertraktet. Avlen har vist seg å være framtidsretta og har ført til robuste og funksjonelle dyr som gir god dyrevelferd og konkurransedyktig totaløkonomi.
Så politikerne har rett. Det norske avlsarbeidet på storfe og svin er en suksesshistorie. Men hva skjedde med den norske fjørfeavlen?
Det norske avlsarbeidet på fjørfe går så langt tilbake som til 1920 og var fram til 1987 et statlig ansvar tillagt Landbruksdepartementet (LD). Deretter ble ansvaret overført til samvirke Norsk Fjørfeavlslag (NFA) med økonomisk støtte fra Staten. Eierskap og det praktiske avlsarbeidet ble imidlertid utført på avlsstasjoner eid av andre enn NFA, men etter retningslinjer fra et profesjonelt avlsråd i regi av NFA.
På denne tida var det svært få vestlige land som hadde beholdt et nasjonalt avlsarbeid på fjørfe, inklusive våre nærmeste naboland. De importerte besteforeldre og foreldredyr fra internasjonale avlsfirma, som på sin side hadde stort salgspotensialet og tidvis aggressiv markedsføring. Fordelen med egen avl er full kontroll med avlsmålene og mulighet for tilpasning til spesielle miljøkrav (fôr, innredninger, nebbtrimming, lys og klima) og ikke minst sjukdomssituasjonen.
Det var tidvis diskusjonen også her hjemme om vi skulle ha en nasjonal avl, men det var først i 1990 at tilliten til norsk fjørfeavl begynte å rakne. Det var i særlig grad matindustrien ved Norske Eggsentraler (siden en del av Nortura) som sådde tvil om det norske dyrematerialet var godt nok. For å få fakta på bordet ble det gjennomført flere tester både i Norge og i Finland som sammenliknet de norske verpelinjene med de antatt beste utenlandske under samme miljøbetingelser. Det var særlig Lohmann (tysk) og Shaver (UK) som var i skuddet. Når det gjaldt slaktekylling var det liten tvil om at de utenlandske hybridene (Cobb og Ross) vokste fortere enn de norske, men var de mer kostnadseffektive? Norske Eggsentraler (NE) mente ja og ivret for import. Dette til tross for at det var nettopp NE som hadde ansvaret for avlsstasjonen for slaktekylling (Samvirkekylling).
På denne tida var det svært strenge regler for import av levende dyr (Lov fra 1934). Utenlandsk avlsmateriale i form av besteforeldredyr ble imidlertid importert fra tid til annen for å få tilgang til nye gener og hindre innavl. Dyra måtte da stå i karantene over lengre tid mens det ble foretatt omfattende smittetesting.
Testene av verpehøner viste under kontrollerte betingelser at de norske linjene (Norbrid 41 og Norbrid 78) la færre egg, men hadde langt lavere fôrforbruk. Totalt sett ble det økonomiske vederlaget for bonden (minst) like høyt med de norske verpehybridene enn for gjennomsnittet av de utenlandske. Det skulle tilsi at kravet om økt import ville dempes. Det skjedde ikke. I stedet inngikk flere avlsstasjoner intensjonsavtaler med utenlandske avlsfirma om levering av dyremateriale i påvente av at importforbudet skulle bli opphevet. Blant annet fikk NE avtale med svenske Swe-Chick og Norvald Steinsland (største avlsstasjonen på verpehøns) med Lohmann Tz i 1991.
Landbruksdepartmentet var på gli og vedtok først kontinuerlig import av foreldredyr for and, gås og kalkun i 1992. Det var små produksjoner i Norge og derfor relativt uproblematisk. For verpehøns og slaktekylling skulle først en ekspertgruppe uttale seg om spørsmålet og det skulle gjennomføres omfattende felttester i perioden 1993-1995 før en eventuell opphevelse av importforbudet. Rugerier og oppdrettere som ville teste utenlandsk materiale kunne melde seg. Svært mange ønsket det. De fikk importere dyr til testing, uten at kravet om å ha norskavla dyr samtidig og under samme betingelser ble oppfylt. Det hele bar derfor preg av regulær bruksdyrimport i stedet for en sammenlignende felttest mellom norske og utenlandske dyr.
I 1993 la ekspertgruppa fram sin rapport. Den konkluderte med sterke advarsler mot kontinuerlig import, først og fremst for å hindre smitte av alvorlige fjørfesjukdommer som vi var forskånet for i Norge. Advarslene ble ikke lyttet til.
Felttestene viste tidlig tendenser til at slaktekyllingene fra Cobb (Sverige) og Ross (UK) vokste fortere og hadde et bedre dekningsbidrag enn de norske, mens krysningsdyr mellom norsk og dansk (Scan-Brid) lå midt i mellom. Dette var nok for NE som kom med søknad om import til LD før testene var avsluttet.
Nå gikk ting fort. Mer enn ett år før verpetestene var avsluttet, besluttet LD ved Ap-statsråd Øyangen å sende et forslag ut på høring om å tillate kontinuerlig import av både avlsmateriale til slaktekylling og til verpehøns. Forslaget var begrunnet i de foreløpige resultatene fra felttestene, henvendelsene fra næringa og inngått GATT-avtale. Hensikten var ifølge LD at den nasjonale avlen skulle bli bedre i stand til å møte konkurranse fra internasjonale hybrider (!). Næringa var splittet når det gjaldt slaktekylling. NE gikk i spissen for fri import og NFA var på den motsatte fløy, men måtte motstrebende innse at import var uunngåelig. De aller fleste var imidlertid enige om at det norske avlsmateriale på verpehøns var liv laga.
LD og statsråd Øyangen (Ap) hadde i lengre tid stått for en liberalisering av landbrukspolitikken. I samme retning gikk GATT-avtalen om økt internasjonal handel. AP ønsket også EU-medlemskap og folkeavstemningen var like om hjørnet. Det var derfor kanskje ikke så uventa at vedtak ble fattet om å tillate fri import av avlsdyr (besteforeldre/foreldre) til alle fjørfeproduksjoner allerede fra 1. juli 1994. Det utløste umiddelbart et ras av leveringsavtaler fra utenlandske hybridfirma til norske avlsstasjoner og rugerier der det allerede var inngått intensjonsavtaler. Før året var over var det leveringsklare utenlandsk materiale på det norske fjørfemarkedet. Og bare noen ytterst få etterspurte det norske, med det resultat at avlsprogrammet ble lagt ned nesten over natta sjøl om ytterst få hevdet at det var det de ønsket.
Alle som kjenner til strukturen i fjørfeavlen visste at det ville bli resultatet. Avlsarbeid er kostbart. Markedet i Norge er altfor lite til at det kunne splittes opp uten at nye (eksport)markeder ble tilgjengelig. Landbruksdepartementets hastverk umuliggjorde en tilpasning til eksport. Men uansett, nasjonal avl forutsetter forankring i hjemmemarkedet for avsetting av og tilbakemelding på avlsproduktet.
Norsk fjørfeavlslag (NFA) hadde virkelig mobilisert for å beholde det nasjonale avlsarbeidet på verpehøns og slaktekylling. De hadde etablert NorPoultry et heleid datterselskap og hadde aksjeandeler i det danske avlsselskapet ScanBrid. Her var det klart for en storstilt satsing på eksportmarkedet. Ingen andre land i Europa kunne levere spesialiserte dataprogram og opplæring av egne nasjonale avlsprogram for fjørfe. De internasjonale avlsfirmaene holdt kortene tett til brystet og solgte kun sluttproduktet i form av besteforeldre, foreldre- eller bruksdyr. Mens Norge hadde et åpent avlsprogram og avtale om levering av avlsmateriale til Island, og fikk etter hvert økende etterspørsel også fra andre land som Estland, Russland og Tyrkia.
Det politiske råkjøret mot fjørfenæringa, sviktende lojalitet og samhold blant bransjens egne folk ga ikkr rom for tilpasning til nye importregler. Derfor mislyktes en videreføring av det nasjonale avlsarbeid på fjørfe!
Men kanskje lærte noen noe av prosessen?
Lenge leve Geno og Norsvin – og de andre avlsorganisasjonene i Norge!
Om forfatteren:
Jessica Kathle har doktorgrad (dr.agric.) i husdyravl og genetikk fra Universitetet for miljø og biovitenskap, bachelor i humanernæring fra UiO, ledelsesfag fra BI. Lengre forskeropphold ved INRA i Joy-en Josas, Frankrike og ved MacDonald University, Montreal, Canada. Hun har 20 års erfaring som forsker ved UMB. I tillegg lederstillinger som henholdsvis prorektor, ass. fakultetsdirektør ved UiO, instituttleder ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, UMB og direktør ved Nordisk Genressurssenter.
