Det står ikke særlig bra til med folkets tillit til forskning og formidlingen av den. Forskningsrådet bestiller jevnlig undersøkelser om temaet, og i går kunne Aftenposten bringe de nedslående konklusjonene at «Nesten halvparten av nordmenn stoler ikke på forskning». Samtidig vokser kritikken mot eliten, og «alternative fakta» er blitt gangbart hos verdensledere.
Kampen om sannheten har hardnet til. Informasjonstilfanget i dagens samfunn er enormt, og fakta og «alternative fakta» formidles av hvem som helst med tilgang til internett på et stadig økende antall flater. Ekkokammere finnes for alle slags verdenssyn og alle slags idéer. Akademia kan ikke lenger lene seg tilbake på sin etablerte status i samfunnet og forvente at den forstås og opprettholdes uten innsats.
Hvordan møter forskningen dette? Forskningens kvalitet er grunnmuren. Samfunnet er avhengig av fri, uavhengig forskning som fundament for samfunnsutviklingen. Folk må kunne stole på uavhengigheten, og ikke minst på kvaliteten i forskningen og formidlingen i akademia. Forskningsetiske standarder må aldri fires på. Forskningens kvalitet må igjen i hovedsetet i regjeringens planer og strategier for forskning.
Men høy kvalitet i forskningen er heller ikke nok. Jeg ble sitert i Forskerforum tidligere i år på at universiteter og høyskoler må være fyrtårn, ikke elfenbenstårn. Vi må vise frem den vitenskapelig baserte kunnskapen mye bredere i enn i dag. Forskningsformidling er en krevende kunst. Å formidle kompliserte budskap med de nødvendige forbehold og forutsetninger så det er forståelig er vanskelig. Presisjonen som forskeren setter så høyt kommer under press, og utfordres i en samfunnsdebatt som ofte er tabloid, polarisert og spissformulert.
De virkelig gode forskningsformidlerne i dag er ildsjeler. De gjør det uten at systemet belønner dem for det, og vel vitende om at de da får mindre tid til å gjøre ting som teller og meritterer. De kaster seg ut i debatter og på blogger, de tåler offentlig motbør og jevnlige møter med nettroll. Det koster å stå i vinden, slik forskningsformidlerne gjør. Det er ikke til å undres over, at de i dag er såpass få, de som er ute og bærer fanen for forskningen i samfunnsdebatten.
Og for å virkelig sette den manglende belønningen på spissen: Frank Aarebrot, en av vår tids fremste forskningsformidlere, en sann fanebærer, og som professor emeritus ved UiO, Svein Sjøberg, skriver i Aftenposten 19.9.17, en av de mest synlige, produktive og betydningsfulle forskere dette tiåret; hans bidrag gir null uttelling i dagens system. Vi bøyer oss i støvet for at Frank Aarebrot allikevel valgte å være fyrtårn og fanebærer. Ikke alle kan være Frank Aarebrot, men vi trenger mange flere til å være med å bære fane. Derfor er det på høy tid at vi tenker nytt: Det er på tide å gi forskningsformidlerne uttelling i forskningssystemet.
Mari Sundli Tveit på vegne av rektoratet på NMBU
