Akademisk frihet: Har Viestad glemt den viktigste ingrediensen?

 

Viestad akademisk frihet

I innlegget “Norge er en økologisinke” i Dagbladet, kommer Andreas Viestad med tusen milliarder gode grunner for å velge økologisk mat. Viestad er begeistret over forskningen til mikrobiologene Kenneth Locey og Jay Lennon ved University of Indiana, som har anslått antallet levende organismer (inkludert mikroorganismer) på jorda og konkludert med at 99,999% av artene fortsatt er ukjente. Fascinerende! Så går Viestad over til økologisk landbruk. Han mener Norge er en økologisinke. Han kritiserer økologidebatten i Norge, og mener en viktig årsak er at «miljøet på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås gjennom noen av sine mest profilerte representanter driver en kampanje mot økologisk mat. Det som skulle være landets fremste universitet innen landbruksfeltet (og miljø og biovitenskap!) har tatt side mot økologi».

Dette må jeg innrømme at jeg måtte lese flere ganger. Hva er det egentlig han skriver? Har han glemt at forskningen er fri og uavhengig og at forskerne står fritt til å uttale seg på faglig grunnlag? Har han glemt den viktigste ingrediensen i akademisk debatt, den akademiske friheten?

Viestad fortsetter med å kritisere NMBU-professoren Birger Svihus i harde ordelag. Denne kritikken har Svihus selv svart på på utmerket vis i dagens innlegg «Inkompetent angrep fra Viestad». Jeg skal ikke gå videre inn på den delen av diskusjonen.

Min store bekymring er at folk flest er som Viestad. De bommer på hovedprinsippet i akademia, nemlig den akademiske friheten, og de tror at enkeltforskere uttaler seg «på vegne av» universitetet.

Det kan se ut som at den akademiske friheten er under press fra flere kanter. Ingen har vel glemt fiskeriminister Per Sandbergs utspill om uønskede forskningsresultater i havbruksnæringen, og debatten som fulgte. Politisk styring av forskningsresultater er uakseptabelt. Men hva når opinionen ikke liker forskernes utspill og ønsker at universitetene skal styre forskerne og hva de skal kunne mene i samfunnsdebatten? Like uakseptabelt vil jeg mene. Så hva er det som skjer når NMBU som institusjon beskyldes for å ta side, eller sågar «være i lomma på næringa?». Når folk mener at våre forskere ikke bør uttale seg for eller imot det ene eller det andre, i dette tilfelle økologisk landbruk? Eller at de ikke bør oppgi tittel eller institusjonstilhørighet når de uttaler seg?

Det er på tide å klargjøre noen helt sentrale prinsipper:

  • Akademisk frihet er et grunnleggende og ufravikelig prinsipp
  • Forskningen er fri og uavhengig, ingen kan påvirke forskningsresultater
  • Forskerne står fritt til å uttale seg på faglig grunnlag, og dette med tittel og institusjonstilhørighet
  • Universitetet som institusjon har ikke meninger i faglige spørsmål

Med andre ord:

  • NMBU-forskere kan uttale seg fritt på faglig grunnlag om økologisk landbruk, konvensjonelt landbruk og alle andre fagområder ved NMBU
  • Når enkeltforskere fra NMBU uttaler seg, med tittel og institusjonstilhørighet, gjør de det som fagpersoner og ikke «på vegne av institusjonen NMBU»
  • NMBU har ikke tatt og kommer ikke til å ta side i faglig debatt. Påstanden om at NMBU har tatt side om økologisk landbruk er feil.
  • Det er ikke noe mål at forskerne ved NMBU skal uttale seg med samme syn, snarere tvert imot, mange vinklinger og faglig debatt er bra.

Jeg tror egentlig ikke Viestad mener alvorlig at vi skal styre hva våre forskere kan uttale seg om. Den dagen universitetene begynner å styre forskningen er vi helt på ville veier. Vi skal ikke styre verken hva, hvordan eller med hvem forskerne skal forske eller hva de skal få uttale seg om. Vi må holde fanen om akademisk frihet høyt! Bare da kan vi ha integritet og troverdighet. Og den aller beste samfunnsdebatten får vi hvis mange forskere følger Birger Svihus’ eksempel og deltar aktivt på faglig grunnlag.

 

15 kommentarer


  1. Viestad eller andre skal selvsagt ikke styre forskningens agenda eller debatter. Derimot skal og må den akademiske diskusjonen tåle bryet med å måtte debattere med aktører som har sterke meninger om både forskningen, forskerens rolle og universitetets rolle. Det ville vært en merkelig form for akademisk frihet dersom den forutsatte at den slapp å forsvare seg mot aktører som opplever at forskningen og forskerne har en agenda.

    Svar

    1. Jeg er helt enig i at vi skal tåle debatt. Det var jo et av mine poeng at flest mulig av forskerne bør engasjere seg aktivt i samfunnsdebatten. Det må imidlertid ikke settes likhetstegn mellom enkeltforskernes ståsted og universitetet som sådan. Universitetet som sådan har ikke meninger i faglige spørsmål. Viestads påstand om at universitetet har tatt posisjon og skulle ha en agenda, kan ikke stå uimotsagt. Jeg ønsker mange tydelige stemmer og ståsteder i samfunnsdebatten. Jo flere som engasjerer seg, jo tydeligere vil det bli at det ved NMBU, som ved alle andre universiteter, finnes mange ulike meninger. Alle som engasjerer seg i samfunnsdebatten må selvsagt tåle motargumenter. Der er vi helt enige!

      Svar

  2. For et misforstått svar fra Mari Sundli Tveit, Professor og Rektor at NMBU!
    Tveit mener at jeg går til angrep på akademisk frihet når jeg kritiserer at Norge er en økosinke, og at miljøet på NMBU ikke framstår med flere stemmer i forhold til økologi.
    Mitt poeng er ikke at Svihus og andre ikke skal uttale seg. Snarere tvert i mot: Deres faglige og ikke-så-faglige kritikk av økologi er jo et godt utgangspunkt for debatt. Selv er jeg enig i noe av det de mener. Mindre enig i de grove karakteriseringene av type at «motstand mot plantevernmidler er som motstand mot mobiltelefon». Men hvorfor ikke? Hvis det er det skarpeste skytset de har, så er det bare å fyre løs.

    Hvorfor er det slik at alle som blir kritisert mener at de blir kneblet? Er kritikk av en akademisk instituasjon fra en samfunnsdebattant forsøk på å styre forskningen? Kan det virkelig være så lavt under taket i låven på Ås?

    Mitt poeng er at universitetet i Ås taler med én stemme. Og det er sjelden et godt tegn for levende akademisk diskurs. Det er ikke verre at denne ene stemmen er glyfosathyllende og nitrogenfiksert enn om den hadde vært feks tilsvarende ideologisk basert biodynamisk.
    Etter innlegget mitt har jeg fått mange tilbakemeldinger, også fra forskere på NMBU som forteller om liten takhøyde. Hvis rektor er fornøyd med tilstanden, er det mange som har grunn til å være bekymret.

    Svar

    1. Her var det mye å ta tak i, og det ser dessverre på ingen måte ut som jeg hadde misforstått i første omgang (noe jeg egentlig håpet). Jeg tror jeg holder meg til det som var mitt hovedbudskap, nemlig at du ikke kan sette likhetstegn mellom hva enkeltforskere sier og hva NMBU som institusjon står for. Det jeg ville få frem er at NMBU som institusjon ikke har tatt posisjon, slik du hevder i ditt innlegg. Dette kan ikke stå uimotsagt. NMBU som institusjon har ikke meninger i faglige spørsmål. Hvis du mener at jeg skal styre forskerne, eller at de ikke får mene det de har faglig belegg for er det helt klart i strid med prinsippet om akademisk frihet.

      At du og Svihus er uenige er jo en kjent sak, og jeg kritiserer overhode ikke at dere to har en forrykende offentlig debatt. Debatt er bra, og jo flere fra fagmiljøet som deltar jo bedre. Det er mange ulike meninger og faglige ståsteder på NMBU (antakelig like mange som vi har forskere), og jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden om liten takhøyde for faglig debatt. Men det er en påstand jeg tar meget alvorlig. Du påstår altså igjen at vi bryter med prinsippet om akademisk frihet. Da blir jeg nødt til å gjenta: NMBU-forskere uttaler seg helt fritt på faglig grunnlag!

      Svar

  3. Skivebom fra økologi-sinkene på Ås

    Rektor Mari Sundli Tveit og professor Birger Svihus rykker ut og fortsetter latterliggjøringen og uthengningen som har pågått fra den kanten (dvs. fra det såkalt fremste landbruksforskningsmiljøet i landet) gjennom flere tiår nå. Dette tjener IKKE forskerne på Ås til ære. Svihus er nemlig ikke den første, før ham var det nærmest ustanselig andre fremstående professorer og vitenskapelig ansatte som febrilsk gjorde det ene mer nedlatende forsøket etter det andre på å kvele alle tilløp til økologi-debatt i Norge. Heller ikke nå ser vi noen stilendring derfra, ingen vilje til å lytte og gå inn i en saklig diskusjon rundt de virkelige problemstillingene. Nå er det stygge angrep ovenfra og ned som gjelder, det fremstilles som om Andreas Viestad (som med rette hevder at vi er økologi-sinker i Norge og at dette til sjuende og sist skyldes ensrettetheten på Ås) er mot fri forskning, at han ikke har hatt noen plass i akademia og – underforstått – at argumentene hans derfor ikke er verdt å bruke tid på.

    Det Tveit og Svihus må forstå, er at når forskere i Ås-miljøet over tid (tre tiår nå faktisk) har benyttet latterliggjøring og uthengning som taktikk, så blir dette i opinionen etter hvert til et ganske bestemt inntrykk av at forskerne på Ås motarbeider øko-landbruk på svært usaklig grunnlag. Dette bør Tveit og Svihus virkelig sette seg ned og diskutere og ta innover seg. Ryktet til hele Ås-miljøet når det gjelder øko-landbruk har etter hvert blitt så besudlet og frynsete at vi som er interessert i skikkelig debatt, nærmest har gitt dere opp, Tveit!

    Den industrielle / konvensjonelle utpiningen av jorda har gjennom flere tiår ført til et gradvis redusert innhold av mange viktige næringsstoffer i maten. Det moderne / teknologiske landbruket som Svihus har slik klokkertro på, tjener IKKE folkehelse og bærekraft, det tjener stadig færre og stadig større industrielle aktører og deres muligheter til profitt. Grenseverdiene for tillatt mengde gift i maten økes stadig, det er ikke for at vi skal få sunnere mat, det er for at de store aktørene skal få større profitt. Vi kunne ha dyrket sunn mat direkte til menneskelig konsum på nesten alle jordbruksarealer her i landet, i stedet velger vi å dyrke gress og korn til kraftfor til dyr og subsidierer dette kraftig. Dette er uforsvarlig både med hensyn til klimagassutslipp, bærekraft og etikk (vi dekker faktisk ikke verdens matvarebehov til mennesker ved å dyrke så mye dyrefor). Industrilandbruket er på ville veier, kunstige stoffer (gjødsel og gift) tilføres jorda, tunge maskiner pakker den sammen og resultatet er et tynt livløst sjikt helt i overflaten som kun egner seg for gress- og kraftforproduksjon, ikke menneskemat.

    Ved økologisk bearbeidelse av jorda kommer fruktbarheten og livet tilbake, med store, sunne avlinger som resultat, der bonden gjør seg nytte av jordsmonnet fullt ut, og det på en ansvarlig og bærekraftig måte.

    Så, Tveit og Svihus, ta med dere litt flere sånne store overordnede betraktninger i debatten i framtida og slutt med den infantile uthengningen og latterliggjøringen av debattmotstandere, bare saklig diskusjon bringer oss framover, våg det! Våg å åpne øynene for hvilken stand vi har brakt jordkloden og matjorda i, hvordan det står til med insekter og fugler og dyr, og hvilke enorme landbruksgiftskandaler vi har forårsaket. Til orientering for allmennheten: Norske kornbønder sprøyter i dag mer enn noensinne tidligere. Og Mattilsynet øker altså stadig grenseverdiene for giftinnhold i maten vi spiser. Vil vi ha det slik?

    Leiv-Otto Marstrander, Debio-godkjent grønnsakdyrker (OG akademiker!)

    Svar

  4. Hvis noen lurer på hvor jeg har det fra dette med at Svihus bare er arvtakeren som har overtatt økologi-motstanden etter andre før ham, så er Kristen Fretheim navnet på forrige mann i rekka, dvs. før Svihus overtok roret. Fretheim var i en årrekke en særdeles aktiv økologi-motstander, men for det meste med dypt usaklige, latterliggjørende og grovt generaliserende debattinnlegg og kronikker. Før Fretheim (80-tallet og 90-tallet) var det atter andre (også fra Ås-miljøet) som holdt debatten nede på det samme lave nivået og stanset alle tilløp til virkelig god dialog og diskusjon på dette feltet.

    Så Viestad har rett. Ås-miljøet har virkelig gjennom lang, lang tid markert seg som økologi-sinker.

    Svar

  5. Takk for innspillene. Mitt hovedbudskap var altså at man ikke kan sette likhetstegn mellom hva enkeltforskere sier og hva universitetet som sådan står for. NMBU som universitetet har altså på ingen måte tatt side mot økologisk jordbruk. Våre forskere kan fritt uttale seg for eller imot økologisk mat og matproduksjon.

    Det vi er helt enige om er at fler stemmer i debatten er bra! Så hiv dere på NMBU-forskere og alle andre forskere: La oss få frem nyansene i debatten!

    Svar

  6. 1. Har NMBU oversikt over hvor mange prosjekter/publikasjoner o.l. ved Instituttet for husdyr- og akvakultur (IHA) som er finansiert av kjøttbransjen og meieribransjen? Hvor ligger oversikt over IHAs finansieringskilder? I kroner og i prosent av alle finansieringskilder?
    Hvor mange stillinger hadde IHA måttet kvitte seg med hvis IHA ikke hadde fått noen midler fra kjøtt- og meieribransjene?
    2. Kan professorer ved IHA uttale seg om andre fagområder enn det IHA driver med, og bruke samtidig tittel «professor» og tilhørighet til NMBU?

    Svar

    1. Forskningsprosjekter blir finansiert på forskjellig vis. De tre vanligste formene er disse:

      1. Forskerstyrte prosjekter.
      De har ikke noe økonomisk bidrag fra næringsaktører. Midlene kommer som regel fra Norges Forskningsråd eller EU.

      2. Bidragsfinansierte prosjekter.
      Det vanligste her er at næringsaktører bidrar med 20% av kostnaden. Det kan være i form av rene penger, materiale eller arbeidsinnsats.
      Hovedkilden for finansieringa er også her Norges Forskningsråd eller EU.

      3. Oppdragsforskning.
      I dette tilfellet er alt finansielt bidrag fra næring, institusjoner eller privatpersoner. I mange tilfeller er institusjonen en offentlig instans, gjerne et departement.

      Både universitetet og IHA har oversikt over hvilke prosjekter vi har og hvilken finansieringstype det er.

      Uansett hvilken type finansiering det er, er IHA undelagt reglene for et universitet. Det betyr at alle resultat skal publiseres, bidragsyter eller oppdragsgiver har kun innflytelse på hva det forskes på, ikke på resultatene.

      Hvis resultatene er uønsket av oppdragsgiver, har de likevel ingen anledning til å sette stopp for publisering så lenge resultatene er basert på de framkomne fakta og ikke synsing. Dette er fastslått i avtaler som blir inngått for hvert enkelt prosjekt.

      IHA har i dag 1 eller 2 oppdragsprosjekter. De er ikke finansiert av hverken kjøttbransjen eller meieribransjen. De andre fordeler seg på 1) og 2).

      Hvor mange stillinger IHA må kvitte seg med hvis vi ikke får noen midler fra kjøtt- og merieribransjen, er et nokså uinteressant spørsmål. Det fungerer ikke slik at bestemte stillinger blir finansiert av en bransje.

      Vi har faste stillinger finansiert over universitetsbudsjettet, og så har vi forskere finasiert av prosjektmidler. Prosjektmidlene kommer fra NFR, EU og næringsaktører. Antall slike prosjektstillinger varierer etter hvor mange prosjekter vi til enhver tid har.

      Professorer ved IHA har full rett til å uttale seg innenfor fagområde de har kjennskap til. Gjelder det politikk, må de gjøre det som privatpersoner.

      Spørsmålet blir kanskje hvor snevert et fagområde er. For eksempel har en professor i husdyrernæring svært god kunnskap om ernæring. Det betyr at vedkommende også har god kunnskap om humanernæring.

      I den sammenhengen er det også av betydning at en slik person har mye kunnskap både om produksjon av mat, hvilke stoffer maten inneholder og hvordan forskjellige stoffer virker på helsa til både dyr og mennesker.

      Det er altså ikke slik at en av våre professorer har et snevert kunnskapsområde bare avgrenset til akkurat den dyrearten vedkommende forsker på akkurat nå.

      Torstein Steine, Instituttleder Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap (IHA).

      Svar

      1. Takk for svar!
        Når du sier «Det betyr at vedkommende også har god kunnskap om humanernæring.»
        Så du mener at både Svihus og Haug har nok kunnskap til å overprøve WHOs konklusjoner om at bearbeidet kjøtt er sikkert kreftfremkallende, evidens grad 1? Og om at rødt kjøtt ikke er kreftfremkallende? Hvilket faglig bakgrunn har de til dette? Har de publisert noe tilsvarende WHO har publisert, nemlig gjennomgang av over 800 tudier?

        Et annet spørsmål: Når de kommer på sine påstander om menneskehelse og kreftrisiko, hvorfor skriver ikke de «professor i husdyrfag, Instituttleder Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap»? Hvorfor vil ikke Svihus bli kalt for professor i husdyrfôr? Eller Haug? Det er jo slik de er blitt professorer? Jeg har slått opp på Svihus sine publikasjoner, mesteparten er jo om kyllingfôr?

        Hva med bruk av sin akademiske tittel på denne måten?

        Svar

  7. Hvis de overprøver konklusjoner til WHO, WCRF, Academy of Nutrition and Dietetics, Helsedirektoratet, så burde de kanskje kunne vise til publikasjoner der disse er overprøvd? Har Haug og Svihus publisert noe som gir grunnlag til å bestride WHO?

    Eller hvilket grunnlag uttaler de seg på?

    Svar

  8. Hovedargumentet fra økologi-motstanderne, representert ved for eksempel Kristen Fretheim og Birger Svihus, ser ut til å være avlingsreduksjon ved overgang til økologisk landbruk. Jeg skal nå gå litt nærmere inn på dette og vise hvor LØST FUNDERT og LITE FORSKNINGSBASERT dette argumentet er.

    Kristen Fretheim leverte 1. februar i år et «Innspel til meldinga om jordbrukspolitikken» (https://www.regjeringen.no/contentassets/69823d505c974c60bd63e4bcf1c601dc/kirsten-fretheim.pdf).

    Han skriver: «Gjeldande mål om at 15 % av jordbruksarealet skal dyrkast økologisk innan 2020, er i direkte motstrid med ambisjonen om å auke matproduksjonen».

    Det økologiske arealet her i landet er i dag på ca. 5 % av samlet jordbruksareal, dvs. at for å nå 15 %-målet må ytterligere 10 % av arealet legges om til økologisk drift.

    Fretheim hevder i den sammenheng følgende: «15 %-målet inneber at korn- / matproduksjonen på ca. 10 % av jordbruksarealet kan bli redusert til under halvparten i 2020.»

    Her står det riktignok «kan», men påstandene er sterke og er velegnet til å skremme vettet av enhver som ønsker økt matproduksjon.

    Problemet med Fretheims tilnærming er – og nå er det jeg som går sterkt ut – at den IKKE er forskningsbasert, det handler om rent subjektive meningsytringer tatt ut av løse lufta. Fretheim forutsetter nemlig at bønder som legger om til økologisk drift, skal fortsette å dyrke det samme som før, dvs. at et jorde der det har vært dyrket korn / kraftfor / dyremat konvensjonelt, også etter omlegging skal benyttes til det samme, dvs. produksjon av dyrefor, ikke mat til direkte menneskelig konsum. Dette er en grov overforenkling av hva som skjer i den virkelige verden og har ingenting med forskning på Ås eller andre steder å gjøre.

    Vi dyrker dyrefor på det meste av jordbruksarealene her til lands. Det konvensjonelt dyrkede kornet går IKKE i hovedsak til brødkorn, men til kraftfor. Jeg tør derfor foreslå at Fretheim og Svihus forsker på og fremlegger tall for bruken av økologisk dyrket korn, min antakelse er at andelen som går til menneskemat, stiger kraftig. Jeg tør også antyde helt generelt at produksjonen av mat direkte til menneskelig konsum øker (voldsomt) etter omlegging til økologisk drift. Dette er fordi selve verdiskapningen ved produksjon av mat direkte til mennesker i stedet for dyrefor øker (voldsomt). Sunn menneskemat har rett og slett mye høyere økonomisk verdi enn kraftfor og gress. Dette er også bakgrunnen for at antall arbeidsplasser i tilknytning til økologisk landbruk gjerne er langt høyere enn for konvensjonelt jordbruk. Her ligger det store muligheter for mange. Nettopp slike muligheter kan være det som får enkeltbønder til å legge om fra konvensjonelt til økologisk jordbruk. Dette viser hvordan hele premisset fra Fretheim om at omlegging til økologisk drift vil skje innenfor sterkt begrensende rammer som ikke gir nyskapning og merverdi og økt matproduksjon (direkte til mennesker), ikke har noen rot i virkelighet og forskning.

    Det er ingen naturlov at bønder som legger om til økologisk drift, vil fortsette som før og i likhet med de fleste konvensjonelle bønder dyrke korn og gress til dyremat på mye av den beste matjorda vi har. Tvert imot vil hele hensikten med omlegging til økologisk drift for mange være å bruke jorda på en mer bærekraftig, klimavennlig og etisk forsvarlig måte. Situasjonen slik den er i dag, skyldes landbrukssubsidiene, som gis som arealtilskudd. Bonden får like stort arealtilskudd enten arealet brukes til produksjon av dyrefor eller mat direkte til menneskelig konsum. Min konklusjon er at om vi virkelig ønsker større verdiskapning, flere arbeidsplasser og økt matproduksjon, er det antakelig svært smart å stimulere til omlegging til økologisk drift på generelt grunnlag og spesielt favorisere bønder som velger å gå bort fra dyreforproduksjon.

    Selv har jeg lagt om et lite småbruk til økologisk drift og dyrking av grønnsaker på et areal der en større bonde tidligere dyrket nettopp korn (til dyrefor). Der en konvensjonell bonde gjerne må ha flere hundre mål jord for å greie seg på kraftforproduksjon, kan en økologisk bonde skape langt, langt større verdier ved å satse på mat til mennesker. Det som i seg selv i mange tilfeller stanser omlegging til økologisk drift, er det faktum at konvensjonelt drevet jord gjerne er helt utpint og ødelagt og hardstampet, slik at en økologisk omlegging er svært arbeids- og tidkrevende og ikke gir umiddelbare resultater. Så økologisk jordbruk trenger støtte og stimuli slik situasjonen er i dag, ikke usaklig motarbeiding fra konservative krefter på Ås. Økologisk jordbruk vil høyst sannsynlig gi (kraftig) økt verdiskapning og økt matproduksjon. Subsidiene til konvensjonell produksjon av kraftfor og gress kan antakelig med fordel reduseres eller kanskje til og med fjernes helt på sikt.

    Svar

  9. Så du mener at professor i husdyrfôr har bedre kompetanse innen kreftforskning enn WHO?

    Og kunne jeg se oversikt over finansiering av deres prosjekter? Dette er jo offentlig?

    Svar

  10. Diskusjonen ser ut til å være temmelig død her!

    Sommeren går mot slutten, og Viestads debatt-initiativ går snart i glemmeboka!

    Hva kommer det av at Svihus og Fretheim eller andre ikke ønsker å svare og delta i diskusjonen?

    De har selv gått meget hardt ut i en årrekke og bør tåle å få motforestillinger til utspillene sine, og de bør også greie å svare på innlegg her på rektors blogg selv om innleggene ikke kommer fra de miljøene de er vant til å få reaksjoner fra eller diskutere i!

    Så stille som det er fra nåværende og tidligere professorer på Ås, er hele denne åpne «dialogen» med opinionen nærmest en farse og ganske pinlig, vil jeg si, for NBMU…

    Leiv-Otto Marstrander,
    økologisk produsent (og akademisk debattant!)

    Svar

    1. Mitt hovedbudskap var altså at man ikke kan sette likhetstegn mellom hva enkeltforskere sier og hva universitetet som sådan står for. NMBU favner forskjellige fagmiljøer med forskjellige innfallsvinkler til økologisk jordbruk og problemstillinger knyttet til dette – fra agroøkologi til klimasmart jordbruk.

      Våre forskere kan fritt uttale seg for eller imot økologisk mat og matproduksjon, men de står også fritt til å velge hvor de vil uttale seg om dette. Denne diskusjonen løper videre på andre plattformer. Svihus har valgt å svare Viestad i Dagbladet, andre NMBU-forskere har tatt diskusjonen videre på Twitter og i andre fora – og Fretheim jobber ikke lenger ved NMBU.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *