Forlagene må åpne opp for den kunnskapsbaserte framtida

Hvis vi vil at samfunnsutviklingen skal være kunnskapsbasert og at befolkningen skal ha tillit til forskningen, må forskningen være åpent tilgjengelig. I en ny veileder viser arbeidsgruppa bak Plan S hvordan vi kan nå dette målet innen 1. januar 2020.

Den beste måten å realisere Plan S på, er at forlagene åpner opp for framtida.

I dag tjener forlag som Elsevier, Springer, Wiley og Taylor & Francis, veldig mye på at institusjoner betaler for dyre abonnementer på forskningstidsskriftene deres. Forlagene tar seg svært mye bedre betalt enn de reelle kostnadene for kvalitetssikring og publisering, og har en avkastning som er nesten uten sidestykke. Samtidig har ikke offentligheten tilgang til forskningsresultatene.

Full åpen publisering må til hvis vi skal få til en reell kunnskapsbasert samfunnsutvikling og mer åpenhet, transparens og tillit til forskningen. Dette har det vært bred enighet om i flere år. Sammen med Europakommisjonen, Bill & Melinda Gates Fund og forskningsfinansiører over hele Europa, har Norges Forskningsråd og hittil 13 andre nasjonale forskningsråd laget en koalisjon for åpen tilgang til forskning. Koalisjonen har fremmet Plan S, som krever at all forskning finansiert av disse kildene skal publiseres åpent innen 1.1. 2020. Dette er en svært tydelig forhandlingsposisjon, der målet er at forlagene skal endre forretningsmodell. Nylig ble det også klart at Kina støtter Plan S. Landet er en svært tung aktør med enormt forskningsvolum. Det har stor kraft at de støtter Plan S, og det virker usannsynlig at forlagene nå ikke skal bøye av.

Det er ikke bare villet politikk som er grunnen til at de tradisjonelle forskningstidsskriftenes forretningsmodell står for fall. Megatrender som allerede har hatt store effekter på mange samfunnsområder, påvirker også forskningen og forskningsformidlingen. Slik sosiale medier og smarttelefoner har endret mediebransjen, slik nye betalingsløsninger har påvirket finansbransjen, er digitalisering, innovasjon, ny teknologi og nye samarbeidsmåter endre vitenskapelig publisering.

Utviklingen påvirker forskningen, hvordan vi samhandler – og ikke minst hvordan forskningen gjøres tilgjengelig. Forskernes behov for umiddelbar tilgang til allerede eksisterende forskningsresultater, data og vitenskapelige publikasjoner er stadig økende, noe som ligger til grunn for den bredt anlagte innsatsen for åpen vitenskap gjennom mange år, for eksempler fra store organisasjoner som European University Assiciation. Trenden er mer samarbeid over disiplinære og geografiske grenser, friere flyt av informasjon og ideer – og ikke minst: mer komplekse problemer å løse. Stadig raskere utvikling, stadig økende kompleksitet, stadig større og skiftende internasjonale konsortier. Alt dette fordrer informasjonsflyt og tilgjengelighet. Forskningskvaliteten skal sikres samtidig som forskningen gjøres offentlig tilgjengelig. Alt dette taler for å beholde kvalitetssikringssystemene, men endre tilgangen. Forlagene må åpne opp.

Plan S har en stor utfordring: Det kan bli svært krevende å realisere den innen fristen. Derfor har mange forskere vært bekymret denne høsten, og debatten har vært bred og engasjert med til dels sterke fronter.

Jeg tror derfor mange trakk et lettelsens sukk 27. november da den internasjonale arbeidsgruppa bak Plan S lanserte en veileder for hvordan åpen tilgang skal innføres innen 1. januar 2020. Veilederen peker på tre publiseringsformer som alle vil føre til at målet om at offentlig støttede forskningsartikler blir gratis og tilgjengelig for alle idet de publiseres: Artiklene kan publiseres i åpne tidsskrifter eller på åpne plattformer, de kan arkiveres i et åpent vitenarkiv eller i en overgangsperiode publiseres i tidsskrifter som har forpliktet seg til å gi åpen tilgang innen en bestemt frist.

I ukene etter at veilederen ble offentliggjort, har Forskningsrådet arrangert åpne debattmøter i de største norske byene. Her har ulike syn kommet fram, både kritikere og tilhengere, blant annet førsteamanuensis Alexander Refsum Jensenius ved UiO, og medlem av EUAs ekspertgruppe for åpen forskning, som mener Plan S ikke går langt nok.

UHR hadde også temaet oppe på sin konferanse nylig. Ikke minst legger Forskningsrådet opp til en bred høringsrunde, slik et bredt opprop av akademikere gikk ut og krevde i november. I denne runden må mange spørsmål må belyses. Her er noen av de viktigste:

Hvordan sikre kvalitet?

Vi må aldri fire på kvalitetssikringen. Vi har allerede gode systemer, både nasjonale og internasjonale, som skal sikre kvalitet, redelighet og høy etisk standard i akademia. Forskningsetikkloven bidrar til at forskning, både i offentlig og privat regi, skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Dersom forlagene åpner opp vil vi kunne beholde de eksisterende kanalene og deres velprøvde kvalitetssikringssystemer. Men hva om de ikke snur? Hvordan vil regjeringen og Forskningsrådet sørge for at vi kan bygge videre på disse systemene i andre kanaler i omleggingen til åpen tilgang? Kvalitetssikringen av eventuelle nye kanaler må skje etter de høye standardene vi allerede følger og etableringen av nye kanaler må ikke kunne anklages for å være politisk styrt. Hvordan skal vi sikre dette?

Hvordan motvirke røverforskning?

I høst publiserte Aftenposten en reportasje om såkalt røverforskning. Det er dypt alvorlig og ødeleggende for samfunnets tillit til forskningen at useriøse publiseringskanaler forleder forskerne til å publisere uten kvalitetssikring. Dette er virkelig ikke det vi trenger i en tid preget av «falske nyheter» og manglende tillit til forskningen.

Mange mener at betaling for publisering har skapt fenomenet. God kvalitetssikring er ikke direkte knyttet til publiseringsform. Dette er likevel en av sidene ved åpen tilgang vi må arbeide enda bedre med om vi skal lykkes.

Hvem skal betale?

På sikt vil åpen publisering bli billigere enn dagens system. Forlagene vil ikke lenger kunne ta seg klekkelig betalt for abonnementer, men må heller ta betalt for kvalitetssikring og publisering. Disse avgiftene må standardiseres og ha et tak, slik at kostnadene ikke fortsetter å stige. En rekke beregninger viser at publisering og tilgang til artikler vil bli langt billigere samlet sett etter overgangen til åpen tilgang, men i en overgangsfase vil utgiftene til publisering kunne øke og forskyves. Det som må være helt klart, er at dette ikke skal avkorte finansieringen av forskning eller ramme utilsiktet. Hvordan tenker regjeringen og Forskningsrådet at omleggingen skal finansieres i overgangsfasen?

Hvordan trygge unge forskere?

I overgangen må vi ha særlig omtanke for unge forskere. Framover vil de konkurrere mot erfarne forskere som har merittert seg i det gamle systemet gjennom en hel karriere. Hvordan skal vi sørge for de unge forskernes muligheter til å bygge en karriere? DORA-erklæringen, som en rekke universiteter har sluttet seg til gir allerede en del av svaret, i det det er forskningsbidragenes faktiske kvalitet og impact som skal vurderes, ikke den type proxy som i dag er utbredt, for eksempel tidsskriftenes impact factor.

Mer kunnskap

Fri tilgang til informasjon er helsefremmende for et demokrati. Kunnskap forringes ikke av å deles, tvert om. Dersom alle får like muligheter til å tilegne seg den, blir vi klokere som samfunn. At mesteparten av forskningen i Norge er offentlig finansiert, er dessuten i seg selv et argument for åpen tilgang. Jeg mener åpen tilgang vil føre til at forskningen styrker sin posisjon som samfunnets hovedleverandør av kunnskapsgrunnlag. Avklaringene må komme raskt så prosessen framover blir så god som mulig. Dessuten er det viktig at alle aktører i sektoren, særlig forskerne, bidrar gjennom å få både bekymringer og forslag til løsninger på bordet.

Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0Share on Google+0

2 kommentarer


  1. Formålet med Plan S er edelt, men ordtaket «Vegen til helvete er brolagt med gode hensikter» gjelder i aller høgste grad i denne saka.

    For det første er dette langt på nær godt nok utreda, jf. innlegget mitt i Khrono forrige mandag: Forlagenes maktposisjon styrkes (https://khrono.no/nmbu-open-access-plan-s/forlagenes-maktposisjon-styrkes/250908). Et av hovedpoengene mine i det innlegget er at akademiske foreninger, som f.eks. American Economic Association, har valgt en strategi som både imøtekommer ønsket om billig adgang og har en sosial profil. Det andre hovedpoenget mitt er at det virker som at de bak Plan S ikke har satt seg tilstrekkelig inn i de løsningene som allerede eksisterer. Her kan det være gode grunner til å se på hvordan økonomiske faglag har løst problema med forlaga sin markedsmakt – økonomer bør jo ha teori og metoder inne for å analysere nettopp slike problem.

    For det andre er publisering ikke gratis. Noen må betale. I rike land som Norge vil staten kunne ta den regninga. Fattige land vil sannsynligvis prioritere annerledes, slik at forskere fra fattige land kanskje ikke får de midlene som skal til for å få publisert forskninga si. Slike utilsikta og uønska sidevirkninger er spesielt framtredende i forslag som ikke er godt nok utreda. Viss man uansett har bestemt seg for at forslaget skal gjennomføres (en vanlig feil blant «handlekraftige» ledere og byråkrater) blir tiltaket for å rette på den utilsikta effekten ofte både dyr og dårlig.

    For det tredje er det mange land som ikke er med på Plan S, deriblant USA. Dette kan skape problemer for forskere som lever under Plan S med å få sterke samarbeidspartnere. Dette er ikke fiksjon – vi har allerede hørt om amerikanske forskere som takker nei til forskningssamarbeid pga. risikoen for at man ikke kan få sende manus til de beste tidsskrifta.

    Tillit til forskning bygges ikke ved at forskninga er gratis tilgjengelig, men gjennom at folk kan stole på forskningsresultata. Kvalitet sikres gjennom grundig fagfellevurdering. Det er ikke uten grunn at de høgst rangerte tidsskrifta avviser en langt større andel av de innsendte arbeidene enn lågere rangerte tidsskrift. Og noen tidsskrift, typisk såkalte åpen adgangstidsskrift, publiserer hva som helst.

    De færreste som leser akademiske fagjournaler. Det veit også de som publiserer. For å gjøre egen og andre si forskning på fagfeltet offentlig kjent og formidla på en måte som gjør at man ikke må være ekspert innafor faget, skriver mange forskere kronikker og populariserte versjoner av forskningsarbeidene sine. Da er det kjekt å vite at disse populariserte bidraga har vært gjennom en solid kvalitetskontroll før de slippes løs på folket. Det er mange forførere der ute. Bakmennene (og kvinnene) til Plan S løper i samme fella sjøl når de nå skal tvinge gjennom et forslag der prestisjen ser ut til å overstyre hva som er egna tiltak for å gjøre forskning meir alment tilgjengelig.

    Svar

    1. Tusen takk for gode innspill. Jeg leste ditt innlegg i Khrono med stor interesse. Dette er momenter jeg vil ta med videre i prosessen.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *