Samfunnvitenskapene på sotteseng: Ansvarsløs universitetsreform

Photo: Håkon Sparre / NMBU
Photo: Håkon Sparre / NMBU

Written by Morten Jerven, Associate Professor, Noragric.

Hvorfor har vi universiteter? Det er kanskje åpenbart for de fleste at akademikere driver med utdannelse av studenter. Men utover levering av unge, håpefulle og lovende studenter på bachelor- og masternivå, er det altså forskningen som driver det hele. Forskning og formidling av kunnskap (primært undervisning) går hånd i hånd. Vil du lære deg hvordan du skal fikse en bilmotor, er det bra å ha en som har tatt en fra hverandre og satt den sammen igjen til hjelp. Skal du begripe en etisk grunnholdning kan det lønne seg å ta en som har dekonstruert Kants etikk til råds. Vil du skjønne hvordan kunnskap underbygger makta vil du være godt tjent med noen som kan lese mellom linjene i statens offisielle arkiver.

Det er ikke alltid like enkelt å få et håndfast grep på samfunnsnytten i all forskning. De fleste akademikere sliter med dette spørsmålet hver gang de skriver en søknad om forskningsmidler. Hvorfor er denne forskningen viktig? Reint bortsett fra at du selv synes det er spennende å sjekke om det finnes bakterier som lever uten lys, eller om oversettelsen av ordet ‘dyd’ fra gresk til latinsk til tysk til norsk har fordreid moralforestillinger, skal vokteren av pengesekken ha bevis på matnytta.

Det er forståelig. Men det er også forståelig at ikke alle kan bli rakettforskere med et patent på teflonpanne og kulepenn. Ett samfunn krever mer enn bekymringsfri burgerfresing og kryss i taket. Derfor finnes det midler for grunnforskning. Men mer og mer dreies forskningen mot det som beviselig kan gi en gevinst nå.

Humaniora har ropt varsko en stund allerede. En nylig publisert bok (The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy) fremhever at ikke alle typer kunnskap har like lett for å presenteres på denne måten. Økonomisk gevinst på vakumpakka laks er kanskje umiddelbart lettere å forstå enn en lesning av hvordan kjønnsroller er sosiale produkter. Etter dypere ettertanke, om jeg måtte velge å leve med kjønnsrollene fra 1900-tallet men fikk vakumlaks, så hadde jeg heller tatt 2000-tallets kjønnsmønster med gravet laks.

Disse tingene burde jo ikke settes opp mot hverandre. De burde forståes i samhandling. Jeg har vært stolt av min egen institusjon i så måte. Jeg pleier å si at på Noragric på NMBU har vi faktisk antropologer som skjønner seg på genetisk modifisering av frø. Det er det man kaller radikal interdisiplinaritet. Istedenfor at noen driver med laks og noen driver med kjønn, så er det noen som tenker på hvordan lakseforedling påvirker kjønnsroller.

Med de nye temauniversitetene NMBU og NTNU er vi på full fart i feil retning. På NTNU har det i vinter vært en stor diskusjon om samfunnsvitenskapenes rolle i et profesjonstungt fakultet. Dekanens egen hypotese var at «de samfunnsvitenskapelige disiplinene er dårligere finansiert ved NTNU enn tilsvarende fag ved norske breddeuniversiteter». Faren er at NTNU først og fremst forblir et temauniversitet, og da kan det stilles spørsmålstegn om institusjonen er sitt samfunnsansvar bevisst. Sosiologiprofessor Aksel Tjora har blitt så frustrert av situasjonen at han foreslo å flytte NTNUs SV-disipliner til Universitetet i Oslo, for slik å redde dem fra underfinansiering.

Teknologi er mer en teknikk. Og akkurat som finanskrisa i 2009 minnet oss om at økonomifaget hadde forsømt sine plikter om å sette forretningspraksis i et bredere samfunnsperspektiv som tok hensyn til felles goder og etikk, og ikke bare snevert fokuserer på profitt, burde det være åpenbart at studenter som undervises av forskere som justerer med kjernereaktorer og DNA kjeder har en fordel av å snakke med noen som setter teknikken i en bredere sammenheng.

På NMBU foregår det nå en omstridt reformprosess, som vitner om en universitetsledelse som ikke er sitt samfunnsansvar bevisst. Før nyttår bestilte NMBUs universitetsstyre en rapport som skulle vurdere styringsmodellen ved universitetet. Rapporten ble framlagt og dens ubegrunnede anbefalinger vedtatt i samme sekund. Rapporten var ikke på møteagendaen, men kom opp under ‘eventuelt’. Til den dag er det usikkert om vedtaket var lovlig, men konsekvensen er at vi ansatte siden 29 Januar er underlagt konsulentfirmaet Deloitte som skal komme opp med modellen for hvordan et universitet som tidligere bestod av 13 institutter skal skvises inn i 6 institutter fordi det ifølge rapportens forfattere er mer «effektivt» å ta beslutninger med 6 instituttledere rundt bordet enn 13.

Ironien er total. Ett knippe dilettanter fra Deloitte leker vekselvis alliterasjon og rimelek hvor de plasserer institutter med navn som ligner med hverandre i samme boks i sine powerpointslides og institutt ledere inviteres til å stemme over hvilket sammensurium de liker minst. Vi får de universitetene vi fortjener, men om lederne av de nye temauniversitetene ikke er sitt samfunnsansvar bevisst bør de gjøre plass og tid til å plassere teknikken i samfunnet eller degraderes til profesjonskoler.

Also published in ‘Klassekampen’

Morten Jerven is an Associate Professor at Noragric working within the themes of Global Change and International Relations. He has a monthly column in the Norwegian newspaper Klassekampen and a bimonthly column in Bistandsaktuelt.

 

Share on Facebook64Tweet about this on TwitterShare on Google+0

3 Comments


  1. Takk for en klart og poengtert innlegg. Men jeg savner en ting.

    Morten benytter ikke sjansen til å bruke sine «sosialantropologiske briller» for å analysere hva som ser ut som et gigantisk klæsj mellom flertallet av de ansatte på NMBU og bl.a. styret når det gjelder deler av omorganiseringen. Først og fremst fikseringen på behovet for 6 fagenheter uten noen egentlig faglig begrunnelse.

    Vi trenger ikke reise til eksotiske plasser for å kunne anvende noe av sosialantropologiens begrepsapparat. Selv på et lite universitet som NMBU finnes det, for å bruke en analogi, forskjellige kulturer. Ikke for å drive dette for langt – men man kan si at det f.eks. finnes en Noragric kultur og en Handelshøyskole kultur. For ikke å forglemme kulturforskjellene mellom Adamstuen og Ås. Utvilsomt preget av fag og den opplæring og utdanning de ansatte har bak seg. Men også av historie og utviklingen av det indre livet på det enkelte institutt. Det bør ikke borge for konflikt, men gjør at man ser og opplever ting forskjellig og arbeider på forskjellige måter. Men det kan også bety at det er noen som passer dårlig sammen. Det blir for stor «kulturforskjell». Kultur handler også om ledelse. Man snakker også om «ledelseskultur». Spørsmålet er hvordan man oppfatter ledelse i ulike deler av organisasjonen. Som kjent så ser tingene annerledes ut nedenfra enn ovenfra. Men også hvem man oppfatter som sine «virkelige» ledere på et universitet. Noe av motstanden vi har sett mener jeg kan forklares ut fra dette.

    The Leadership Foundation for Higher Education i UK gjorde for noen år siden en undersøkelse om ledelse ved britiske universiteter. Det mest slående og kanskje ikke så uventede resultatet er at de vitenskapelige ansatte ikke ser på administrative ledere som deres egentlige eller virkelige «ledere». Ledere er de som utøver faglig ledelse. De som inspirerer og engasjerer faglig, får en til å tenke nytt, noen som brenner for faget. De faglige ildsjelene. Det kan være helt tilbake til en lærer på videregående som skapte interesse for et fag. Eller ens egen veileder for master eller phd, en kollega på instituttet, lederen av ens egen faggruppe, en forsker på et annet universitet osv. Det kan også i noen tilfeller være instituttledere. Men altså ikke administrasjonssjefer på institutter, avdelingsdirektører eller andre administrative ledere på fakultets- eller universitetsnivå. Det er ikke å underkjenne at de i mange tilfeller gjør og kan gjøre en bra og nødvendig jobb. Men det er ikke i første rekke de man ser opp til. For i si det i en engelsk språkdrakt: man må skille mellom «academic leadership» og «academic management». Det er ikke å komme forbi at en dyktig og erfaren forsker og underviser er noe man ser opp til. Ikke minst fordi vedkommende har en dyp og selverfart innsikt i hva som kreves for å bli en god forsker og underviser. Dette er en form for faglig ledelse som ofte utøves på det laveste nivå i organisasjonen.

    Det er her Colbjørnsensutvalget gjør en kapitalfeil når det gjelder å redusere antall fagenheter til 6. Deres anbefalinger er ikke tuftet på «academic leadership» – men på administrativt lederskap. Ikke fordi det vil styrke institusjonen faglig, men administrativt. De ansatte kan ikke se åpenbare faglige synergier. Det oppfattes som feil å endre en organisasjonsstruktur som i utgangspunktet ser ut til å fungere faglig og på andre måter bare fordi rektor har for mange instituttledere og enheter å forholde seg til. Rektorer ved de store universitetene i Norge har jo mange, mange flere enheter å forholde seg. For ikke å si mange campuser å forholde seg til jfr. NTNU og UiT. Det har jo også noe med hvordan lederrollen utøves. Fakultetene var jo i utgangspunktet et feilgrep. Fjerner man de har man allerede kommet langt med å gi rektor mer makt og myndighet – hvis det er det som savnes.

    Samtidig så betyr ikke status quo mht. instituttstruktur nødvendigvis at man er bakstreversk. En tidligere rektor ved Oxford universitet ble en gang spurt om hvorfor han ikke implementerte eller ivret for visse nødvendige organisasjons-endringer. Hans svar var betegnende: «Se rundt deg. Oxford er et universitet som har eksistert siden 1096. Den måten vi er organisert på har ikke kommet av seg selv. Men har kommet gjennom grundige overveielser. Den har også vist seg å tåle tidens tann. Den har vist seg å fungere. Hvorfor skal vi endre på noe som synes å fungere og som gjør at vi fortsatt er en av de beste universitetene i verden.»

    Ergo: Hvorfor rive opp en instituttstruktur som de ansatte synes fungerer rimelig bra – bare for å tilfredsstille behovet for at toppledelsen skal ha færre å forholde seg til.

    Men det er et håp i tunnelen for NMBU.

    Slik fjellvettreglene forteller oss: Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Det trenger ikke gå prestisje i tingene. Å kunne snu viser at man har respekt for «værgudene». Og at folkemeningen faktisk betyr noe. Den sittende regjeringen har bl.a. forstått dette og snudd i mange saker. NMBU bør også kunne forstå det i denne saken.

    Reply

  2. Jeg lurer veldig på når dere kommer til å la elevene få en stemme i denne diskusjonen, fordi vi har faktisk noe vi skulle sagt når det kommer til hva instituttet mener.
    Alle studentene jeg har snakket med om dette her har ingen problemer med sammenslåingen – både internationale og norske. Tvert imot, er vi for det. Handelshøyskolen er et fantastisk institutt, de er gode på kommunikasjon og støtter elevene fullt. Jeg har selv snakket med veilederen ved handelshøyskolen, kjempehyggelig samtale og jeg følte meg velkommen og godt tatt imot. Det samme følte jeg når jeg snakket med veilederen for INA. Dette er noe jeg enda ikke har opplevd ved Noragric. Hvordan de mottar og behandler elevene som går ved instituttet er kjempeviktig for fremtiden til Noragric og dette er noe jeg ikke tror dere har gjort riktig, jeg har hørt mange gode ting om masterprogrammene deres, men som bachelorelev kan jeg ikke si det samme. Jeg tror at sammenslåingen med handelshøyskolen vil gi gode virkninger for hvordan bacheloren kommer til å utvikle seg, og jeg tror virkelig ikke at dette kommer til å ha en dårlig påvirkning på hvordan master og doktorprogrammene kommer til å bli.

    Noragric er også et veldig isolert institutt. Vi er godt kjent som et institutt som skal krangle om alt og som er vanskelig å få noe ut av. Jeg jobber selv for skoletjenesten og de har ikke veldig mye positivt å si om oss. Vi møtte ikke opp med stand under åpen dag, noe som gjorde at jeg var den eneste henvisningen vi hadde. Dette er svært negativt for oss og kan være en avgjørende grunn til at vi ikke får beholde noen av linjene våre. Som dere sikkert vet er hovedgrunnen til at Noragric er her i det hele tatt, er at vi får nye elever.

    Er det ikke viktigere at elevene blir godt behandlet framfor at Noragric fortsetter med å være et isolert og selvopptatt institutt, delt fra resten av universitetet?

    Og som en sidenote: Jeg er sikkert på at Deloitte ikke ville tatt en sak uten å ha flere møter med universitetsledelsen for å få så mye informasjon som mulig om hvordan de burde gjøre sammenslåingen. Om dere skal skylde på noen så isteden for å klage over et internasjonalt konsulentfirma som har gjort jobber som det her mange ganger, kan dere heller gå til ledelsen.

    Reply

    1. Hei Emma! Takk for at du engasjerer deg i diskusjonen! Spørsmålet om universitets omorganisering er viktig for Noragrics lærere og studenter. Mer felles diskusjon er ønskelig for begge. Noragrics studenter har vært involvert gjennom diskusjonen i styret og andre utvalg. Mer kommer! Vi ser fram til det! Din erfaring med å ikke bli tatt imot på en ordentlig måte beklager vi veldig. På Noragric er vi opptatt av at studentene er velkommen og vi har et mangfoldig og spennende internasjonalt studentfellesskap. Hvis du ønsker å komme innom for en prat, er min dør åpen, og det samme gjelder hos studentkoordinatorene. Prosessen med omorganisering har vært veldig intensiv og ting har skjedd fort. Vi har også lært mye, inkludert om andre institutter ved NMBU. Vi støtter deg og dine medstudenter i ønsket om god diskusjon om universitetsreform der studenter lyttes til!

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *