Akademisk frihet er en forutsetning for universitetene. Vi reagerer når den settes på spill, men har problemer med å forklare for samfunnet hvorfor den er så viktig.
Uten akademisk frihet er universitetenes rolle i samfunnet som frembringere av ny kunnskap og kritisk tenkning umulig.
Men hvilke dimensjoner av akademisk frihet er viktigst, hvilke er ufravikelige – og er mer autonomi alltid bedre langs alle dimensjoner av akademisk frihet?
Europas rektorer har vært samlet i Bergen denne uken og diskutert akademisk frihet på European University Associations årlige konferanse. I år var temaet «Autonomy and freedom».
Den akutte situasjonen i Ungarn og Tyrkia har vært høyt på agendaen, og vært et tydelig bakteppe som minner oss på hvor uakseptabelt brudd på akademisk frihet og autonomi kan være.
EUA har overvåket og analysert autonomi for europeiske universiteter i ti år, langs fire dimensjoner: Organisatorisk autonomi, finansiell autonomi, ansettelsesautonomi og akademisk autonomi. Den siste oppdateringen ble lansert på konferansen.
Norge skårer høyt på noen dimensjoner, men lavt på andre.
Har vi et problem?
Vi diskuterer ofte akademisk frihet i perspektivet akademisk autonomi, som den grunnleggende retten til å velge forskningsspørsmål, akademisk tilnærming og metode. Dette ser vi på som helt ufravikelig.
Fri og uavhengig forskning er en forutsetning for at kunnskapen vi frembringer har tillit og integritet.
Uavhengig kunnskap har aldri vært viktigere, i en tid som har fått tilnavnet post-truth. Vi har også mye oppmerksomhet på det organisatoriske perspektivet, særlig med tanke på rekruttering av ledere.
Men Norge skårer mye lavere på andre dimensjoner, som den finansielle.
Her er det den høye andelen statlig finansiering, og faktisk også manglende mulighet til å ta opp lån eller kreve studieavgifter som trekker ned. Som vi vet ønsker institusjonene gjerne høyere andel direkte statlig bevilgning og ikke studieavgifter.
Når det gjelder ansettelsesautonomi, er det også slik at vi i Norge har stor frihet til å ansette (selv om økonomiske rammer selvsagt begrenser), men ikke til å si opp. Her er den enkeltes akademiske frihet viktigere enn institusjonens ansettelsesautonomi.
Det som representerer viktige autonomidimensjoner for noen, er altså noe vi argumenterer mot i Norge.
Jeg vil på ingen måte snu vår argumentasjon. Men jeg tror det er viktig at vi reflekterer og diskuterer bredden i hva autonomi og akademisk frihet er.
Det er nødvendig, skal vi nå frem med våre argumenter om at akademisk frihet og autonomi er avgjørende for oss.
Jeg er veldig glad for de gode og utfordrende diskusjonene vi har blant de europeiske rektorene om dette.
Jeg er veldig glad for at vi så tydelig sier fra når akademisk frihet trues og tilsidesettes, som i Ungarn og Tyrkia.
Som ledere i akademia har vi et tungt ansvar for å ivareta den akademiske friheten, både i våre egne institusjoner, og i samfunnet. Vi må stå opp for disse verdiene i den offentlige debatten både nasjonalt og internasjonalt.
Samtlige rektorer stilte seg bak støtteerklæringen til CEU i Ungarn i forbindelse med konferansen. Les erklæringen her
