Det er 8. mars: Gratulerer med dagen!

Hurra for alle damer, for alle som har kjempet for at vi har kommet dit vi er, og for alle som fortsatt kjemper for alt som gjenstår! Kampen for likestilling er på ingen måte over, ikke her i Norge, og opplagt ikke i verden. Sosial og økonomisk uavhengighet er fortsatt langt unna for mange kvinner.

Jeg startet dagen på frokostmøte hos Spekter, om det berømte glasstaket. Det usynlige taket, som hindrer kvinnene i å nå toppen og innta lederposisjonene. Er det glasstaket som gjør at vi har så få kvinnelige toppledere i næringslivet? At det er så få kvinnelige professorer ved universitetene?

Hva er glasstaket i 2017, og hvem er det som holder det oppe?

Er det menn?
Er det deg selv?
Er det fordommer, stereotypier og rolleforventninger?Er det andre kvinner?

Ja, det er det.

Det hevdes at det i dag er like muligheter her i landet, og det er vel langt på vei riktig. Like rettigheter er jo en god start. Men like muligheter er ikke helt det samme som like rettigheter. Man må man nok legge en hel del stereotyper og rolleforventninger til side for å hevde det. Disse er kjernen i glasstaket, og vi holder dem oppe de fleste av oss.

På dagens frokostmøte fikk vi først en glitrende innledning fra Spekterleder Anne-Kari Bratten, som satte dagen i historisk perspektiv og viste helt tydelig hvilke likestillingsutfordringer vi fortsatt står overfor. Så presenterte professor og tidligere BI-rektor Tom Colbjørnsen egen forskning om kvinnelige toppledere og hva som kjennetegner dem, før de ble debatt om både glasstak og kontantstøtte.

Skal du bli toppleder må du tørre å hevde deg, du må ta ordet og holde på det. Du må stikke deg frem, ville noe, tåle å få høre det, orke å stå i det. Du må ønske å ta stort ansvar, og du må synes det er verdt det. Som kvinne må man også tåle å bli mistenkeliggjort som mor. I dag ble mot og vilje trukket frem som viktige hindringer for at kvinnene skal nå toppen. Er det vi som står i veien for oss selv i 2017? Er vi rett og slett ikke så interessert? Våger vi ikke?

Det blåser på toppene og det er definitivt til tider for spesielt interesserte å stå i stormen, og det er interessant å se på det de kvinnelige topplederne viser seg å ha felles:

De har sterk indre drivkraft og arbeidsetikk, samtidig som de setter grenser mot de altoppslukende kravene. De tør å være synlige og har tro på seg selv og at det de gjør er bra nok, og har gjerne fått backing på dette fra barnsben av. De har mot og trygghet til å gripe muligheter, og gjør det. De ønsker å bygge kompetanse, få faglig påfyll og henter inspirasjon utenfra. De avviser kjønnsstereotypier og hersketeknikker, de har gjerne familie og barn, og de sier at valg av partner(e) er viktig for at det skal lykkes. De fremhever også betydningen av å ha andre ting i livet, og som tar tankene vekk fra topplederjobben.

Alt dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i, og jeg tror det er viktig å vise frem hva som skal til, og at det er mulig, til inspirasjon for andre. Som Colbjørnsen sa det: La oss forbanne mørket, og heller vise hvor lysbryteren er! Fortell om hvor spennende det er, om alt vi kan få til. Hvor mye det gir å kunne utgjøre en forskjell.

Samtidig må vi spørre oss selv hva det er som gjør at kvinner ikke vil eller våger. Forskning viser at flere kvinner har vanskelig med å «strekke kompetansen». Det må alle som vil bli toppledere, ingen er perfekt. Kvinner fokuserer oftere på det de ikke kan. De fremhever også gjerne laginnsatsen, eller positive omstendigheter som nøkkelen til suksess, heller enn å fremheve egen rolle, noe menn visstnok er mer tilbøyelige til. Kvinner føler oftere på redselen for å bli «avslørt» for at de ikke er gode nok, selv når de opplagt er det. Og det sies også at kvinner blir bedømt for det de allerede har oppnådd, mens menn i større grad også bedømmes for sitt potensial i ansettelsessituasjoner. Kvinner kan også være kvinner verst i mange tilfeller, for eksempel når det gjelder å så tvil om man kan være både en god leder og en god mor.

Her må det fortsatt bevisstgjøring til, for her er det inngrodde mønstre, rolleforventninger, stereotypier og fordommer i spill! Oppdrar vi jentene til både jente- og jantelov også i 2017? Knuser jeg glasstaket for min datter? Oppdrar jeg min sønn for hans bidrag til likestilling? Eller lærer jeg dem å fortsette å holde glasstaket oppe for andre og i seg selv?

Ved universitetet er jeg sikker på at glasstaket i en eller annen form fortsatt er der, men jeg lurer på om det på et vis er lenger ned i hierarkiet enn vi tror. Vi mister de dyktige kvinnene allerede før vi har fått dem i fast stilling. Det er i de ganske tidlige kvalifiseringsfasene kvinnene blir hengene etter. Med den takten vi har på å øke andelen kvinnelige professorer vil det ta tiår før vi når målet. Dette er et stort problem for universitetene, og for alle andre virksomheter. Vi går glipp av utrolig mye talent!

Jeg inspireres av andre ledere, både kvinner og menn, til å gjøre en bedre jobb hver dag. Og noen utrolig flinke til å løfte andre frem. La oss inspireres av dem! Til alle som er i posisjon til å knuse glasstaket ovenfra: Hvem skal du løfte i dag?

Og til alle unge kvinner, som tror de kanskje har guts til å ta et stort lederansvar: Rekk opp hånda, ta ordet og hold på det. Når du brenner for oppgaven, ikke la deg stoppe. Meld deg på! Finn gode rollemodeller og lær av dem. Du kan bli enda bedre! Du er bra nok, og ingen kan gjøre mer enn sitt beste. Næringslivet trenger dere! Store statlige virksomheter trenger dere! Akademia trenger dere! Og når du lykkes, ikke glem å spørre: Hvem kan jeg løfte?