Ola Tveitereid Westengen, Førsteamanuensis, Noragric, NMBU
Kjøtt og klima – og andre sammenhenger mellom mat, mennesker og miljø er i fokus i samfunnsdebatten. Norge har til og med fått en handlingsplan for bærekraftige matsystem i utenriks- og utviklingspolitikken.
Etterspørselen etter fakta om disse sammenhengene er derfor stor og media hiver seg begjærlig over «rapporter» om temaet. Kanskje husker du EAT-Lancet rapporten fra januar, FNs Naturpanels rapport fra mai, FNs Klimapanels rapport fra august eller FOLU-rapporten fra september?
«Verden må begynne å lage mat på en helt ny måte. Det mener FN, som tenker både på klima og på samfunnsøkonomien.» Slik innleder NRK Dagsrevyen mandag 16 september innslaget om FOLU-rapporten som viser at vi «samtidig kan oppnå klimamål, bevaring av natur og biologisk mangfold, bedre helse for hele jordens befolkning og bedre økonomisk vekst». Det er selvsagt for godt til å være sant.
Jeg forsker selv på mat- og miljø tematikk, men som de fleste forskere jobber jeg bare med en flik av bildet. For å se det større bildet forholder jeg meg til rapportene fra FN-panelene hvor meritterte forskere oppsummerer kunnskapsfronten på sine felt. Men hvordan skille mellom skitt og kanel i underskogen av rapporter? Her er tre kritiske spørsmål journalister og andre kan starte med å stille:
– Hvilke miljøfaktorer er inkludert i analysen?
– Hva er det vitenskapelige grunnlaget?
– Hva er avsenderens interesser?
Mer enn klima
Årets rapporter fra FN-panelene har satt fokus på at miljø mer enn klima. Skal en måle miljøavtrykket av noe må en gjøre rede for hvilke miljøfaktorer en undersøker. Er det tap av biologisk mangfold, avskoging, avrenning fra gjødsling, plastforurensning, vannforbruk, utslipp av miljøgifter, klimaendringer eller andre faktorer? Og hvilke deler av matsystemet regner man med? Produksjonen av innsatsmidler, selve matproduksjonen, transporten, salget, konsumet og svinnet – eller bare én eller noen av disse komponentene? Ofte er slike premisser for analysen gjemt i en vanskelig tilgjengelig metodedel og enda oftere blir de «lost in translation» når rapportene omtales i media.
Blant faktorene FOLU-rapporten ser på er det særlig avskoging som skiller seg ut; rapporten legger til grunn et ønskescenario som innebærer at 1,2 milliarder hektar land som i dag brukes til landbruk er tilbakeført til naturlige økosystem i 2050 – altså et areal betydelig større enn Europa! For å komme dit stiller de på ti brytere de sier finnes på dashbordet til myndigheter, næringsliv og folk flest. Forbruket skal ned til EAT-Lancet diettnivå og matproduksjonen skal intensiveres på den jorda som ifølge FOLU kan avses til formålet. Å si at dette handler om hva som skal til for «å unngå en sultkatastrofe» slik NRK gjør, er å bruke sult som argument for vern og påskoging.
Grenser for grenser
Eat-Lancet rapporten definerer at de måler hvordan tre komponenter av matsystemet virker inn på seks miljøfaktorer. De seks miljøfaktorene er et utvalg «tålegrenser» fra analyserammeverket Planetary Boundaries. I dette rammeverket blinker det rødt for tålegrensene for utrydding av biologisk mangfold og utslippsnivået av fosfor og nitrogen. Men å definere grenser i dynamiske økosystem er komplekst. Det reflekteres for eksempel i at rammeverkforfatterne har flyttet på tålegrensen fra førindustrielt nivå i den første versjonen fra 2009 (dvs. null kunstgjødsel) til EAT-Lancet versjonen som sier jorda kan tåle noe nær dagens totale kunstgjødselforbruk om lekkasjene til vann og luft tettes. Så i tillegg til å holde styr på hvilke miljøfaktorer som studeres og hvilke aktiviteter som regnes med må en også følge med på premissene i forskningen som legges til grunn.
Jeg sier ikke dette for å så tvil om miljøforskning, men for å si at forskning handler om kritisk undersøkelse og vanligvis ikke er i sannhetsdefinisjonsbransjen, slik man kan få inntrykk av fra rapport-rapporteringen.
Makten i systemet
FN-inngangen til Dagsrevyens reportasje om FOLU-rapporten er misvisende i og med at FOLU (the Food and Land Use Coalition) er en allianse av internasjonale ikke-statlige organisasjoner som EAT og AGRA (A Green Revolution for Africa) med økonomiske støttespillere som inkluderer Yara og Norges Klima- og Skoginitiativ, men ikke FN
Av det «enorme økonomiske potensialet for næringslivet på verdensbasis», som Dagsrevyen sa FOLU-rapporten lovet, er businessmulighetene størst i handelsleddet for den nye dietten, fulgt av investeringsmuligheter i produksjonsleddet. «Teknologien skal redde oss» rapporterer NRK og presenterer nye kule apper fra Microsoft og IBM. To dager senere melder statskanalen med referanse til samme rapport at Yara og Orkla er klare til å sette i gang med klimamerking av matvarer. Med FOLU-rapporten har altså Klima- og Skoginitiativet fått sitt med målet om massiv påskoging og næringslivet har fått oppmerksomhet om sine grønne planer.
Jeg er ganske teknologioptimistisk selv jeg, men syns allikevel det er problematisk at NRK først framstiller en rapport fra en allianse av nærings- og utviklingsaktører som en FN-rapport, lar dem definere premissene for bærekraft for så å videreformidle markeds- og teknologiløsninger som ligger klare til å rulles ut – noen av dem fra aktørene selv. Hvor er de kritiske spørsmålene om forskningsgrunnlaget og definisjonsmakten?
Som en kollega har påpekt har det skjedd en «panelifisering» av forskningen de siste årene. Det er bra at forskere og andre aktører kommer sammen for å lage mer helhetlige analyser og presentere dem med mer proff grafisk design enn de lite tilgjengelige artiklene og bøkene vi vanligvis publiserer. Samtidig må media ha oppfølgingsspørsmålene klare.
This article was published in Klassekampen on 29 September
Ola Tveitereid Westengen, Førsteamanuensis, Noragric, NMBU
