Ti trillioner ivrige insekter

Anne Sverdrup-Thygeson

2006_02270125

Jeg innrømmer det: jeg har manipulert mine barn. Helt fra småbarnsalder. Jeg fant beviset under rydding av et utflyttet gutterom i helgen – en lefsete pekebok med bilder og korte medfølgende tekster «den pene fuglen» og «den snille, myke pusekatten». Der, på siste side: en sur og mørk representant for småkrypene: «den stygge, hårete edderkoppen». Det er her innrømmelsen kommer: jeg leste alltid teksten feil på denne siden. Jeg fortalte med entusiasme om «den nyttige, snille edderkoppen». Ikke nok med det, jeg brukte en sprittusj og tegnet smilefjes på krypet også.

For hvorfor skal vi alltid gi småkrypene så mye tyn? Hvorfor blir insekter og edderkopper så slett behandlet, i bøker, film og i media? Er det en medfødt frykt for det farlige og giftige, som vi bærer med oss gjennom århundrene fra vår tid som huleboere? Overført angst fra fortrengte opplevelser i barndommen? Eller er det like mye en innlært refleks?

2006_02270054Egentlig er dette en utrolig fascinerende og ikke minst artsrik dyregruppe. For å illustrere det med antall: Drøm deg tilbake til en svett, deilig dag på stranden. Tenk på alle sandkornene der. Legg dem så sammen med sanda på beachen i Rio de Janeiro, i ørkenen i Sahara og alle andre sandkorn på kloden. Tallet blir enormt – et syvtall med atten nuller bak. Utrolig nok er det, på ethvert tidspunkt, enda flere levende insekter som surrer rundt på kloden vår, enn det er sandkorn i verden. Noe å tenke på?

Ja, insektene er mange, og det er faktisk de som driver denne butikken. Klodens ve og vel, oss mennesker inkludert, avhenger av at småkrypene stiller på jobb. Vi trenger dem så inderlig. Om lag en tredjedel av verdens avlinger er avhengig av insekter for å pollineres. Insektene er vårt rengjøringspersonale – de sørger for at næringsstoff fra dødt materiale går tilbake ned i jorda der det blir selve grunnlaget for nytt liv. Insektene er mat for andre dyr – uten insekter ingen fisketur og knapt noen rypejakt. Alt dette leverer de aldeles gratis, uten trusler om streik og motvilje mot bunden arbeidstid. Likevel ofrer vi dem ikke en tanke. Får jeg lov å spørre: Når tenkte du sist noe hyggelig om et insekt? Eller: Når så du sist et saklig og godt medieoppslag om insekter?

2010_0617_162758Jeg ønsker meg oppslag om alle naturgodene vi får fra insekter. Jeg ønsker meg oppslag om de utrolige tilpasningene vi finner hos insekter, og om de fantastiske livene som leves av småkryp over hele kloden. Jeg ønsker meg oppslag om hvordan vi skal ta vare på disse skapningene, som i kraft av sin mengde og variasjon både er vår argeste konkurrent og vår fremste frende på kloden.

Om sommeren kan media fortelle om sotpraktbillen, som tiltrekkes til skogbrann ved hjelp av en ufattelig sans for røyklukt og en infrarød sensor under buken. Det amerikanske forsvaret studerer billens sensor som modell for en ny detektor som kan oppdage mennesker som gjemmer seg i bygninger. I august kan den nydelige ferskenduften fra eremitten beskrives i malende ord og vendinger. Eremitten er en utrydningstruet bille som kun lever ett eneste sted i Norge – i kirkegårdsalléen i Tønsberg – og som bruker duft for å lokke sine siste artsfeller fram fra levestedet i gamle, hule trær og ut i lystig parringsdans.

I desember kan avisene skrive om hvor fantastisk det er at vi kan få julemarsipan i år også, for det er faktisk ingen selvfølge. I California, der 80% av mandlene kommer fra, har rasjonell og effektiv drift ført til at det ikke lenger finnes naturlige pollinatorer til å bestøve de skjøre rosa blomstene. 2014_12_14_152300_editFor at du og jeg skal få julemarsipan, fraktes bikuber fra hele USA inn til disse områdene hvert år, i en gigantisk flyttemanøver som mest av alt ligner en fullskala NATO-øvelse. To tredjedeler av USAs bikuber befinner seg her under blomstringen.

Noen ganger har jeg fått være med femteklasse på tur til bekken. Jeg manipulerer dem også. Eller snarere: jeg blåser på glørne som representerer et alternativ til samfunnets gjengse syn på småkryp. Med en metallsil på en lang stang drar jeg opp vann og brun gjørme og bikker det over i et hvitt plastfat på land. – Æsj, skal du ta i det der?? hviner noen. Men det fantastiske skjer: mudderet legger seg, og et yrende liv trer fram. Sammen ser vi på virvlere med to par øyne – for å se godt både over og under vann – og snakker om at sølvbobla på rumpa til en annen bille er en luftboble den puster i. Brått er det kamp om plastfatet og stangsilen. Alle vil finne rare småkryp. Glemt er lyse Toms-sko som ikke tåler vann, og glemt er skrekken for møkk under lakknegler.

Denne undringen og fascinasjonen over alt som er smått og rører på seg, blekner på veien mot voksenlivet. Vi blir et lett bytte for skrekk og gru-oppslagene. Men kanskje er det liv i glørne fremdeles? Kjære media, gi oss opplag om annet enn veps og veggedyr! Kanskje vil flere da se at insekter er spennende og fascinerende. At småkryp er nødvendige og nyttige. Ja, noen av oss vil endog gå så langt som å insistere på at de er vakre – i all sin hårethet.

(Denne teksten er tidligere publisert i Aftenposten)

Share on Facebook4Tweet about this on TwitterShare on Google+0

2 Comments



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *