Noen ganger er dumme spørsmål smarte. Som da forskere oppdaget at veksthusgresshoppe er en hyppig leieboer i amerikanske hjem, og huseierne stilte spørsmålet: Hva er disse gresshoppene egentlig godt for? Forskernes forsøk på å gi svar ledet fram til en spennende oppdagelse, og et nyttig prinsipp.
Det hele startet med en innført, asiatisk gresshoppe som levde lykkelige dager, i en kjeller i et hjem i sørstatene. En dag kom en gresshoppeforsker forbi, la merke til gresshoppen og ble nysgjerrig. Hvor vanlig kunne denne asiatiske arten egentlig være i USA? Nå er det jo ikke helt enkelt å gjøre feltarbeid i folks private hjem. Om du ringer på døren med insekthoven i hånden og spør om du kan få lete etter gresshopper i stua, er risikoen stor for at eieren enten ringer politiet eller et skadedyrfirma. Eller begge deler. Det blir ikke bra forskning av slikt.
Derfor lanserte forskerne et folkeforskningsprosjekt – de lagde et spørreskjema der de spurte om folk hadde sett gresshopper innomhus, og oppfordret alle som svarte ja til å sende inn foto. Til sin store overraskelse oppdaget de at veksthusgresshoppe (Tachycines asynamorus), en art de trodde levde primært i – ja, nettopp, veksthus – dukket på opp på nesten alle bildene.
Veksthusgresshoppen har kraftig pukkelrygg og kan minne litt om en kamel. I naturen bor den gjerne i grotter og tilsvarende mørke og fuktige steder, og på engelsk kalles denne gruppen av gresshopper derfor camel crickets eller cave crickets. Arten stammer fra Asia, og ble sett for første gang i USA på 1800-tallet.
Men det viste seg altså at i det stille, uten at noen har lagt merke til det, har denne arten brukt sine store og spretne bakbein til å hoppe fra hus til hus, slik at den nå finnes over store deler av USA. Da forskerne undersøkte et boligområde i North Carolina nøye, oppdaget de at veksthusgresshoppen var langt vanligere enn sine innfødte hulegresshoppeslektninger. I kjellerkroken har arten funnet sin perfekte huleimitasjon, akkurat så fuktig og skumt som de vil ha det.
Men så var det altså at noen spurte: Hva er egentlig vitsen med veksthusgresshoppen?
Spørsmålet satte i gang en tankeprosess hos forskerne. En ting er at veksthusgresshoppens elegante gresshoppeballett (den kan hoppe 60 ganger sin egen kroppslengde, og om du filmer den med høyhastighetskamera, vil du se at hoppeteknikken er både elegant og vakker) kan tenkes å inspirere ny robotteknologi.
En annen ting er veksthusgresshoppens diett. Som tidligere huleboer kan den ikke tillate seg å være vrien i matveien. Det meste av dødt organisk materiale er innafor. Og skal du spise planterester og vedbiter og for den saks skyld bomullstoff og papir, kan det hende du har noen gode hjelpere, i form av bakterier, i tarmen. Det er nemlig få dyr som klarer å bryte ned cellulose og lignin fra plantenes cellevegger alene. Forskerne bestemte seg for å lete etter sjeldne lignin-nedbrytende bakterier i veksthusgresshoppens indre.
Og sannelig stemte logikken, og det over all forventing: Ikke bare fant de bakterier i veksthusgresshoppen som kunne bryte ned lignin, den minst fordøyelige bestanddelen i trevirke. En av bakteriene kunne endog gjøre denne jobben i de mest utrivelige omgivelser, i svartlut – et etsende, ligninrikt biprodukt i papirproduksjon. Dette var et usedvanlig og heldig funn. I praksis betyr det ikke bare at bakterien kan brukes til å gjøre industriavfall om til energi, men også muligheter for å bruke den i en rekke andre industrielle prosesser.
Den sjeldent tøffe lignin-nedbrytereren i tarmen til veksthusgresshoppen var den spennende oppdagelsen. Det nyttige prinsippet forskerne satt igjen med, var dette: Kjenn din art! Om du vil lete etter arter vi mennesker kan bruke i en spesiell sammenheng, er kunnskap om artens levevis, økologi og evolusjonære tilpasninger avgjørende for suksess. Og når slike funn ligger på vent i kjellerkrokene i våre egne hus, er det liten tvil om at det er mye å lære i naturen utenfor.
PS: Veksthusgresshoppe er også funnet i Norge. Den overlever ikke utendørs hos oss, men kan i blant påtreffes innendørs. Les mer på Artsdatabankens side: https://www.artsdatabanken.no/Pages/232379/Veksthusgresshoppe
Kilder:
Epps, M. J., Menninger, H. L., Lasala, N. & Dunn, R. R. 2014. Too big to be noticed: cryptic invasion of Asian camel crickets in North American houses2: e523. 10.7717/peerj.523
Mathews, S. L., Epps, M. J., Blackburn, R. K., Goshe, M. B., Grunden, A. M. & Dunn, R. R. 2019. Public questions spur the discovery of new bacterial species associated with lignin bioconversion of industrial waste. – Royal Society Open Science 6: 180748. 10.1098/rsos.180748
Se gresshoppeballett her: https://www.youtube.com/watch?v=bha34Aczoi0
