Du kan forutsette at forskeren er kreativ og indre motivert – så lenge det varer.
Forskningen skal legge grunnlaget for en bærekraftig fremtid. Universitetene vil bidra til samfunnets grønne omstilling. NMBU er faglig skreddersydd for å bidra til å løse globale utfordringer. Dette bidraget skjer i enkeltforskernes, forskergruppenes og prosjektkonsortienes daglige arbeid. Det er forskernes vilkår, deres suksess som utgjør universitetets suksess. Så hvordan støtter vi dem i prosessen?
I mange år har vi hatt incentivsystemer i akademia og vurderingskriterier i forskningsfinansieringssystemet, som fremmer kvantitet. Dette har vært villet – det har vært viktig å få opp volumet på forskningen. Men debattene om forholdet mellom kvalitet og kvantitet har vært mange, og ønskene om å finne nye måter å fremme kvalitet i forskning likeså. Ofte ender det i nye kvantitative proxy, som kanskje er bedre, men som fortsatt har mange av utfordringer ved seg.
Dersom vi skal lykkes med radikale forskningsgjennombrudd og paradigmeskifter i forskningen må vi ha forskere som er:
- Dristige og risikovillige.
- Drives av nysgjerrighet og motiveres av uløste problem.
- Er våkne for sammenhenger og nye oppdagelser som ikke var del av den opprinnelige planen.
- Søker utenfor boksen og i samspill med forskere fra andre fagområder i sin søken etter ny kunnskap.
- De er kort sagt drevet av indre motivasjon.
Og da må vi gå tilbake til ingressen: Forskerne er kreative og drevet av indre motivasjon – så lenge det varer. For vi må jo spørre oss om vi fremmer dette.
Kvantitet og kvalitet trenger ikke være motsatser. Man kan selvfølgelig ha god forskning og stort volum samtidig. Men tellekantsystemet virker ikke umiddelbart den veien, og har ofte blitt beskylt for å drive forskerne i retning av en «minste publiserbare enhet- tenkning». Dette har allerede vært mye diskutert, ikke minst i forbindelse med innføringen av ny siteringsindeks.
Forskningsfinansieringssystemet er for lite risikovillig, for sektorstyrt og ofte for lite langsiktig. Sammen med fokuset på kvantitet er det stor fare for at systemet ikke fremmer de kjennetegnene ved forskeren vi listet over.
Dristighet og risikovilje premieres ikke, og det må sannsynliggjøres resultater, publikasjoner og annen output allerede i søknadsfasen.
Når det uventede oppdages er det vanskelig for forskerne å forfølge det av hensyn til prosjektet man har forpliktet seg til.
Tverrfaglighet er fortsatt vanskeligere å få finansiert og publisert.
Ytre motivasjon er generelt kjent for å undergrave indre motivasjon (i hvert fall innen andre grener, som kunst og idrett).
Grunnforskningen må få en tydelig plass i forskningssatsingen for fremtiden. Vi må tilstrebe fleksibilitet, risikovilje og mer langsiktighet i rammevilkårene vi gir forskerne. Forskningslederne må se utover kvantitet og også legge til rette for de ambisiøse og hardtarbeidende forskerne som kanskje er på spor som vil ta tid for å nå resultater.
Innenfor entreprenørskap og innovasjon er det allment akseptert at man må gå på trynet ti ganger før man lykkes. Forskerne må levere hver gang. Det gjør at dristighet, risikovilje og evne til å tenke utenfor boksen står i fare for å være det første som ryker i møtet med dagens forskningsverden.
Folkens, vi må la forskerne gå mer på trynet! Det skal være helt greit å prøve og feile, det er helt essensielt for å lykkes med de store målene!
Øystein, Solve og Mari
