I dag lanserte Språkrådet en ny veiviser for språkvalg i universitets- og høyskolesektoren. Den har vi god bruk for – selv om NMBU gjennom å være landets mest internasjonale universitet er svært språkkompetente.

Universiteter og høyskoler er blant landets viktigste språkbrukere og fagspråkutviklere. Samfunnsansvaret vårt på dette området skal vi ta like alvorlig som de andre aspektene av det. For vi lærer ikke bare bort fag og faglige metoder. Vi lærer også bort en kultur for å omtale, reflektere over og videreformidle fagene våre. Og vi har et tungt ansvar for å bidra til en levende og opplyst fagdebatt.

Da må være veldig bevisst vår rolle som språkbrukere og språkrøktere i det norske samfunnet.

Det krever at vi som institusjoner prioriterer det som en løpende oppgave å reflektere over vår egen språkbruk. Det krever at vi knesetter prinsipper for hvordan vi skal kommunisere faglig med hverandre Og det fordrer og at vi som ledere går foran som gode eksempler.

Det jeg beskriver nå er en idealsituasjon. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har et stykke å gå før vi kommer dit. Språkpolitikken vår er vedtatt, men må implementeres bedre. Vi har et språkutvalg, men det er foreløpig ikke aktivt. Og vi har også noen skritt å gå før vi oppfyller kravene i målloven.

Her er vi dessverre ikke alene. Språkrådet er klare på at flere av institusjonene i sektoren må sette inn målrettede tiltak hvis de skal oppfylle kravene til målbruk og rapportering. Og vi vet at Språkrådet skulle ønske institusjonene jobbet raskere med dette.

Hvis vi ser på nynorsktallene, så kan det se ut som om NMBU ikke tar språkbruk på alvor. Men faktum er at det gjør vi. Vi tar språk på aller høyeste alvor. NMBU er landets mest internasjonale universitet. Hver fjerde av våre studenter har utenlandsk pass. Halvparten av doktorkandidatene våre har det. Samtlige av våre fagfelt har en sterk internasjonal profil.

Det betyr at vi hele tiden jobber svært målbevisst for at alle som studerer og jobber hos oss, kan forstå hverandre best mulig og jobbe mest mulig effektivt mot felles faglige mål. Og ikke minst: at de lærer mest mulig på veien.

Med vår internasjonale profil må vi være inkluderende. Det betyr at vi ofte må møtes i engelsk som både omgangsspråk og fagspråk. Og det er her selve dilemmaet ligger.

Språkrådet er jo selv veldig bevisste på dette. Det er jo også hele grunnen til at den veiviseren de har laget nå, er et veldig viktig verktøy for universitets- og høyskolesektoren.

NMBU og resten av institusjonene sektoren – for det gjelder jo ikke bare oss – må hele tiden balansere mellom to viktige hensyn.

På den ene siden er det å sørge for at vi har sterke norske fagspråk, å bidra til en levende offentlig samtale og gjøre vårt for at det norske arbeidslivet fungerer best mulig.

På den andre siden er det å sørge for at vi også kan operere internasjonalt på akkurat de samme feltene. For vi må også kunne delta på høyt nivå i den internasjonale samtalen og den internasjonale forskningsfronten. Og dessuten må vi kunne tiltrekke oss de kloke hodene og kreftene utenfra. Det er en del av oppdraget og misjonen vår.

Forskerne sier for eksempel til meg: «Jeg kan ikke få en karriere hvis jeg bare skriver på norsk».

Eller «jeg kan ikke hevde meg i EU eller i Forskningsrådet dersom jeg bare skulle bruke norsk som fagspråk».

Vi scorer kanskje lavt på noen av språkrådets måleparametere. Mens vi scorer svært høyt på det som kanskje ikke måles så ofte, nemlig helhetlig språklig kompetanse, språklig og kulturelt mangfold og nivået på vår samlede kompetanse på engelsk som fagspråk.

Og så er det jo også en dimensjon til i dette dilemmaet. Utfordringene som det norske samfunnet står overfor i dag, og som universitets- og høyskolesektoren har et tungt medansvar for å løse, henger stadig sterkere sammen med de store, globale utfordringene. Verden står overfor mange kriser. Aldri har det vært viktigere å stå sammen for å løse disse problemene. Og aldri har det vært viktigere å forstå hverandre og skape nye arenaer for samtale og samarbeid på tvers av landegrenser.

Denne situasjonen har selvsagt også berøringspunkter med og konsekvenser for språkene våre. Både i daglig bruk og i faglig bruk. Vi er inne i en tid hvor det språklige dilemmaet mellom norsk og engelsk fagspråk kanskje er sterkere enn det har vært før.

Det betyr ikke at norsk språkpolitikk dermed slutter å være viktig eller at sektorens ansvar for norsk språkkultur blir mindre. Faktisk er det tvert om. Det er jo nettopp i en tid hvor språket vårt er under press at vi trenger en sterk bevissthet om språkbruk og samfunnsansvar i sektoren. Og samtidig må institusjonene forvalte godt sitt store ansvar for å bidra til et levende demokrati. Det betyr å nå fram til så mange som mulig gjennom klar og presis faglig debatt og formidling – både på norsk og på engelsk.