Størrelsen teller – spør bare en laksefisker.

Det er rett og slett ikke det samme å få en laks på 1,5kg som en på 15kg. En smålaks er en hyggelig opplevelse. En skikkelig rugg derimot har påført mang en sportsfisker kronisk laksesyke, med symptomer som ekstra ferieuker på sensommeren, svettetokter og høyt blodtrykk. Og selvfølgelig dyp skuffelse når storlaksen uteblir – i år igjen

Når skal vi stifte familie?

Nordmenn er bortskjemt med storlakselver i verdensklasse og verdensrekorden for atlantisk laks er norsk, med et monster på 35.6kg tatt i Tana. Om en laks blir stor eller liten har med laksepubertet å gjøre. Desto lengre en laks lever i havet, jo større blir den. Det er som toppredator i Atlanteren de virkelig legger på seg! Når laksen omsider bestemmer seg for å returnerer til elven, er det fordi den har nådd puberteten. Det er rett og slett på tide å stifte familie (eller bli fiska).

Storlaksgåten

Så den virkelig storlaksgåten er egentlig: hva gjør at noen kommer i puberteten tidlig og returnerer til elva som smålaks, mens andre først når puberteten etter flere år i sjøen og returnerer som storlaks?

Svaret på gåten åpenbarte seg i 1500 fiskeskjell og ble publisert i denne ukens prestisjetunge Nature, av en gruppe norske og finske forskere.

Fiskeskjell er nemlig en fiskeforskers beste venn. De bærer på svært nyttig informasjon som enkelt kan skrapes av når fiskere har fiskelykken med seg. For det første kan man bruke skjellene til å isolere DNAet fra hver laks, og dermed få tilgang til hver enkelt fisks unike genetiske kode. I tillegg fungerer de som en loggbok som gir unik innsikt i livet til en laks. Som årringer i et tre har også fiskeskjell ringer – en ring for hvert år. Og akkurat som med trær, vil disse fiskeskjellringene se forskjellige ut dersom fisken har vokst sakte i ferskvann eller raskt som en toppredator i havet.

På denne måten kunne forskerne lete etter sammenhenger mellom variasjon i DNA-koden og mønstre i laksens årringer, på leting etter svaret på storlaksgåten.

Resultatet overrasket alle. Hele 40% av variasjonen i pubertetsalder kunne forklares med variasjonen i den genetiske koden til ett eneste gen – Vestigal-Like Family Member 3, på folkemunne bare kalt VGLL3. Dersom en laks arver storlaksvarianten av dette genet fremfor smålaksvarianten, vil dette kunne utsette pubertetsalderen og dermed hvor lenge laksen lever i havet med opp til to år.

I mus og menn…og laks

Så hvordan tenker man seg at pubertetsalder kan reguleres med ett gen? Studier på mus og mennesker har vist at VGLL3 også påvirker pubertetsalderen til pattedyr, og at dette genet er med på å regulere hvordan kroppen akkumulerer fett. Samtidig vet vi at overvektige barn når faktisk puberteten før slanke barn. Man tenker derfor at mer VGLL3 gir mindre fett og at mindre VGLL3 gir mer fett, og dermed tidligere pubertetsalder. En hypotese forskerne bak studien har er at storlaksvariantene av VGLL3 er mindre aktive og gir en tregere oppbygning av fettreserver sammenliknet med sine smålaksslektninger.

Størrelsen teller

En annen viktig konklusjon fra studien er at storlaksvarianten av VGLL3 ikke fungerer likt hos manne- og damelaksen. For damer holder det med én storlaksvariant av VGLL3 for å bli stor, mens hanner må arve storlaksvarianter fra begge foreldrene for å bli stor. Dette er et kjempeviktig funn, men for å skjønne sammenhengene her må vi skru opp nerdefaktoren to knepp og holde tunga rett i munnen.

Ok – here we go: Atlanterhavet er et livsfarlig sted å bo. For hvert ekstra år en laks må bli i havet, øker derfor sjansen for å dø før den rekker tilbake til elva for å reprodusere. I konkurransen om å føre sine gener videre (mao få flest barn), og dermed være en suksess i evolusjonens øyne, har damelaks en kjempefordel av å være stor når hun kommer tilbake til elva. Da har hun nemlig også mange flere egg enn mindre damelaks, og har en evolusjonær fordel.

Situasjonen for menn er mer komplisert. Som vi alle vet har jo både små og store menn like mange sædceller, så her er det andre årsaker til at størrelsen teller. I kampen om de beste damene er det selvsagt en fordel å være den største og flotteste hannlaksen i elva. Men det finnes også andre strategier – nemlig å være en ”sneaking fucker”. Dette er små hannlaks som legger seg bak en grushaug og venter til storhannen har gjort seg ferdig. Da smetter sniken seg inn å snikbefrukter så mange egg som mulig. En hannlaks kan derfor ha to ulike strategier for å føre genene sine videre – enten ta stor risiko ved å leve lenge i havet og bli en svært ettertraktet make, eller heller satse på å bli en veldig god sniker. Evolusjonen hjelper dermed til å bevare begge VGLL3 variantene, både storlaks og smålaksvarianten.

Kunnskapsbasert villaksforvaltning

Ny kunnskap om de genetiske faktorene som påvirker laksens biologi er viktig utover genetikernes univers. Norge har en plikt til å forvalte vår nasjonale elveskatt på en bærekraftig måte for å sikre en fremtidig levedyktig bestand av stor atlantisk villaks. Her er det også store økonomiske interesser, for jo flere store laks en elv har, desto mer er fiskekortene verdt. Vår nye kunnskap om at laksestørrelsen i hovedsak er bestemt av ett eneste gen vil kunne få store implikasjoner for hvordan vi forvalter våre lakseelver for å sikre fremtiden til norsk storlaks og flere gode fiskehistorier.

Til neste år biter’n – det er jeg sikker på.