I dag var det konferanse i regi av Forskningsrådet om kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken, “Samfunnsutfordringene utfordrer forskningspolitikken”.
Hva skal til for at vi skal kunne løse de globale utfordringene og få til den grønne omstillingen som alle snakker om? Jeg deltok i paneldebatt om temaet med Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, adm.dir. i Forskningsrådet Arvid Hallén, adm.dir. i Telenor Norge Berit Svendsen, og divisjonsdirektør i Folkehelseinstituttet John-Arne Røtting.
Er det legitimt å forvente svar på de store utfordringene fra forskningen? Er det legitimt å kanalisere pengene inn i å få det til? Jeg mener svaret på begge spørsmålene er ja, og dette var det stor enighet om i panelet. Hvordan man skal gjøre det er et annet spørsmål. Noen tok til orde for at man kan sette ressurser inn på å få løst akutte helt spesifikke problemer, for eksempel å finne en vaksine mot Ebola. Når det gjelder å løse de helt store utfordringene, som mat til 9 milliarder mennesker, fornybar energitilgang, klimakrise og miljø- og forurensningsproblemer, er det på den annen side helt avgjørende at satsingene ikke blir for smale.
Her er noen hovedpoeng fra dagens debatt slik jeg ser det:
- Tematiske satsinger og store programmer for å løse store utfordringer er legitimt og kan gi resultater.
- Satsingene må være brede, overordnede, langsiktige og forutsigbare.
- Sektorprinsipper må ikke komme i veien for brede og fleksible satsinger.
- Tematisk forskning er IKKE det samme som anvendt forskning.
- De store utfordringene krever tverrfaglig innsats, men hvordan, i hvilke faser, hvor smalt og bredt tverrfagligheten skal utøves og hvilken faglig sammensetning som er relevant for ulike problemstillinger bør ikke være for styrt.
- Satsing på grunnforskning er svært viktig også for å finne løsninger på samfunnsutfordringene.
- Det må legges til rette for å kunne forfølge uventede funn. Mange forskningsgjennombrudd har kommet mens man egentlig lette etter noe annet (serendipity).
- Forskningsfinansieringen kan med fordel bli mer risikovillig, slik at forskerne får rom til å forfølge uventede funn, selv om det er usikkert hva som vil komme ut av det.
- Forskningsfinansieringen må ta høyde for at veien fra et banebrytende funn til faktisk gjennombrudd kan være lang
- Studentene må bli aktive deltakere i forskning og innovasjon ved universitetene, og gis gode plattformer for entreprenørskap og innovasjon i studietiden. Det trengs en kulturendring.
- Det er behov for bedre samspill mellom forskning, næringsliv, offentlig sektor og virkemiddelapparat
Forskningsrådet gjør nå endringer i retning av store langsiktige, programmer, med årlige utlysninger i hele bredden av programmet. Dette er bra, mener jeg. Det gjør finansieringsmulighetene mer forutsigbare, og gir større fleksibilitet. Så gjenstår det å se om man greier å få det til å bli enkelt, effektivt og helthetlig. Og at sektorprinsippene ikke blir stående i veien for å finne løsninger på de store utfordringene, noe vi faktisk er nødt til å lykkes med. Jeg er overbevist om at et steg på veien er innsikten at løsningene ligger i satsing på utdanning, forskning og innovasjon.